Kommentar

Under den kalde krigen var dissidentenes skjebne og folkenes undertrykkelse i Øst noe som lå som en dump bevissthet i den vestlige leir. Omsorgen for den enkelte dissident ble en slags balsam på dårlig samvittighet. Vi kunne og skulle gjort mer.

Nå står en ny stor gruppe ved vår dør og trenger vår hjelp: de kristne i Midtøsten. De forfølges qua kristne. Det opplever vi som vanskelig. Det hadde vært så mye lettere om de hadde vært en nasjonalitet, f.eks. palestinere, skjønt krigen i Syria har gjort oss vagt bevisste på hvor vanskelig nasjonalitetsbegrepet er i dagens Midtøsten.

De kristne vil helst leve i fred. Men noen lar dem ikke. De skilles ut, trakasseres, fordrives og drepes.

Man skulle tro at vestlig opinion ville være særskilt opptatt av å hjelpe de kristne. Men slik er det ikke. Det er nesten motsatt. Alle andre enn de kristne, skulle man kunne si. Det er som om Vesten vil bevise at man ikke er partisk overfor sine egne.

Er de kristne i Midtøsten som oss? Er de «slektninger»? Eller er de fremmede? Ønsker vi å holde dem på avstand fordi de forkludrer vårt forhold til våre egne muslimer? Mye taler for det.

Jøder er allerede et problem. De forkludrer fordi de er forbundet med en krigersk nasjon i Midtøsten. De blir tålt og det forventes at de går stille i dørene.

Det er verre med kristne, siden de er av samme tro.

Eller?

Vi hører mye om berikelsen ved at muslimer kommer til Europa, men lite om en eventuell berikelse fra kristne utlendinger. Det er merkelig.

På sin reise blant de kristne i Midtøsten møtte Klaus Wivel den tidligere leder av Foundation for Human and Humanitarian Rights ved Det Amerikanske Universitetet i Beirut, professor Wa’il Kheir. Kheir har noen synspunkter som gir mening for en vesterlending.

Han beskriver den store kløften som eksisterer mellom Vestlig og Østlig kristendom, som går helt tilbake til da Romerriket ble delt, og med den kirken.

Europa har et merkelig forhold til sin opprinnelse: Det vil gjerne smykke seg med kulturarven, men er egentlig stolt over å ha vokst ut av og forbi kristendommen. Dette er ikke noe østlige kristne er forberedt på når de kommer til Europa.

Den vestlige verden er ikke særlig kristen længere og er ikke interesseret i kristne. Vesten er sekulær og til dels kirkefjendsk.

Kristne arabiske tilflyttere bliver derfor ofte demoraliserede når de har bosat sig i Vesten. De havner i en identitetskrise og føler sig rodløse. De rammes av national længsel og knytter sig til andre tilflyttere fra deres hjemland, for at søge det de har mistet.

«I over 200 år har europæere skåret det religiøse ud af deres liv», siger han. «Men de arabiske kristne bliver i Vesten selv om de er skuffede, fordi de der behandles som mennesker.»

Det blir de ikke længer i landene de kommer fra.

Hvorfor ikke?

Fordi Opplysningstid og modernitet punkterte den tradisjon landene hadde levd i, der muslimer var øverst og hadde rettighetene, mens kristne var et hakk under, men beskyttet. Moderniteten og den medfølgende likestilling rykket vekk muslimenes selvsikkerhet. Alle var formelt likeverdige.

Det ga islamismen et puff. Det ble måten å gjenvinne overlegenheten på.

Slik kan paradoksalt nok også de siste års fremstøt for universelt demokrati være med på å utløse motkrefter som forfølger minoritetene.

Vesten kan ikke late som om den ikke forstår denne dynamikken, når idealene og verdiene misjoneres fra Vest.

Enda viktere og mer truende: Når motsetningene i Midtøsten importeres til Europa blir Europa nødt for å ta noe innover seg som det hittil har holdt på avstand.

Her kan de tilstrømmende kristne være hjelpsomme læremestre.

Professor Kheir beskriver noen fundamentale forskjeller mellom Vest og Øst, som også kan lære oss å forstå muslimer bedre.

Kheir beskriver fire historiske veikryss der Vest og Øst gikk forskjellige veier.

Den første var renessansen da Europa oppdaget at det fantes en tradisjon som var ikke-kristen: den antikke.

Den andre var Luther og protestantismen, som etablerte direkte forbindelse mellom Gud og individet. Kirken ble om ikke overflødig, så kraftig detronisert.

