Kommentar

Ilja Repin: Jesus Kristus i Getsemane. Det kan ikke være uten betydning at disiplene sviker Jesus i den ytterste stund. Forrådt av Judas, og Peter som ikke vil kjennes ved ham. Svik og død. Forfølgelse. Dette følger kristendommen helt fra opprinnelsen. – Dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Den østlige kristendommen har aldri glemt realiteten i disse ordene. Men det har Europa. Her sies det ikke: Forsaker dere Djevelen og alt hans vesen, men snarere: Forsaker dere Kristus og alt hans vesen.
 

Når vi tidligere leste om forfølgelsen av kristne i Midtøsten, følte vi medynk. Når vi idag leser om brutaliteten mot de kristne er det en annen følelse som slår oss: Gjenkjennelsen. Det er ikke vanskelig å se at dette ikke er langt borte hverken i tid eller rom. Islam slår inn også her.

Fiendskapen mot kristendommen gjelder både muslimer og en bestemt type frafalne europeere. Jeg bruker med vilje uttrykket frafalne. De er vokst opp i og med en kultur som de har vendt seg mot. Det er ikke noe de har funnet på av seg selv. Kristendomsfiendtligheten er noe barn møter fra de begynner i barnehaven.  Ikke like sterkt over alt, men de voksne som står for den har mer eller mindre fritt spillerom.

Det er ingen tvil om at kristendomsfiendtlighet og islamofili går hånd i hånd. Ordet anti-kristelig har nærmest en positiv klang, et tegn på at man er moderne.

Disse menneskene tror at de ikke vil rammes av islams vrede, det vil bare bakstreverske troende som jøder og konservative kristne.

De tar skammelig feil. For muslimer er alle europeere kuffar, vantro. Jo flere muslimer det blir, jo svakere står de innfødte.

De fortrenges langsomt og samfunnet innrettes mer og mer på islams premisser.

Denne utviklingen er beskrevet detaljert av Lars Akerhaug i boken Siste jul i Kairo. En fortelliing om de kristne i Midtøsten. (Dreyer).

Akerhaug beskriver islams oppståen og ekspansjon, hvordan muslimene underla seg majoriteten i land de erobret.  Jødene var de første ikke-arabere som fikk føle Muhammeds vrede. Senere kopterne, som var majoriteten i Egypt. Det snakkes ikke høyt om islams erobringer i Vesten, men om korstogene kan det ikke sies for mye.

Islams ekspansjon kuttet forbindelsen mellom de østlige kirkesamfunn og de vestlige. Den ble gjenopptatt med korstogene. Men allerede den gangen fikk disse menighetene unngjelde for de vestlige kontaktene.

Det som slår en ved lesningen av Akerhaug er konstantene: Utviklingen går i én retning: Andre folkeslag trenges tilbake, fratas rettigheter, degraderes til annenrangs borgere og fratas stadig mer av livsgrunnlaget. Islam har en iboende fiendtlighet til andre religoner. Det kan være fredelig en periode, særlig etter at undersåttene har underkastet seg. Men så blusser fiendskapen opp igjen og minoritetene får unngjelde.  Helt inntil rene folkemord i liten eller stor skala, som Tyrkia.

Det er alltid et påskudd, alltid et rykte, alltid en provokasjon og den befolkning som er forsvarsløs vil gradvis bli trengt tilbake og redusert til islams slaver: De mangler verdighet, ære og selvrespekt.

Derfor vil Israel aldri legge sin skjebne i palestinernes hender. De ser tegningen. Forsøkene på tilrive seg jødiske historiske steder og skrive jødene ut av historien, er tegn på hva som venter jødene hvis de skulle bli svake.

img_1105

Slik sett er Akerhaugs bok et mene tekel, en advarsel til Europa. Hvis vi ikke forstår å bygge inn islam, vil islam ta over mer og mer av samfunnet. En oppdemming kan gjøres med lov, men dagens lover gjør snarere det motsatte: Den favoriserer islams infiltrasjon.

Akerhaug skriver ikke dette eksplisitt, men han er såpass tydelig på hva som har vært de kristnes skjebne under islam at parallellen er åpenbar: Den som stoler på muslimene vil bli sørgelig skuffet.

