Kommentar

Den terrorsiktede Arfhan Qadeer Bhatti (29) ville ha Berhold Grünfeld ryddet av veien. Grünfeld skrev som rettspsykiater en svært lite flatterende rapport om Bhatti. I tillegg var han jøde. Det kunne ha beseglet hans skjebne.

Historien om drapsplanene, som Dagbladet slår opp idag, vil bli lest med andre briller av landets jøder. Men det krever ikke særlig stor fantasi å forstå hvordan det må oppfattes, hvis man vil.

Drapsplanen sier noe om at det å være jøde kan være farlig i faglig sammenheng. Det kan være farlig at det kommer ut at man er jøde. Bhatti er en ustabil person, som gikk fra å være kriminell i ung alder til å bli politisk engasjert og religiøs. Det er akkurat den kombinasjonen som fikk en Mohammed Bouyeri til å drepe Theo van Gogh. I Bouyeris verden var det van Gogh som ba om det. Bhatti følte sikkert noe lignende. I bestemte muslimske miljøer vil det å bli behandlet av en jøde være en krenkelse i seg selv. I Bhattis tilfelle er det satt på spissen, men vi kan også tenke oss at det vil by på problemer å være lærer, lege og advokat, i den forstand at noen elever/pasienter vil stille spørsmål ved undervisning/behandling, eller vise til ubehag.

Spørsmålet er: hvordan reagerer storsamfunnet? Det holder ikke å løse dette med en samtale på statsministerens kontor om hvor vanskelig det er å være jøde i Norge (Bondevik). Problemet stikker mye dypere. Det har å gjøre med at vi har importert en stor gruppe mennesker for hvem Palestina er et politisk symbol, og i økende grad religiøst. Med dette følger en større eller mindre grad av antisemittisme. Så hva gjør man?

De som formidler stoff om Midtøsten har et stort ansvar. Det vil aldri kunne bli tema på journalistenes årskonferanse, SKUP, eller tema i fagbladet Journalisten, men burde utvilsomt vært det: kan negativ omtale av Israel og jøder føre til antisemittisme blant norske muslimer? Svaret er opplagt ja. Er det noe som helst tegn til at norske journalister er seg dette ansvar bevisst. Svaret er nei.

Spørsmålet om jødisk bakgrunn vil kunne komme opp som en innvending: fra advokater som skal forsvare muslimer. De kan motsette seg at en person som Grünfeld får være rettspsykiater. Det kan gjøre det vanskelig for jøder å delta i den offentlige debatt. De kan få råd om at det bør de la være hvis de ønsker å være feks. advokat eller lærer. Men da bør de heller ikke vise Chanukkaen, den syvarmede lysestaken, i vinduet, eller la andre jødiske symboler være synlige. De bør heller ikke gå i synagogen. De bør med andre ord gå under jorden som jøder.

Vi snakker om Norge av idag. Igjen blir jøder en målestokk. Denne gang på om vi har ledere med ansvar. Folk flest vil ikke merke noe. Det er for få jøder i Norge til at de reagerer. Men lederne forstår symbolverdien ved at jøder igjen må skjule sin identitet. Det er lettest å smyge unna. Men Grünfeld-saken er et eklatant eksempel på hva som holder på å skje.

Hvordan løse det? For det første ved å si det høyt og tydelig: at i det norske samfunn skal jøder kunne fungere som en hvilken som helst annen borger. De skal kunne undervise muslimske elever og forsvare siktede muslimer. Dette er små slag i hverdagen, men de har enorm symbolkraft.