Det tredje brudd er motreformasjonen og jesuittenes opprettelse av utdannelsesinstitusjoner. «Indtil videre har intet af dette berørt min verdensdel, Mellemøsten», sier han.

Den fjerde brydning kommer med Oplysningstiden.

«For første gang i nogensinde i historien opstår en tænkning som siger at vores menneskelighed er iboende. Den kommer ikke til os udefra. Det er en revolution. Indtil da har man altid ment, at mennesket fik sin menneskelighed fra sin klasse, klan, by eller Gud,» fortæller han.

Det femte brudd er den industrielle revolusjon, hvorfra forestillingen om «samfunn» vokste frem, hvor de ulike samfunnsklasser hadde krav på rettferdighet og deltakelse.

«Det har endret jer». Han siger «jer». Han er ikke med i den klub. Han kommer fra Mellemøsten.

«Ingen av disse fem banebrydende brud foregår i denne del af verden,» siger han. «Vi er stadig, ligesom Europa ar før det trettende århundre. På overfladen kunne det se ud som vi ikke er så langt fra den vestlige verden. Men dybt i os har vi en kultur som er upåvirket af de fem trin,» siger han.

Kheir spørger hvordan kristne har klaret sig i dette middelalderlige samfund. Han svarer selv; «En kristen i Mellemøsten modtager sin menneskelighed udefra – fra sin religion. Det gør en muslim også. Det præger de måde muslimske lande bliver styret på. Er man muslim har man «rettigheder». Er man ikke muslim, blir man «beskyttet». Men man har ikke rettigheder.»

Denne tilstand har også smittet over på de kristne mentalt. De har vennet seg til å innta en underdanig rolle.

Professor Kheir tror det begynner å gå opp for vestlige at religion ikke er noe man kan neglisjere og tro man har tilbakelagt.  Men har han noe svar på konflikten mellom universelle rettigheter og islams syn på individet  som får rettigheter i kraft av tilhørighet, religion og gruppe?

For ifølge de Wivel snakker med har 90 prosent av de kristne i Midtøsten tatt farve av den arabiske kultur, og har følt større tilhørighet med den enn med kristne i andre land. Det er således liten grad av fellesskap mellom kristne. Kun maronittene i Libanon har stått for frihet, men også de er blitt splittet på midten.

Det tragiske er at Midtøsten forsøkte å løse modernitetens utfordringer gjennom panarabisme; felles språk, historie og kultur skulle sementere bånd i stedet for modernitetens frigjøring av individet. Mange av disse tankene ble formulert av kristne. En avart av panarabismen var baathismen i Syria og Irak som lånte trekk fra både bolsjevisme og fascisme. Man importerte m.a.o de verste trekk fra Europa, men forkastest de beste: opplysning og frihet.

I panarabismens skygge vokste islamismen frem, og sto klar til å overta. De to bevegelsene er enig om én ting; de er motstandere av universelle menneskerettigheter.

Islamismen betyr ensretting, og intoleranse mot minoriteter. Man tåler ikke annerledeshet. De eller det som før ble tålt, utgjør nå en trussel og utsettes for press som gjør at de/det langsomt eller hurtig forsvinner.

Vi står her overfor en av de store historiske endringer i Midtøsten som garantert vil ha betydning også for Vesten og Europa især. Det som skjer med en liten by ved Libanons kyst berører noe langt mer:

El Mina strækker sig 5.000 år tilbage. Kristne bosatte sig her i årtierne efter Kristi korsfæstelse, og disciple brugte havnen til at sejle til Tyrkiet og Grækenland for at sprede budskapet. Det har altid været en by med en gylden kystlinje, et turistmål, der har pralet af sin åbne og udadvendte atmosfære, et sted, hvor kristne og muslimer levede sammen i nogenlunde fred og fordragelighed, fordi søfartshandelen forende byens borgere. Kristne kunne søge lyd her, hvad i særlig grad armeneire og græsk-ortodokse har benyttet sig af.

Det er mange slike historier i Wivels bok.

De venstreliberales referansepunkt for fremtiden er fortsatt fascismen i Europa. Men det er det som skjer i dagens Midtøsten som bestemmer Europas fremtid. Europa må forstå fenomenet sekterismen, hvordan den virker. Det er uvant å innstille seg på at andre definerer betingelsene for samfunnet og rammene for løsninger. Men slik er det.

Wivels bok «Den sidste nadver» handler ikke bare om de kristne i Midtøsten, den handler også om oss.