Kommentar

Den moderne antisemittismen ble dødeligere enn den gamle fordi den fikk en biologisk definisjon. Den ble mulig å gjennomføre fordi Hitler bygget på gamle fordommer og lurte tyskerne til å tro at det sosiale spørsmål kunne erstattes av det jødiske.

«Det sosiale spørsmål» betød klassekonflikten, motsetningen mellom arbeid og kapital, mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Det var en økonomisk konflikt, en sosial og en politisk.

Hitler fikk arbeiderne og borgerskapet til å tro at bak disse motsetningene lå jødene. Det var de som var den egentlige årsaken, til revolusjonen i Russland og til utbytting. Var det ikke jøder som lå bak både revolusjonen og kapitalismen? Det lot seg lett påvise at det var jøder blant bolsjeviker og sosialister og at mange var suksessrike både som kapitalister og i de frie yrker. Når mistenksomheten næres av verdenskriger, revolusjoner, borgerkrig, militser, ideologiske brytninger, deklassering av småborgerskapet, finanskrise og massearbeidsledighet kan man forstå at argumentene om «den jødiske hånd/ånd» kan vinne frem.

Nazistene tilbød folk en mening i og med tilværelsen og de ga dem orden og tilhørighet. Suppekjøkken og fellesskap. Det muslimske Brorskap har fulgt samme oppskrift og inspirasjonen går helt tilbake til 20-tallet og fascismen. Samarbeidet begynte allerede da.

Igjen reiser jødehatet sitt hode, og det kalles den nye antisemittismen. Det er en antisemittisme uten antisemitter. Ingen av multikulturalistene og de islamofile vil innrømme at deres anti-israelisme slår over i eller er ikke lar seg skille fra jødehat. Det har en forklarlig grunn: Deres selvbilde tillater ikke en slik erkjennelse.

Likevel ruller anti-israelismen og anti-jødiskheten frem. Grunnen er den samme som på 20-30-tallet: Jødene og Israel er blitt en funksjon av tidens største konflikt: Mellom islam og Vesten og mest: Innad i Vesten, i det vi kan kalle den liberale krise.

Liberal krise

De liberale samfunn er i dyp krise, men kan ikke en gang innrømme det overfor seg selv. Det kjøres fortsatt hardt på det ideologiske spor, dvs: Toleransen er grenseløs, det store fellesskapet kan tåle alt. Det er kun et spørsmål om vilje. Se dagens aviser: John Egeland i Dagbladet hyller kong Harald som innbød 80 gjester fra nærmest like mange kulturer til Slottet og fortalte dem at mangfoldet er en ressurs. Blindheten for det nasjonale og benektelsen av det, får Egeland til nesten å ta en Thatcher om at «samfunnet er en konstruksjon»:

Samfunnet vårt er ikke noe abstrakt, men omfatter alle som bor her.

I samme avis refser Torkel Brekke Halvor Fosli: Hvis han, Torkel Brekke ville, kunne han også få seg til å si mye stygt om folk fra Vest og Nordvestlandet, som har merkelige dialekter og oppfører seg som bønder i byen. Men hvorfor kan ikke Fosli godta at byen er stor nok til å romme alle typer mennesker? Den er ikke som Dalen i Telemark. Akkurat som sadelmakeriet han besøkte som barn som nå er blitt arkitektkontor. Med tiden meget endrer sig.

Både Egeland og Brekke har et poeng. Men vi har hørt det før. Det vi vil ha svar på er hva som skjer når noen introduserer kollektivet og dens normer som den primære enhet, ikke individet, og krever at resten av samfunnet skal godta dem og endog vil påtvinge andre disse normene. Når vi vet at dette kollektivet backes av hat og vold i stort omfang mange steder på kloden, har folk god grunn til å bli redde for fremtiden.

Frykten blir ikke mindre av at herrer som Egeland og Brekke systematisk unnlater å ta opp konflikten, prinsipielt og konkret. Halvor Fosli skriver i boken Fremmed i eget land, at det vil være umulig å være jøde på en skole i Groruddalen. Det er «Gudrun», en syntese av intervjuer med fire ulike lærere, som sier dette. Det er ikke første gangen vi hører dette. Men det skjer ikke noe.

Hvorfor ikke? «Gudrun» forteller at lærerne tilhører venstresiden. Ikke sånn tilfeldig, men massivt. «Hun» sier at det også ville vært umulig å være en konservativ eller liberal lærer, dvs en som stemte Høyre eller FrP, på skolene med mange minoritetselever. Da måtte man i det minste gått svært stille i dørene med sine holdninger. Ett eksempel: En lærer tok opp en Jaffa-appelsin på lærerværlset, hvorpå en kollega reiste seg og høylytt forkynte at da ville ikke han være i samme rom.

Det kalles mobbing. Men når det er politisk korrekt kalles det riktige holdninger. De kommuniseres av en samstemt politisk klasse, fra katetere, medier og talerstoler.

Hvorfor er det ingen som våger å protestere? Fordi Mads Gilbert er en helt i Norge, omtrent som en skiløper eller hopper. Ikke hos alle, men de som betyr noe. De har trykket ham til sitt bryst. Sykehusdirektører rykker ut til hans forsvar. Hele bistandsindustrien er på hans side. Og mediene.

Det finnes bare én mening, og den har utpekt en bad guy. At denne ideologien har behov for en bad guy er ikke åpent for debatt.

Israel spiller nå rollen som bad guy i antirasismens nye korstog. Er det de høyreorienterte standpunktene som gjør Bibi Netanyahu til en bad guy eller er det at han er jøde? Følsomt spørsmål.

