Den israelske ambassadøren Miryam Shomrat gjør noe uhørt: Hun tar igjen. I dagens klima skal ikke en israelsk representant gjøre det. Hun skal gå stille i dørene, si noe forsonende. I stedet synger Shomrat ut: Kåre Willoch og Jostein Gaarder har vært med og flytte merkesteiner i Israel-debatten. Hvorfor kom ikke kongehuset og viste sin solidaritet på Rosh Hashana?

Willoch prøvde å si: Dette er uhørt. Men vi bør være Shomrat takknemlige for at hun driver litt tiltrengt oppdragelse. Jøder tar ikke imot liggende lenger. De er et fritt folk med egen stat, med en historie som gjør dem særdeles følsomme for stemninger i tiden.

Gaarder og Willoch har begge gjentatt at Israel trenger en lærepenge. Noen tok dem på ordet. Hverken Mona Levin eller Shomrat mener at de to er skyld i skuddene som falt. Men Gaarder og Willoch later til å være helt ute av stand til å forstå rekkevidden av deres ord. Willoch kan protestere så mye han vil. Dette skjønner han ikke.

Som det ble sagt i Dagsrevyen: Det er høyst uvanlig at en ambassadør protesterer på denne måten og klager på kongehuset. Men så er det heller ikke noen vanlig situasjon.

Sterke krefter har i lang tid arbeidet for å isolere Israel, og gjøre Israel og jøder til pariaer. Så er det to sterke kvinner som tar igjen og henger bjella på katten: Mona Levin og Miryam Shomrat.

Norsk offentlighet, i betydningen the chattering classes, ser ikke ut til å forstå at Israel ikke står alene lenger. Israel er faktisk blitt akseptert i det internasjonale samfunn i langt høyere grad enn for bare noen år tilbake. Libanon-motviljen er forbigående. For ikke å snakke om at jøder spiller en sterk rolle i vitenskap og kultur verden over.

Det er the chattering classes i Norge som er isolerte og provinsielle.

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