Kommentar

Fenomenet den nye antisemittismen er et vel innarbeidet begrep i den siviliserte del av vestlig offentlighet. Det faktum at det er nesten ukjent i Norge, sier mye om hvilke krefter som har vært rådende her de siste tiår.

For noen år siden holdt Anti Defamation League (ADL) en konferanse i Oslo i samarbeid med Det mosaiske trossamfunn, støttet av UD. Temaet var forekomsten av ny antisemittisme i norsk offentlighet. En rekke prominente journalister og redaktører deltok. En av dem var fagbladet Journalistens redaktør Helge Øgrim. Han sa han hadde møtt hundrevis av journalister gjennom et langt yrkesliv, men aldri støtt på åpen antisemittisme. Ingen av pressefolkene som deltok i høringen kunne fortelle om noe slikt. Man kunne avlese voksende skepsis i ansiktene til amerikanerne.

De norske pressefolkene var som levende eksempler på ett av karakteristikaene ved den nye antisemittismen: en fiendtlighet til jøder som uttrykkes av mennesker som ikke vil vedkjenne seg den. De vil være respektable. De vil bevare anstendigheten.

Den nye antisemittismen defineres som et fenomen der antisemitter får lov til å definere grensene for hva som er antisemittisme.

Det vil si at man som under den siste Gaza-krigen kan utvide grensene for hva man kan si om jøder og israelere, samtidig som man hardnakket benekter at det har noe med antisemittisme å gjøre.

Slik fungerer ikke et åpent samfunn, det gir rom for andre synsvinkler. I Norge lever den politiske korrekthet i økende grad i et parallelt univers. Det minner om de parallelle universene mange muslimer etablerer. De har noe til felles. Slik forvandles Norge til et Absurdistan, et Bakvendtland der alt kan gå an.

Mentalt opphold i andre landskap gir en følelse av fremmedgjøring ved hjemkomsten. Er dette det Norge som tok imot Max Tau?

Norge fremstår som et land der man kappes om å ta avstand fra Israel. Haukingen skaper en frykt hvor folk strømmer sammen for å søke trygghet i flokken.

Messingen mot Israel og for Hamas og palestinerne har en antisemittisk grunnstemning, åpen eller fordekt. Den flommer ut av norske medier, uavlatelig. Under denne krigen har den nådd nye høyder. Nå er den massiv, systematisk og er blitt konsensus blant mediefolk. Nåde den politiker som våger å stikke hodet frem for Israel!

Irrasjonelt

Denne sykelige opptattheten av Israel og palestinerne har irrasjonelle trekk. Den burde påkalle samfunnsviternes oppmerksomhet: Norge har nesten ikke jøder, likevel er de meningsdannende eliter monomant opptatt av et lite land som er kringsatt av fiender.

Den manglende proporsjonalitet de anklager Israel for, er de selv det fremste eksempel på.

Den anstendige antisemitt mener at han har et særlig ansvar for å forsvare palestinerne – den svake – og, paradoksalt nok: Israel. Det var jo Europa som skapte den jødiske staten. Slik rasjonaliserer man monomanien for seg selv. «Omsorgen» for Israel er en slags moralsk fortsettelse av den hvite manns byrde. Europa drepte jødene, ergo har europeere plikt til å påse at jøder ikke dreper palestinere.

At det i det selvsamme Europa nå igjen ropes «død over jødene», vil man ikke snakke om.

Fenomenet begrenser seg selvsagt ikke til Norge. Da en «dansk» imam sto i en Berlin-moske og ba de troende «drepe jødene hvor de er», ble det en kortvarig nyhetssak.

Europa har fått to advarsler, Mohammed Merah og Mehdi Nemmouche, som begge gikk inn for å drepe jøder, i henholdsvis en jødisk skole i Toulouse og det jødiske museet i Brussel.

Begge var jihadister. Det strømmer nå jihadister tilbake til Europa.

Når medier og snakkende klasser går amok over Israel, må man lure på om det ikke er en substitutt-reaksjon for en fare de selv har ansvaret for, men ikke vet hva de skal gjøre med. I stedet går de løs på Israel og later som de ikke hører at religiøse ledere og muslimsk mobb går etter jødene.

Det er bare to uker siden terroralarmen paralyserte Norge.

Likevel finnes det ingen kobling, ingen innsikt om hvor faren kommer fra.

Det er gradsforskjeller i «kritikken». Mye er medløperi. Noen er mer aggressive enn andre. Mads Gilbert foretar en maktdemonstrasjon «in your face» når han både fordømmer vold mot sivile og samtidig forsvarer motstandskampen og nekter å ta avstand fra Hamas.

Dette er samme linje som forsvaret av Pol Pot og palestinsk terror. Den danske filmskaper Christian Braad Thomsen tok den ett skritt lenger da han i Deadline, samme program hvor Gilbert ble avkledt, sa at Israel var blitt en «nazistisk stat».

Venstresiden synes besatt av gå ned med islamistene.

Hilde Henriksen Waage svarer dette på spørsmål fra Klassekampen tirsdag om Hamas fortsatt er radikalt: – Ikke i det hele tatt.

