Kommentar

De kristne forlater Midtøsten. Det er et budskap et sekulært Europa snur ryggen til.

Weekendavisens journalist Klaus Wivel ble så provosert av en uttalelse av utenriksminister Villy Søvndal (SF) at han bestemte seg for ved selvsyn å finne ut hvordan de kristne har det.

Søvndal ble under et seminar spurt om hvorfor ikke Danmark engasjerte seg mer i de kristnes situasjon. Søvndal svarte at det ikke var tilrådelig å engasjere seg på vegne av en spesiell gruppe. Andre hadde det også vanskelig.

Dette er tøv, visste Wivel. Ingen annen gruppe har det så vanskelig som de kristne. Det gjelder fra Nord-Korea til den muslimske verden.

Europa kaller seg i det minste post-kristent. Hvordan kan det ha seg at et kontinent som har menneskerettigheter som religion, ikke bryr seg om at de kristne forfølges og fordrives fra sine kjerneområder?

I en reisereportasje kommer man tett på steder og mennesker. Noe av det sterkeste ved boken er når Wivel står i byer som er tusener av år gamle og ofte er omtalt i Bibelen. Som Taybeh på Vestbredden.

Det er den siste by på selvstyreområdene hvor de kristne er i flertall.

Taybeh går 5.000 år tilbake i historien. Dengang hed byen Efraim eller Ofra. I Det nye Testamentet spiller byen en lille, men vederkvægende rolle.

De kristne presses vekk, med små skritt – mentalt, fysisk, juridisk, politisk, lokalt, sentralt, sosialt, økonomisk. De kveles.

Det er en underliggende fiendtlighet som gradvis presser dem ut. Denne fiendtligheten sier at de ikke tilhører området. De er fremmede. At de kristne var der lenge før stedene ble muslimske, betyr ingenting. Palestinerne og araberne sier det samme om jødene. Yasser Arafat og selvstyret hevder på ramme alvor at jødene ikke har noe i Jerusalem å gjøre.

Fordi fiendtligheten signaliserer at de er fremmede, kan man gjøre hva man vil med de kristne. De er rettsløse. Ikke slik at deres eiendeler konfiskeres der og da. Det skjer gradvis. Trenden er klar.

Konfiskering av jord

Mens norsk publikum har hørt mye om israelernes oppførsel overfor palestinerne, hører vi nesten aldri noe om palestinernes trakassering av de kristne.

Israelske bosettere beslaglegger jord, vet vi. Men vi hører ingenting om at palestinerne gjør det samme med de kristne, som ikke har noe sted å gå med sine klager.

Cyrien Khano er en kristen arabisk kvinne i Betlehem:

«Israelerne hader os, og muslimer behandler os forfærdeligt», forsatte hun. «Muslimer har stjålet jord fra de kristne, taget de kristnes huse, og chikaneret kvinderne. Det juridiske system i Palæstina følger ikke loven. Muslimsk politi sympatiserer med muslimer. Derfor har kristne ingen retssikkerhed.»

Når man leser skildringene av de kristnes kår og tenker på norske myndigheters og norsk presses manglende kritikk av palestinerne, forstår man at denne sympati er på de kristnes bekostning. Det gir en ekkel smak i munnen.

Kom ikke og fortell at Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide eller NRKs korrepondenter ikke har hørt disse historiene.

Som at den eneste kristne bokhandel i Gaza først ble brannbombet to ganger. Deretter ble eieren, Rami Ayad, bortført og drept 7. oktober 2007. Hvorfor? Kanskje fordi Ayad var baptist. Eller fordi det i det hele tatt ble solgt kristne bøker på islamsk område. Det i seg selv var en provokasjon.

Sekulære i Norge rister på hodet. Beklager. Kristne bøker i Gaza? Ikke spesielt smart. Er ikke det nokså upassende når alt kommer til alt? De forsvinner jo fra Oslo også, smått om senn.

Infiltrasjon

Det de sekulære europeerne ikke får med seg, er at det ikke bare er fordi bøkene er kristne. Det er fordi det i det hele tatt selges vestlige bøker at «noen» påtar seg oppdraget med å få bokhandelen stengt.

Vestlige bøker er infiltrasjon, liksom alkohol er det.

I takt med at religionens innflytelse har vokst, har fiendskapen mot kristne og jøder tiltatt.

Likevel snakker norske politikere bare om de muslimske palestinerne, og Den norske kirke har gjort dem til ofre par excellence. Vår nye utenriksminister sa det samme på sitt første besøk til området: Nå gjaldt det å hjelpe palestinerne.

