Kommentar

Europa har importert en religion til Europa som det ikke har sett maken til. Det vil si Europa har ligget i krig med denne religionen i hundrevis av år, men nå har den europeiske eliten gjort den til en del av Europa og sier den hører hjemme her. De av europeerne som protesterer og sier at den ikke er del av Europa blir stemplet som høyreradikale, dvs forbundet med de mest antisivilisatoriske krefter i vår historie.

Det er en anklage som river, men ikke kan stanse reaksjonen blant folk. Spørsmålet er om de moralsk og politisk er i stand til å navigere blant skjærene.

Anklagene mot folk og den moralske piskingen antar religiøse former. Ord som fremmedfrykt og rasisme har en religiøs klangbunn. De fremsettes av mennesker som mener de befinner seg på et høyere sivilisatorisk trinn enn kristendommen. Den er et tilbakelagt stadium.

De samme mennesker som har seilt forbi Kristus mener at islam og Mohammed er et godt eksempel.

De ignorerer konsekvensene av muslimsk innvandring og nøler ikke med å bruke kristendommen som moralsk slagvåpen, slik Sylvi Listhaug fikk slengt i ansiktet i Lørdagsrevyen: Kunne hun som kristen si nei til flyktningene?

Spørsmålet kommer fra mennesker som i årtier har bekjempet kristendommen.

Vi har ikke bare en verdikamp, men en verdikamp med religiøse undertoner blant nordmenn og skandinaver.

Samtidig utkjemper muslimer innad en kamp på liv og død.

Det er i denne situasjonen at Dansk Folkeparti sa vi må si nei til videre muslimsk innvandring. Lederen Kristian Thulesen Dahl forsto at det ville gi ham problemer med menneskerettsjuristene og har justert det til «ikke-vestlig» innvandring. Dermed unngår han det vesentlige, som er en debatt om hvorfor vi sier nei til muslimsk innvandring.

Vi ønsker ikke å importere islams problemer til Europa. Vi har dem allerede, men vi ønsker ikke at de skal bli større. Vi ser at problemene ikke lar seg løse, bare inngjerde. Det er den bitre sannhet. Når statsminister Erna Solberg oppfordrer oss til å smile  til hverandre i heisen så er det en innrømmelse av at noe har gått fundamentalt galt.

Hennes valgspråk er: Keep smiling!

Hvis hun ikke backer Listhaug vil hun frata mange norske velgere håpet om at det er mulig å endre kurs.

I Danmark har hun en motpart i Inger Støjberg. Hun er nok tøffere enn Listhaug, men mangler den nødvendige oppbakking av sjefen, statsminister Lars Løkke Rasmussen.

Forslaget om at flyktninger med verdigjenstander skal avlevere disse, har vakt voldsomme reaksjoner. Alle innstramminger av denne typen blir øyeblikkelig sammenlignet med nazismen.

støjberg.juletre

Politiken brakte før jul en tegning av Støjberg som pynter juletreet med døde flyktninger. Finnes det noen grense? Tydeligvis ikke. Det spesielle er at disse grove angrepene kommer fra mennesker som pynter seg med anstendighet.

I Norge står anstendighetsforkynnerne i kø. Det er ved å bli det rene Maran-Ata, med politisk tungetale om godhet og fremmedfrykt. Rasjonelle spørsmål og analyse kommer ikke på frågan.

Norge mangler de kritiske stemmene Danmark tross alt har. Disse har et publikum: et stort segment som har trosset mediene og godhetsindustrien i to valg på et halvt år.

Hva FrP mangler

Dansk Folkeparti har fremfor alt noe som Fremskrittspartiet er blottet for: En konservativ kristen fløy. Søren Krarup rykket ut og kritiserte Thulesen Dahl for å sløyfe den spesifikke henvisningen til muslimsk innvandring. Thulesen Dahl ville ikke legge seg åpen for anklagen om diskriminering. Men dermed viker han unna debatten. Det er mange potensielt gode og eventuelt trengende innvandrere utenfra Europa. Å skjære alle over en kam er å gjøre noen urett og fraskrive seg retten til å få flinke folk til landet.