Signaler

Jøder blir skremt av disse signalene. De liker heller ikke å bli gjenstand for en slik oppmerksomhet. De lurer på hva som rører seg.

Denne gang er det blant de ideologiske, de moralistiske, «omsorgen» viser seg. Det er ikke blant samfunnets nedre lag, men blant de utdannede at engasjementet er sterkest.

Mobben utgjøres i dag i hovedsak av lavt utdannede tilflyttede muslimer. Slik oppstår en allianse som kan minne om mellomkrigstiden. SA i gatene og dannede antisemitter i borgerskapet.

Denne gang er borgerskapet rødt og har hatt hegemoniet i flere tiår.

Som med det blå borgerskapet insisterer dets medlemmer på fasade og respekt. Den solide røde komponenten legitimerer en solid dose aggresjon. Som rød er man per definisjon god. Den som våger å anfekte denne moralske overlegenhet, får smake den verbale pisken. Eller knyttneven. Det er ikke uten grunn venstresiden har valgt knyttneven som symbol.

Den anstendige antisemitt blir krenket og opprørt hvis noen anfekter hans anstendighet. Slik minner han om islamisten som sier at hvis du våger å si at islam er voldelig, så slår jeg.

Den ene påvirker den andre. Islamister suger inn en atmosfære hvor Israel og jøder utsettes for særbehandling. Venstresidens motstandskraft mot antisemittisme forvitrer hver gang det ropes «død over jødene» uten at man protesterer.

Igjen en parallell mellom islam og den nye politiske korrekthet: Når det begås grove forbrytelser i religionens navn, rokker det ved den moralske legitimiteten til troen. Medlemmene må forsvare den, ellers forvandles den til noe destruktivt.

Derfor er den nye antisemittismen ikke «just one of those things», det er en dødelig trussel mot et menneskelig samfunn.

Venstresiden, som har gjort kampen mot fascisme til en bannersak, er i ferd med å bukke under for den nye fascismen.

En bevegelse som har hatt riktig lesning av historien som hovedsak, stiller seg midt i veien for et fremadstormende tog.

Den tror den kan verge seg ved moralisme. Det er en ynkelig exit av historien.

Alt er redusert til ord og akrobatiske øvelser. Mimir Kristjánsson vil motstrebende erkjenne et problem som er ikke-eksisterende:

Ser vi bort fra noen helt outrerte stemmer på internett, finnes det knapt jødehat på norsk venstreside.

 

Erkjenne et problem, for så å si at det ikke eksisterer. Ikke «hos oss». Men der «ute», uten å si nærmere blant hvem.

Snorre Valen har gjort seg til ekspert på å dra folk ned i søla og påstå at det er der de hører hjemme. Han praktiserer det motsatte av budet som sier at du ikke skal tale ondt om din neste. Valen tar alt i verste mening. Helt bevisst. Han knytter dem han vil ramme opp til nazisme eller 22/7, nå sist gjennom en twittermelding Conrad Myrland sendte ut på ettermiddagen etter bomben i regjeringskvartalet, da alle normale vurderinger gikk ut på at islamister sto bak. Det er anakronistisk å påstå at Myrland skulle visst om noe som først ble kjent senere. Men fristelsen til å bruke antakelsen og gjøre den til en moralsk feiltakelse er uimotståelig for den skruppelløse.

Når disse rå metodene fører til at folk svarer med samme mynt, kan venstresiden triumferende si: I told you so.

Fordi de som deltar i debattene under fullt navn i liten grad senker seg ned på samme nivå som Valen, Liv Tørres, Gule, Strøknes & co, må man ty til de anonyme nettdebattene.

Sidsel Wold er lei seg over å bli kalt «araberhore». Det kan jeg godt forstå. Men jeg har ikke hørt at hun har tatt seg bryet med å svare på seriøs kritikk. Det gjør heller ikke hennes sjef Per Arne Kalbakk.

Fisken råtner fra hodet.

Det røde borgerskapet har nå også greid å sause Israel sammen med 22/7. Det er farlige koblinger.

Etter 22/7 lurte Israel på om ikke Norge nå hadde større forståelse for terroren israelerne utsettes for. Svaret fra ambassadør Sejve på instruks fra utenriksminister Jonas Gahr Støre var at det overhodet ikke var noen sammenlignbar parallell: Terroren israelerne ble utsatt for, hadde en moralsk begrunnelse, den var svar på okkupasjonen, mens terroren Norge ble utsatt for, var politisk ekstremisme.

Det er et uholdbart standpunkt. Bak den voldsomme fordømmelsen av Israel aner man en uvilje mot å innse at terror er terror, også når den er islamistisk.

Det offisielle Norge er i ferd med å vikle seg inn i noen store selvmotsigelser.

 

 

http://www.dagbladet.no/2014/08/07/kultur/meninger/kronikk/miff/sv/34669494/

 

http://www.dagbladet.no/2014/08/06/kultur/meninger/kronikk/miff/sv/34650556/

Les også

-
-
-
-
-
-