Kommentar

De 1500 norske jødene betyr langt mer for Norge som samfunn enn vi er klar over. Til tross for HL-senteret og mange store ord: det blåser en antisemittisk vind gjennom the chattering classes. Historikeren Yehuda Bauer sa det rett ut – en lett forkledt antisemittisme er i dag gjenkjennelig blant en selvbevisst europeiske elite. Gaarders kronikk tvilte han ikke et øyeblikk på: den falt definitivt i denne kategorien.

Å stemple noen som anti-islamsk er beklaget av den borgerlige offentlighets torpedo, Bjørgulv Braanen, i et forsøk på å holde krangelen innenfor familien. Men ordet Israel-venn beklages ikke. Det brukes som om det var et normalt, vedtatt ord.

Norsk offentlig debatt har nådd et slikt lavmål og er blitt så pervertert at man ikke forstår hvem som er den egentlige adressen: jødene. Ordet Israel-venn er forblommet, intetsigende. Men i dagens debatt har det en giftig undertone. Man føler et lite snev av hva jøder føler når de blir dolket: en antydning som det ikke går an å verge seg mot, fordi den tilsynelatende er «uskyldig». Men mottakerne vet så utmerket godt hva som ligger i det: «Han tilhører denne lille gruppen av mennesker, som har forskanset seg i denne latterlig lille staten, og tror de kan trosse verdenssamfunnet evinnelig. Vår tålmodighet har en ende!»

Det er her truslene kommer inn. Det minner meg om hva Primo Levi skriver i innledningen til «Hvis dette er et menneske»:

Mange, såvel enkeltmennesker som hele folkeslag, kan mer eller mindre bevisst komme til å hevde det standpunkt, at «enhver fremmed er en fiende». For det meste er dette en overbevisning som ligger dypt begravet i sjelene, som en latent infeksjon: bare tilfeldig og ukoordinert viser den seg på overflaten, og den danner sjelden utgangspunkt for et helt tankesett. Men når dette skjer, når det uuttrykte dogmet blir viktigste premiss for syllogismen, da vil man i enden av tankerekken finne konsentrasjonsleieren.

Vi befinner oss nå i den fase hvor noen forsøker å legge premissene for syllogismen. Det er dessverre slik at the chattering classes igjen i sin forfengelighet flørter med langt sterkere krefter i den arabiske og muslimske verden som har svaret på syllogismen klart. Israel må forsvinne. At Norges mest berømte forfatter fikk lufte en slik tanke – i profetisk-bibelsk drakt – på kronikkplass i landets største morgenavis, sier noe om en dyp åndelig krise.

Det finnes selvfølgelig en annen syllogisme, hvis viktigste premiss er Holocaust og sammenbruddet i vestlig sivilisasjon. Konklusjonen på den kan være at verden slik vi kjenner den må bli jødisk. Det betyr både at man vedkjenner seg Fortidens Forbrytelser, den tette historien mellom jødedom og kristendom, farskapet så og si. Og at man tar til seg noe av den jødiske livsfølelsen. Dette siste kan bli et positivt element. I stedet merkes et ønske om å hogge over båndene, og si: hvor lenge skal de kunne bruke fortiden som frikort? til at man sier nå er skyldperioden over.

Kristendommen er nå blitt en så flau og flat religion, at en innsprøyting av jødisk kultur og livsfølelse kunne gi dybde og fornyelse. Og gjøre oss oppmerksom på slektskapet. Hvordan er det mulig at vi i vårt samfunn kan behandle jøder som noe annerledes?

Les også

-
-
-
-
-
-