En viktig faktor i undertrykkelsen har vært og er mobben. Muslimer kan forvandles til mobb som går løs på sine naboer. Selv de kristne i Irak og Egypt ble sjokkerte over å oppdage at mennesker de hadde stått på vennskapelig fot med, plutselig vendte seg mot dem.

Dette har noe med islam å gjøre, og det menneske- og gudsbilde som denne religionen bygger på og innpoder i sine medlemmer.

Vi er vitne til en prosess av verdenshistoriske dimensjoner: De kristne blir fortrengt fra sine kjerneområder. Om noen år vil det ikke være kristne tilbake i land som Irak og Libanon. I Egypt er antallet ti millioner, men disse har ikke fått det bedre under Abdel Fattah al-Sisi. Hvem skal beskytte dem?

Europa har snudd ryggen til forfølgelsen av de kristne, og USA under Obama har gjort det samme. Man tar imot muslimer i millioner, og vil helst ikke høre om at kristne er dobbelt forfulgt. Nå blir de også forfulgt på mottak i Europa. Fra Danmark og Tyskland kommer rapporter, og myndighetene vil helst ikke høre om det.

Hva er det som har skjedd med vestlige mennesker på noen tiår, åndelig sett? Amerikanerne under George W. Bush hadde guts til å invadere Irak og velte Saddam, men ikke til å forsvare de kristne. Det ville man ikke, for det ville komplisert forholdet til både sunnier og shiaer.

Vesten har ikke lenger noe ståsted, ingen åndelig forankring. Det er skjebnesvangert i møte med en religion som ikke gjør noen forskjell på politikk og religion.

Fremdeles har ikke Vesten klart å komme til erkjennelse, men klynger seg til en forestilling om at det er mulig å løse sirkelens kvadratur.

Jeg hørte Frankrikes statsminister Manuel Valls si på Hardtalk at Paris ikke lenger er den samme byen etter Charlie Hebdo og Bataclan. Valls bor midt i byen. Da han hørte om angrepene 13. november sa han til seg selv: Dette er ikke et angrep på et spesielt mål, det er et angrep på det franske samfunn. Det er krig.

Men i neste øyeblikk forsikrer Valls at islam hører hjemme i Frankrike og at det ikke er noen motsetning melleom franske verdier og islam. For deretter å være for forbudet mot burkini.

I en krig har man ingen valgfrihet. Man må bestemme seg for hvilken side man står på. I Europa står den politiske, kulturelle, kirkelige og ikke minst mediale eliten på en side som de facto er islams. Noen vil snu, men mange vil fortsette å forsvare posisjoner som betyr at islam erobrer Europa.

Deres problem er tid. Utviklingen går så fort at det ikke er mulig å skjule hva som er destinasjonen, hvor toget skal.

Stadig flere europeere oppdager hvor toget er på vei og vil av. En del europeiske ledere – fremst fru Germania Angela Merkel – svarer med å øke farten, binde seg til masten, surre fast rorpinnen og innføre sanksjoner som gjør det adekvat å bruke ordet represjon.

Prestedatteren fra DDR innhentes av sin egen historie.

Disse innsiktene ville det ikke vært mulig å formulere selv for kort tid siden. Årene 2015 og 16 har revolusjonert Europa. Vi befinner oss i en revolusjonær situasjon: Definisjonen på det er at selve rettsgrunnlaget er politisert og omstridt.

Når det liberale USA går til stormløp mot Trumps Amerika er det fordi de har helt forskjellige oppfatninger av hva som konstituerer nasjonen. Det samme er ved å utkrystallisere seg i Europa. Her ligger Øst faktisk foran Vest. Brussel og Berlin kommer ikke til å klare å disiplinere Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. Det blir omvendt. Det blir vesteuropeere som lærer av østeuropeere.

I denne oppvåkningen kommer kristendommen til å spille en viktig rolle. Vi ser allerede tegn til det i land som Frankrike. Der hvor den politiske elite svikter, overtar de strukturene som fortsatt finnes: kirken og menighetene. Ikke ovenfra, men nedenfra. Det var slik Europa ble til.

 

Lars Akerhaug
Siste jul i Kairo.
En fortelling om de kristne i Midtøsten
260 sider, Dreyer forlag

 

img_1104

 

Mest lest

Sannhetskampen

NRK bagatelliserer terror

Halalpølser til alle

Mot en ny fase av Exodus