Reaksjonene på talen mandag kveld gjør skillet flytende. Talen var til en sionistisk kongress, hvilket får et rødt flagg til å gå opp automatisk. Når han da forsøker å trekke en linje fra dagens al-Aqsa-intifada til stormuftien av Jerusalem Haj Amin al-Husseini, en kjent antisemitt som kollaborerte med nazistene og hyllet Endlösung, er det Netanyahu det er noe galt med.

Dette er hva Alain Finkielkraut skriver om i Den ulykkelige identiteten: Antirasisismen er blitt rasistisk.

snorre.valen.miff

Foto: En av dem som har gjort antirasismen til et våpen på den måte Finkielkraut beskriver, er SVs storingsrepresentant Snorre Valen. Han taler med en enorm patos. Bakgrunn og utgangspunkt er alltid det verste: Nazismen eller 22. juli. Med dette repet har han hengt både Document tidsskrift og MIFFs leder Conrad Myrland. Jo mer han rakker motstandere ned, jo høyere stiger hans egen fløy. Valen, som er medlem av Fellesutvalget for Palestina, mener å vite hvem som er Israels virkelige venner. «Jeg er en langt bedre israelvenn enn MIFF». Neste skritt kan ligge snublende nær: Han vet også hvem som fortjener å bli kalt jøde. Valen synger på samme vers som norsk venstreside: Israel sitter på oppsigelse hvis det ikke endrer adferd. Hvilket annet land tør man sitte i Norge og felle kategoriske dommer over som «permanent apartheidstad» og kalle seg «venn»? Valen er et eksempel den anstendige bølle, som kun er anstendig så lenge den politiske klassen deler hans oppfatninger. Bakgrunnen for Valens hardkjør 4. august i fjor, var at MIFF hadde opplevd medgang under sommerens Gaza-krig. Israel får merkbart mer sympati. Valen: «At MIFF gis særlig plass i den politiske debatten, er nytt.» Hvordan kompromittere Myrland? Med tre år gamle sms’meldinger. Dagbladet.no. MIFF.no.

 

Når Israels statsminister opplever en storm fordi han har formulert seg litt klosset, men har rett i hovedsak, er det et tegn på at det er noe annet som gjør seg gjeldende: Det spiller ingen rolle hva Netanyahu sier, det vil alltid bli brukt mot ham. Hvis han skulle bli akseptert måtte han slutte å være Netanyahu: Slutte å være høyreorientert, slutte å ville ta vare på Israel og være forutseende, slutte å se historiske paralleller.

Vi ser to klare tegn på ideologisk krampe: Ignorering av historisk kunnskap og ignorering av erfaring og antagelser om fremtidige trusler.

Det er nok å lese den lange artikkelen på engelsk wikipedia om Haj Amin al-Husseini for å se gyldigheten i Netanyahus resonnement. Hva han forsøkte å si. Når CNNs Oren Libermann fra Jerusalem forteller den lysebrune ankerkvinnen om at Netanyahu under Berlin-besøket korrigerte og ba om unnskyldning, men så fortsatte i samme spor, kan du se at det de kommuniserer er noe annet enn det Netanyahu sier. Han forteller at dette fortsatt er en bad guy, og ankerkvinnen viser vemmelse med sin mimikk. Hva var det Netanyahu sa: Han sa at ideen om Endlösung var noe Hitler fant på selv, men at al-Husseini ikke bare var vitende om, men sluttet opp om Holocaust og var en aktiv pådriver for at ikke jøder måtte unnslippe det nazistiske Europa og komme til Palestina. Det var nettopp det som var essensen i Netanyahus opprinnelige utsagn. – Ikke utvis dem. Da vil de komme hit. Brenn dem!

Denne gang blir jøder knivdrept i sine egne gater og sitt eget land fordi de er jøder. Qua jøder. Det er likheten med nazismen. Det er selve definisjonen på antisemittisme: Det spiller ingen rolle om du er en gutt på sykkel, et eldre menneske som venter på bussen, eller en soldat: Du skal dø og du skal dø en brutal, opprivende død.

Når vestlige medier og politikere ikke vil se dette, men tvert i mot hisser seg opp over at Israels statsminister trekker frem historiske paralleller, sier det noe om hysteri og mangel på hemninger.

Netanyahu skal beskytte Israel. Niall Ferguson sier at alle statsmenn må slite med the problem of conjecture: Når de står i en vanskelig situasjon må de forestille seg fremtiden. Hva vil skje? Kan han stole på løfter og avtaler? Som vi vet har ikke bare Europa, men også Obama, valgt dialog som strategi. Det har ikke gått så bra, men dialogen er selve kjernen i det multikulturelle komplekset. Derfor blir de som påpeker at keiseren er naken en trussel. Men ikke de som ifører seg dialogens kappe og lar Europa og USA tro at de spiller etter samme regler.

Putin har sjokkert dialogue-menneskene, og de har ennå ikke kommet seg av sjokket, men de klarer ikke overføre erfaringen til voldelige islamister eller ikke-voldelige som ikke respekterer ytringsfriheten.

De er fanget i sitt eget nett, der Netanyahu er en trussel, men ikke imamer og sheiker som roper «død over jødene». I Malmø tirsdag ble det ropt «slakt jødene». Riksdagsmedlemmer var til stede. De skyldte på at de ikke forsto arabisk. Det gjorde Gunnar Stålsett også da han var biskop av Oslo og talte flankert av Hizbollah-flagg.

Israelere blir fortvilet over å bli plassert i en rolle der de defineres ut fra premisser de ikke har kontroll over. Men de som har virkelig grunn til bekymring er europeerne, som ikke klarer å bruke sin historiske erfaring, samtidig som de roper Aldri mer!