Kommentar

Gaarder-saken endte for opphavsmannens del i parodi. Hvis Gaarder ikke hadde peiling på reaksjonene som kunne komme, viste hans sorti at han ikke har gjenvunnet orienteringsevnen.

Kronikken var springende, og tilbaketoget likeså. Gaarder klaget over å bli feilsitert, at han ikke fikk med seg støttespillere i studio osv. At han ikke skulle ha sluppet til eller blitt feil presentert, lyder som syting fordi vinden har blåst en annen vei enn han regnet med.

Jostein må ha trodd at han skulle høste kudos for sitt mot. Istedet ble det motvind, ganske hard. De negative reaksjonene har vært flest. Det har vært vanskelig å ta. Ti mennesker leste gjennom artikkelen før den gikk i trykken, forteller Gaarder. Både eksperter og folk han respekterer. Hvilken verden befinner de seg i?

Da burde han i det minste ha stått for det han har skrevet. Men det gjør han ikke. Han velger den lettvinte løsningen ved å si seg misforstått samtidig som han beklager hvis han såret noen, og avslutter med at han står ved det han skrev! Selv pose og sekk blir for lite.

Opptredenen i Dagsrevyen var direkte pinlig da Gaarder begynte å snakke om Kennedy i Berlin og parafraserte Ich bin auch ein Jude.

Men det styggeste og ynkeligste var at han og hans kampfeller måtte falle tilbake på at reaksjonene var aggressive, og at misbruket av ordet antisemitt kanskje gjør at andre synes det er OK å være antisemitt. William Nygaard og flere andre begynte plutselig å snakke om ytringsfrihet!

Dette er forsåvidt en forlengelse av argumentet i artikkelen: Antisemittismen er jødenes egen skyld.

– Jeg spør meg om man ikke kan utløse antisemittisme ved å kalle meg antisemitt. At folk tenker at dersom Jostein Gaarder kan være antisemitt, så kan jammen de også være det. Alle som kjenner meg, vet at jeg ikke er det, sier Gaarder.

Han sammenligner seg ikke, men trekker paralleller til dikteren Arnulf Øverland som på 30-tallet skrev diktet «Du skal ikke sove» i advarsel mot nazismens frammarsj.

– Jeg vil advare mot en voldsspiral og en ondskapsfull krig i Midtøsten. Selvfølgelig har Hizbollah og Hamas ansvar for dette, men det har også Israel som er en demokratisk stat, sier Gaarder engasjert.

Nazismen?! Det er vanskelig å ta noe av dette alvorlig.

I redaktørplakaten heter det at man skal beskytte mennesker mot seg selv. Gaarder er for rutinert til å falle inn under bestemmelsen. Men det virker som om han har vært så lenge ute av sirkulasjon at han har mistet dømmekraften.

Gaarder-saken er farlig nær å være show, så dårlig underbygget er artikkelen. Den ramlet sammen som et korthus. Det måtte Knut Olav Åmås vite. Harald Stanghelle satt i Dagsnytt Atten og skrøt av både debattredaktøren og alle innleggene som har strømmet på.

Men har dette tjent den seriøse debatten? Jeg tror svaret er nei.

Det minner snarere om en trend jeg leser om i The Times, der kvinner skriver sex-dagbøker på blogger. De foregir å være autentiske dagbøker. En kvinne beskrev hvor besatt hun var av sex, og hvordan hun hadde sex i alle mulige situasjoner. Slikt virker hypnotiserende. Så starter jakten på å avsløre hennes identitet. Det blir en big thing, og til slutt kan The Times fortelle at hun er filmassistent, med navn og bilde.

I et annet tilfelle skriver en kvinne som skal gifte seg at hun oppdager at mannen er bifil. Hun serverer stadig nyheter om hans eskapader, og avisen spør leserne: Hva skal hun gjøre?

Det er trekk ved Gaarder-saken som gir assosiasjoner: Server en tilstrekkelig provoserende artikkel og vær garantert total medieoppmerksomhet i flere dager.