Det ble for mye. Fra å være sitt vanlige munnrappe på morgenen med Mona Levin, var det en stotrende Jostein Gaarder som ble satt på plass i Dagsnytt Atten. Som vanlig får man åpnet en nødutgang tilbake til det gode samfunn: Jahn Otto Johansen slo fast at Gaarder slett ikke er noen antisemitt, men en humanist.

Nå er vel ikke humanist noe man får utstedt bevis på, men noe man dømmes på etter sine handlinger. Som Mona Levin sa, da Gaarder med en krenket latter bedyret at han slett ikke var noen antisemitt: -Det er det faktisk ikke du som avgjør.

I norsk debatt finnes det alltid tilgivelse. Hvis man finner tilbake til den gode tonen, og viser at man vil ha det hyggelig. Tross alt.

Jostein er vår Mel Gibson.

Han er som Gaarder et fenomen. Med sin «Passion of the Christ» gjorde han alle spådommer om fiasko til skamme. Man argumenterer ikke med suksess.

Eller? Noen, både innenfor og utenfor bransjen, mener faktisk at Gibsons utfall er for grove til at han bør tilgis sånn uten videre.

Selv har Gibson bedt om unnskyldning allerede. Leder av American Jewish Comittee, David Harris, sa det slik: -I jødedommen er vi fortrolig med anger, men virkelig anger uttrykkes i handling, ikke i ord.

Gaarder har ikke bedt om unnskyldning. Det han presterte i dag av beklagelse var helt usammenhengende. Egentlig grov han seg bare dypere ned når han sa at han brukte pennen, mens andre brukte kuler og krutt. Som forfatter vet han utmerket at pennen kan være vel så dødelig.

Han viste også til at han skrev at han ville beseire Israel med ånd og ord. Men spørsmålet er: Hva slags ånd?

Forstander Anne Sender opptrådte modent: Gaarder roter med det religiøse, og blander inn to tusen års historie.(Hvorfor snakke om «den jødiske rabbien» (Jesus), og ikke nevne rabbi Hillel?

Jahn Otto Johansen satte Gaarder grundig på plass da han fremholdt at et flertall av israelittene ikke tror at landet er gitt av Gud, og at grunnleggelsen av staten Israel var et sekulært prosjekt. Gaarder adresserer er en liten minoritet i Israel. Her begynte Gaarder å ro ved å snakke om neocons og kristne i USA. Det er den type kunnskapsnivå man får av å lese Klassekampen. Man tror man vet.

Selv Hans Fredrik Dahl var frempå og sa at Gaarder fem ganger brukte uttrykket: -«Vi anerkjenner ikke staten Israel». Det er samme melding som Teheran sender. Dette går ikke an, sa Dahl. Bra.

Man følte formelig hvordan Gaarder krympet i studio. Men skal saken normaliseres, og reduseres til en overfølsom reaksjon på Qa’ana? Alle som har historien innabords vil forstå at det ikke holder. Men ønsket om normalisering er sterkt hos mange. At Gaarder med sitt navn kunne fradømme Israel eksistensberettigelse truer noe av idyllen som store deler av eliten klamrer seg til.