Thulesen Dahl viker dermed også unna debatten om at de politisk korrekte som definerer diskriminering på sine premisser. I USA som i Europa snakkes det lite om forfølgelsen av kristne. Man behandler denne forfølgelsen som et særfenomen. Og man lyver. Prost Trond Bakkevig presterte å si i siste Verden på lørdag at Hamas ikke forfulgte kristne. Dag Bredvei sa forfølgelsen av kristne i Pakistan har tiltatt etter at Pakistan ble USAs allierte i krigen mot terror, noe som er tøv. Den norske eliten anlegger et perspektiv som flukter med islam og de benekter at forfølgelsen av kristne henger sammen med galskapen som har grepet islam.

De importerer dermed kristendomsfiendtligheten til Europa, slik de selv er vendt mot kristendommen og anser den for passé.

Det er hele vårt kulturgrunnlag som står på spill.

Et hus i splid med seg selv

I USA heter det at Obama-administrasjonen forbereder en policy om folkemord som kun inkluderer yazidiene, ikke de kristne i Midtøsten.

Andrew McCarthy tok for seg den amerikanske grunnloven som er klar på at religiøs diskriminering er en klar kvalifikasjon for å slippe inn i USA: Hvorfor blir da de kristne skubbet til side? De burde vært favorisert.

Det samme gjelder Europa: Hvorfor snakker vi ikke om å ta imot de kristne som drepes og fordrives? Man snakker i svevende vendinger om at 2000 års kristen historie forsvinner, men ikke om hvem som gjør det og hva det er et resultat av.

For man ønsker ikke å vite.

Det er ikke bare IS som forfølger kristne. Det er ingen kirker i Saudi-Arabia. Det er ikke lett å være hverken kristen, jøde eller Baha-i i Iran. De kristne på Ninive-sletten i Nord-Irak sier de aldri kan vende tilbake, det var naboene som plyndret deres hus og endog hjalp morderne. Disse tingene vil ikke norske medier behandle overhodet, og danske medier også bare halvhjertet.

Vi er blitt fremmede for oss selv.

Når vi unnlater å forsvare de kristne i Midtøsten er det oss selv vi sier nei til.

Når vi åpner dørene for muslimske migranter er det også oss selv vi sier nei til. Hvorfor? Fordi vi ikke har hatt styrke til å konfrontere en ureformert islam og si at dens verdier ikke har noen plass i et moderne samfunn.

Bare sannheten duger

Denne mangel på forsvar av egne verdier gjør at motsetningene i samfunnet bare øker. Folk flest forstår det. De er meget urolige, de forstår at folk ikke er pakker som kan sendes tilbake.

Som alltid: Sannheten er det beste forsvar.

Den har en egen helbredende virkning.

Europa må stå opp for seg selv, det må ikke la seg utpresse av sin egen elite til noe den innerst inne vet betyr ulykke. Europeere må forstå at vi gjennom masseinnvandringen er blitt koblet på utviklingen i Midtøsten, hvor motsetningene er dødelige.

Det er ingen overdrivelse å si at det som skjer i Jemen, Syria, Jordan, Libanon, Irak, Saudi-Arabia, Egypt, Somalia, Nigeria, Iran er blitt en del av vår historie. Det er det ordene om at «islam hører hjemme i Europa» betyr. Angela Merkel har koblet Europas skjebne til Midtøstens.

Dette er ikke noe vi kan oppheve, gjøre om på uten videre. Men det øker innsatsen, som nå er Europas fremtid. Her hjelper det ikke med halvhjertede viser. Forkjemperne for multikultur har brakt den sivilisasjonskrig til Europa som de selv hardnakket hevder å være mot. De vil ikke engang høre ordet.

Motsetningene blant europeere er ved å bli bitter og uforsonlig. Den har også et anstrøk av klassemotsetninger: Det er de godt posisjonerte som belærer folk om raushet og godhet, samtidig som de fleste bor og lever godt avsondret fra de sosiale konsekvensene.

Også verdikampen imellom europere minner om en religionskrig, dvs den vekker sterke følelser fordi den ene part ikke bare mener den har rett, men at den har moralen på sin side og dermed rett til å dømme andre til moralsk fortapelse.

Dette er et ekko av det 20. århundrets voldelige og totalitære ideologier, og holdningene får påfyll fra et islam som ikke tolererer opposisjon.

Vi går i sannhet dystre tider i møte, men det vil også være en tid da man blir nødt for å finne sannheten om hvem vi er og vil være.

Støjberg