Økt gruppetilhørighet

Når det skjer noe dramatisk som sveiser muslimene sammen, øker avstanden til de kristne. De sistnevnte er arabere som dem, men religionen er blitt den store identitetsfaktor. Det oppstår en fremmedhet.

– Under den annen intifada oppsto det en stor adskillelse mellom muslimer og kristne, sier hun.

En gang var det 16–17 byer på Vestbredden hvor de kristne var i flertall. Nå er bare Taybeh igjen.

Diskrimineringen av de kristne er århundregammel. Men med islamismen har den fått en skarpere brodd. Islam gjennomgår en selvrensning, og de som ikke passer inn, fordrives. Det gjelder grupper både utenfor og innenfor islam.

Wivel dveler ikke så mye ved de lange linjene. Men han gir mange eksempler på denne fordrivelsen av annerledeshet som begynte ved forrige århundreskifte:

– Men denne region bliver mere og mere religiøs, forklarer hun. Islam har sad seg fast, hvad der ses på påklædningen. Da hun første gang kom til Ramallah i 1983, Selvstyrets hovedstad, var der kun én ud av ti, der gik med slør. I dag er det ni ud av ti, siger hun.

Den som snakker, er Maria Khoury, gresk-ortodoks fra Hellas. Hun er gift med Daoud Khoury. Daouds besteforeldre var fra Taybeh. De utvandret til Boston i 1920-årene og slo seg opp. Daoud og Maria vendte tilbake til Taybeh på 90-tallet. Oslo-avtalen hadde gitt dem håp om en ny fremtid.

Norge har dermed ansvar for menneskers liv og valg gjennom sitt diplomatiske arbeid.

Nå sitter Khoury-ene desillusjonerte tilbake. De forbereder seg på nok et eksil. Den skuffelsen går dypt. Og hva betyr det for Midtøsten at mennesker som Khoury gir opp?

– Dengang i 1980’erne lignde de fleste mig. Idag når jeg har håret frit, er det næsten ingen som mig. Det er en kæmpe forandring.

Det er mange sentenser i boken som leder tankene hen på utviklingen i Europa. Også her blir det flere hijaber og også niqaber. Myndigheter og offentlighet diskuterer sakene isolert, og nekter å ta inn over seg lærdommen fra steder som er blitt islamisert: Der hijaber tipper over visse grenser, blir det vanskelig, senere umulig, å vise seg utildekket.

Vestlig toleranse ender med intoleranse.

Denne konsekvensen har vært tydelig lenge. Likevel er det mange i Vesten som nekter å innse den.

Systematisk diskriminering

Prest Trond Bakkevig hadde 29. november en kronikk i Aftenposten: Kristne forlater Midtøsten. Temaet er det samme som Wivels bok. Men der Wivel utsetter seg for andre menneskers prøvelser og går inn i deres situasjon, er det noe utvendig og overfladisk i Bakkevigs ord. Han kommenterer situasjonen på avstand og presterer også ren løgn:

Det finnes praktisk talt ikke statlig forfølgelse av kristne i Midtøsten – slik det finnes i andre deler av den muslimske verden.

Hvis ikke diskrimineringen var sanksjonert ovenfra, ville den ikke vært så ille. Men den skjer både fra sentralt og lokalt hold, fra myndighetene, institusjoner og grasrota. Det er derfor klimaet kjennes kvelende.

Diskrimineringen er systematisk. Kristne kan ikke omvende en muslim, men muslimer kan gjerne omvende kristne.

Samir J. Qumsieh drev en kristen tv-stasjon inntil selvstyremyndighetene lukket den fordi de mente han ikke hadde betalt «lisens». Han bor i Beit Sahour, en naboby til Betlehem.

– Rasismen er skjult. Hvis den kom frem, ville Vesten sige: «Hvad er det I udsætter de kristne for?» Når rasismen foregår i det skjulte – når den ikke er offisiell politikk – kan man fra styrets side blive ved at sige at vi alle er brødre.

Det er ingen overensstemmelse mellom hvad Selvstyret offisielt lader meddele når det gjelder ligestillingen av kristne og hva der uoffisielt foregår i samfunnet. Qumsieth forklarer at er der en juridisk splid mellom en kristen og en muslim, er det altid muslimen der vinder. Et biluheld som involverer en kristen og en muslimsk bilist, vil med sikkerhed føre til at den kristne bilist får skylden af politiet, forklarer han.

Kristne har ikke lov at adoptere børn. Hvis et spedbarn efterlades ved en kirke, må kristne ikke få lov til at adoptere det. Så skal det ind i en muslimsk familie.

