Kommentar

Det snakkes om land hvor man har antisemitter uten at det finnes jøder der, feks. Japan. Nå kommer det en ny vri: antisemittisme uten antisemitter. I Norge finnes en rekke hyggelige mennesker som bedyrer at de ikke er antisemitter. Men de har antisemittiske meninger. No problem.

Det er mennesker som tilhører opinionsdannernes samfunn. De er ellers normale.

Samfunnet de lever i betrakter også deres meninger om Israel og jøder som normale. Det er det som gir Norge en «twist» av noe spesielt for tiden.

En utenforstående vil si at dette er et barometer på den mentale habitus til den norske eliten. Jødene igjen!

150 år etter at de ble nektet adgang til riket, er de igjen uønsket. Hvis de da ikke kommer krypende og ber om unnskyldning.

Hvis ikke Jostein Gaarders kronikk blir møtt med et ramaskrik, er diagnosen manifest. Men det kommer ingen protester fra forlagsverdenen, kulturjournalister eller forfattere. Hvem vil ofre husfreden for Israel!

Jeg har lest gjennom Gaarders kronikk igjen, og det er de religiøse henvisningene som volder meg mest besvar. De politiske blåser vi i. Der har israelerne tykk hud. Men når man begynner å snakke med kristen stentorrøst, er det noe annet. Slik har voldsmennene med kristenkors rettferdiggjort forfølgelsen av jøder i uminnelig tid. Gaarder går rett inn i rollen.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Gaarder, som kjenner religionshistorien, spotter jødenes identitet: Å være utvalgt er en sak mellom jødene og Gud, det er ikke noe som setter jødene over andre folkeslag. Dette er elementært. Det er dessuten ikke noen priviligert posisjon, snarere det motsatte. En prøvelse har det vært, som har lutret. Gaarder spotter noe som er et mysterium – «en forbrytelse mot menneskeheten», kaller han det.

Dette er ikke bare perfid og nedrig. Gaarder spiller profet, men det er faktisk et element av blasfemi i det han skriver, og det skal noe til i våre tider. Man rygger litt tilbake. Det er som han spytter jødene midt i ansiktet. Nå er det nok! Nå slutter vi å late som. Det er slutt på historiens frikvarter. Vår tålmodighet er slutt, skriver Gaarder.

Alle jøder vil lese dette som følger: Den «tålmodighet» som beskrives er verdens tålmodighet med jødene på grunn av Holocaust. Det er den som nå er «brukt opp». Det er umulig å tolke det annerledes. Neste logiske spørsmål: Betyr det at grunnen nå er beredt for et nytt Holocaust?

Dette vil Gaarder frenetisk benekte. Men han forstår da ikke betydningen av ordene han bruker:

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger.

Kan en forfatter være så uvitende om ordenes betydning? Kan han påberope seg at han ikke forsto hva han skrev?

Ikke i 2006. Man kan ikke gjøre Knut Hamsun og Celines feil om igjen.

Dagsrevyen opplyste at Gaarder vil få artikkelen oversatt og spredt rundt om i verden. Da vil han snart få merke hva han har skrevet. Spesielt i Tyskland, hvor hans forfatterskap for alvor slo an. Dette språket kjenner tyskerne:

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som «passende straff» for det egyptiske folk.

Jostein slik jeg kjente ham var en ganske fredsæl fyr. Hvilke demoner er det som har fått ham til å skrive noe slikt?

To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel har forspilt sitt mandat som stat! Hvilket annet land er blitt offentlig underkjent på denne måten?

Det som venter er en ny diaspora. Men først vil en katastrofe inntreffe. Det samme spår Kåre Willoch, og begge sier det er av omsorg for jødene.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå.

Tyskerne har lært av historien. Hvorfor har ikke en norsk forfatter lært, velutdannet, rik, bereist, spesielt i Tyskland?

Denne artikkelen vil for alltid klebe ved Josteins navn.

Men hva sier den om hva som holder på å skje her i landet?

Guds utvalgte folk

Les også

-
-
-
-
-