Kommentar

Igjen er jødene i fokus. Hva enten det er omskjæring av guttebarn eller antisemittisme i kjølvannet av den arabiske revolusjon. Jøder liker det bestemt ikke. De føler også ubehag ved at det israelske flagget vaier under demonstrasjonene til English Defence League. Israel og jøder blir dermed brikker i et spill. Et spill de i liten grad kontrollerer.

Følelsen av å være en kasteball er noe vi kjenner igjen. Det å bli definert av andre og tillagt meninger man ikke kjenner seg igjen i. Derfor har Document.nos redaksjon protestert heftig mot forsøkene på å definere Document.no som høyreradikalt. Dette ordet står for alt det vi kjemper mot. Hva noen norske synsere måtte finne på å legge i det av egne definisjoner, spiller mindre rolle. Den historiske tradisjon bestemmer, og den er blytung.

Denne innsirklingen minner om en argumentasjonsrekke som begynner med at islamofobi er dagens form for antisemittisme. Hvis man godtar et slikt premiss, ender man opp med at israelske jøder oppfører seg som «antisemitter», eller enda verre, nazister. Det er samme type argumentasjon. Den er lumsk og den er giftig.

Det er oppsiktsvekkende at det også i det som regnes som et islam-kritisk miljø, nå avtegner seg dype forskjeller, og at det jødiske spørsmål bringer dem frem i lyset.

Uttalelser som benekter at kristendommen har jødiske røtter, eller at Europa har sin kulturelle arv fra Midtøsten, er foruroligende, både faktuelt og som tankestrøm. Kristendommens jødiske arv er så ubestridelig at man skulle tro ingen ville finne på å benekte den, men det skjer! Man snakker om hedendom på en positiv måte, som noe verdifullt i den europeiske arv. Forvirringen er stor.

Det kan være grunn til å slå fast hva som ligger fast. Man skifter ikke ut bunnplanken i båten, man hiver ikke kartet over bord, man seiler ikke etter eget stjernebilde. Man opphever ikke historien, aller minst i dag hvor historisk bevissthet er mer påkrevet enn noen gang.

Jeg forbauses over at voksne mennesker tror at historie og tradisjon er noe man kan sjonglere med etter eget forgodtbefinnende. Det røper en form for virkelighetsfjernhet. Skal man gjøre noe politisk, må man ha situasjonsfornemmelse, og situasjonen bestemmer hva som er mulig. Hvis man sier at Europa har definert seg selv, avskjærer man seg fra de kulturelle bånd som gir oss styrke i møte med rotløshet, relativisme og intoleranse.

Da har man gitt seg den postmodernisme i vold som er tidens løsen: alt flyter. Rikdommen kan for en stakket stund kamuflere at velstanden henger i løse luften.

I de tidene vi går imøte trenger vi å vite hvem vi er.

Dette er ikke en tilbakeskuende, reaksjonær lengsel. Jeg tror heller at rosetoget var en slik sorg, den konkrete sorgen selvsagt, men også en vemodig sang over verden av igår, over at også vår verden er blitt brutal.

Tradisjon er ikke noe dødt, det er noe levende, liksom troen, og det er de levende som må holde den i live ved å bøye seg inn under den. Man ikke tro, men selv de ikke-troende fløt en gang på oppdriften til de troende. Slik opplysningsmennesker en gang beriket kristendommen ved sin kritikk, uten at de troende forsto det.

Tradisjonen er et komplekst samspill, i vekselvirkning med generasjonene, ved elitens oppdragelse og forpliktelse. Voldsom rikdom fremmer ikke en slik oppgave, som forutsetter en grad av ymdykhet og forsakelse på vegne av fremtiden. Nordmenn var en gang gode til forsakelse og slit. Det er hva vi er – smålåtne, med ord som er avpasset en stor og overveldende natur. Vi lyttet til noe som var mye større enn oss.

Vår verden er ugjenkallelig forandret, til det bedre og det verre. La oss ikke nå forsøke å gjøre opp regnskap.

Vi er blitt en del av verden, men kursen trenger å korrigeres.

Document.nos redaksjon vil på det sterkeste ta avstand fra alt som har med vold å gjøre, enten det er fysisk eller verbalt. Vi kan ikke være mot vold i én sammenheng og tolerere den i en annen. Vi kan ikke klandre venstresiden for manglende selvoppgjør, men tie om bekymringsfulle tendenser i det som er en logisk motreaksjon.

Vi ser bekymringsfulle tendenser. Det finnes alarmerende sosiale trekk, og det finnes medier som viker unna å skildre dem og heller ikke slipper til mennesker som gjerne vil. Dette skaper frustrasjon. Men svaret på denne typen politisk overstyring og fortielse er ikke sinne og konfrontasjon. Svaret på én form for ensretting er ikke en ny. Underdekning i de store mediene fører lett til overfokusering i de nye.

Document.no har hele tiden forsøkt å dekke det utenrikspolitiske og det økonomiske, for å bevare et større overblikk. Det har vært helt nødvendig. Vi trenger å ta verden utenfor inn over oss, ikke på våre egne, men på verdens premisser.

Det som skjer i Syria vil få vidtrekkende konsekvenser. Det er history in the making. Motoren er vold.

Det er derfor ekstra forstemmende når enkelte får seg til å skrive at det kanskje er på tide å sette en strek over Holocaust, at vi legger det bak oss. Når man samtidig skriver at kristendommen og Europa ikke skylder Midtøsten noe, er sirkelen sluttet. Man benekter de positive røttene i Midtøsten, særlig jødedommen, og vil legge sin egen bestialitet og ondskap bak seg. Det lover dårlig for fremtiden.

Kun ved å huske vår egen blodige fortid kan vi forstå samtiden og ha håp om å forhindre gjentakelser.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også