Derudover fratages kristne deres jord. «Jordområder der er millioner av dollars værd, tages uretmæssig fra oss. Det er umulig for os at tvinge lovbryderne ud, og en retssag tager opp til 15 år, hvor der i mellemtiden bliver bygget på grunden. Det er utroligt at palæstinske muslimer beskylder israelere for at konfiskere landområder til deres bosættelser og selv gjør nøjagtigt det samme.»

Når man leser om hvordan kristne presses ut, kan man gjenkjenne lignende trekk i Europa: Muslimer krever innføring av særregler som gradvis utvides: bønnerom på skolene, rett til å bære hijab, kjønnssegregering, innføring av halal-kjøtt for enkelthets skyld, forbud mot alkohol. Det skjer drypp, drypp. Holdningen til myndighetene og storsamfunnet er kjølig eller direkte fiendtlig. Man foretrekker sine egne. Også lover. Sharia-domstoler som i Storbritannia er således intet bidrag eller supplement til felleskulturen. Det er en del av utmeislingen av egne suverene muslimske områder i Europa. Derav fiendtligheten mot særlig politiet i ghettoer som Rosengård. Politiet representerer en fremmed makt.

Dette skjer ikke ved noen masterplan, det skjer av seg selv. Når sekterismen brer seg i Midtøsten, vil den også påvirke forholdet mellom muslimer og europeere i Europa.

Tilbaketrekning

Europeere liker ikke å tenke på det som foregår rett foran øynene deres. De kristne i Midtøsten kunne fortalt dem noe om hva de har i vente. Men mange europeere har råd til å flytte til områder hvor de befinner seg blant sine egne. Slik kan de late som om deres verden er intakt.

Hvis man ser bort fra det menneskelige, vil Europa kunne overleve hvis de kristne blir borte fra Midtøsten? Det spørs hva man mener med overleve. Som sekulære, liberale, tolerante samfunn? Nei, det illiberale er i ferd med å vinne fotfeste, og det skjer gjennom et håpløst forsøk på å komme muslimene i møte. Det liberale Europa revner av sine egne selvmotsigelser.

Utviklingen i det nære Orienten har påvirket Europa i århundrer. Gjennom folkevandringene har Orienten rykket mye nærmere. Europa er blitt integrert i Midtøsten på en måte som ikke helt har gått opp for oss. Vi er ikke lenger herre i eget hus.

Under den kalde krigen leste vi om dissidentene i øst. Det var modige mennesker. Nå leser vi om kristne. De burde stå oss nær, men gjør det ikke.

Hvor mye er ordene om den kristne kulturarven verdt når vi kan leve med at kristne forfølges og trakasseres i de bibelske kjerneområdene, uten at vi bryr oss?

Overlatt

Det er rart å lese de kristnes syn på «oss». De venter seg ingen hjelp. De vet at de blir avvist. NRK Dagsrevyen følger syriske flyktninger som forsøker å ta seg over grensen til Hellas. Men de har lite om de syriske kristne, som presses fra alle kanter.

De kristne i øst vet noe som vi ikke vet, og vi vil heller ikke vite det.

Tilbake til Taybeh/Efraim/Ofra.

I Johannesevangeliet finner man dette vers:

«Derfor færdedes Jesus ikke længere offentligt blandt jøderne, men gik ud på landet, nær ørkenen, til en by ved navn Efraim, der blev han sammen med disiplene».

Her befant han sig i dagene før han tog til Jerusalem for at lade sig korsfæste.

Hvordan fikk byen sitt nåværende navn?

Det var Salah ad-Din, den store muslimske hærleder, der fik nedkæmpet korsridderne, som i 1187 navngav byen Taybeh. De lokale gav hans soldater og heste vand. «I er taybeh», sagde han. – «I er gode». Tabye kan også betyde «velsmagende». Den læskende tradition strækker sig mange år bagud.

2000 års historie farer forbi. I Norge glorifiserer Thorvald Steen Saladin på Litteraturhuset, og har endog fått en hel festival oppkalt etter ham. Historien omskrives slik at krigen muslimene fører blir rettferdig – og korstogene urettferdige. Islams ekspansjon stilles det ikke spørsmål ved. Dette gjøres i toleransens navn. Men den ubehagelige sannhet som tvinger seg på i Wivels reisebok, er at denne toleransen har en skyggeside.

På den skyggesiden lever de kristne i Midtøsten.

omslag.Den-sidste-nadver-forside-409x600

Klaus Wivel

Den sidste nadver

En rejse blandt de efterladte kristne i den arabiske verden

Kristeligt Dagblads forlag

320 sider

På plussbog.dk kan den køpes til kr 99,- DK

Les også

-
-
-
-
-