– Muslimske land har lykkes med å få vendt FNs menneskerettigheter mot de vestlige landene. Det er katastrofalt for muslimske dissidenter i hele verden, sier ledende ekspert på forholdet mellom islam og FNs menneskerettigheter, professor Ann Elizabeth Mayer, i et intervju med Weekendavisens Jesper Vind Jensen og Klaus Wivel. Mayers forskning er internasjonalt kjent, og har blant annet resultert i fagboken Islam og Human Rights (1991), som siden er kommet i fire opplag og regnes som et standardverk på det aktuelle området.

Som en konsekvens av de siste ti-tyve årenes utvikling i FN, blir Menneskerettighetserklæringen av 1948 stadig mer uthulet. Det kan bl.a få som følge at menneskerettighetsaktivister verden over ikke lenger kan bruke FN i sin kamp. I stedet kan undertrykkende regimer bruke menneskerettighetene mot aktivistene – med FNs velsignelse. Det var neppe dette FNs grunnleggere hadde i tankene da de formulerte erklæringen rett etter andre verdenskrig.

Den urovekkende utviklingen skyldes hovedsakelig FNs muslimske medlemsland, som samarbeider i den 57 lands tunge Organisasjonen for den islamske konferansen (OIC).

Frem til midten av 90-årene hevdet OIC iherdig at det fantes særlige «islamske menneskerettigheter» som rangerte høyere enn FNs Menneskerettighetserklæring, men mot slutten av tiåret foretok OIC en lite påaktet snuoperasjon: i stedet for den åpne motstanden mot FNs Menneskerettighetserklæring, begynte de udemokratiske islamske lederne å bruke dem; nå i en helt ny og radikalt annerledes forstand.

– Når FN ikke kunne overvinnes utenfra, måtte det skje innenfra, forklarer menneskerettsekspert og professor Ann Elizabeth Mayer ved universitetet i Pennsylvania.

Mayer, som er i ferd med å sluttføre en bok om FNs illevarslende utvikling, har siden midten av 80-årene vært beskjeftiget med islam og menneskerettigheter, og er internasjonalt kjent for sin forskning på samme emne. Forskningen ble påbegynt etter en reise til Sudan, hvor Mayer ble vitne til at en sudaneser ble henrettet for blasfemi og fikk se hvordan islamske lover ble brukt til å rettferdiggjøre horrible domsavsigelser.

Kort etter etablerte Mayer kontakt med menneskerettsaktivister i flere arabiske land, og ved slutten av 80-årene begynte hun å forelese om temaet på amerikanske universiteter.

Forelesningene hennes ble imidlertid møtt av en ekstrem fiendtlighet, anklager om kulturimperialisme og beskyldninger om at hun ville tvinge vestlige verdier på den muslimske verden.

– Men jeg har aldri oppfattet menneskerettigheter som vestlige. Jeg tror ikke på at det er noe menneske i verden som liker å bli torturert og undertrykket, sier Ann Mayer til Weekendavisen.

I den upolemiske fagboken Islam og Human Rights stiller Mayer islamske sharialover punkt for punkt opp mot FNs menneskerettighetserklæringer:

Det er næppe nødvendigt at tilføje, at den islamiske lovgivning lader meget tilbage at ønske.

»Jeg møder stadig fjendtlighed i dag, når jeg forelæser i mit hjemland,« fortæller hun.

»Men det har ændret sig. Der er sket en større åbenhed. Det skyldes nok, at så mange virkelig modige muslimer har markeret sig i debatten om menneskerettigheder. Det er svært at anklage dem for kulturimperialisme.«.

Cairo-Deklarationen

Professor Mayer understreger, at menneskeretsforkæmpere fra de muslimske lande var dybt involveret i at formulere Menneskerettighedserklæringen i 1948.

»I årtier var det vestlige kolonialister, der fik læst og påskrevet af muslimske lande, når de overtrådte de basale menneskerettigheder. Dengang var de oprindelige rettigheder til stor nytte for de muslimske lande,« siger Ann Mayer.

Ideen om såkalte islamske menneskerettigheter fikk for alvor vind i seilene da Ayatollah Khomeinis presteregime kom til makten ved revolusjonen i Iran i 1979. FNs universelle menneskerettigheter ble nå en belastning for de muslimske regimene, fordi kritikere begynte å anvende menneskerettighetene mot de samme regimene. Sammen med det wahabistiske Saudi-Arabia lanserte dermed presteregimet i Iran tanken om «islamske menneskerettigheter», og kjempet i årevis for å få konseptet anerkjent i FN-systemet. I realiteten var det et oppgjør med FNs iboende idè om at menneskerettigheter er universelle.

Iran og Saudi-Arabias kamp resulterte i den beryktede Cairo-deklarasjonen, som er et omfattende regelsett av særlige islamske menneskerettigheter formulert av OIC i 1990:

Cairo-Deklarationen gav tilsyneladende borgerne en række rettigheder, men afsluttede med ordene: »Alle rettigheder og friheder nævnt i denne deklaration er underordnet den islamiske sharia.«

Cairo-Deklarationen indeholdt også krav og bestemmelser om at beskytte »profetens værdighed«. Den gav dermed også berettigelse til det iranske præstestyres fatwa over Salman Rushdie i 1989. En dødsdom, som blev udstedt, efter at nogle grupper i den muslimske verden havde protesteret over den britiske forfatters angiveligt blasfemiske roman De sataniske vers.

– Målet med Cairo-deklarasjonen var å få den anerkjent av FN, for deretter å bruke den til å presse vestlige land til å dømme forfattere og kunstnere som i likhet med Rushdie tillot seg å håne islam, forteller Mayer. Men Rushdie-saken var en ren pr-katastrofe for den muslimske verdens menneskerettighetsambisjoner, og det var ikke mulig å få europeerne til frivillig å endre lovgiving for å kunne straffe det OIC anså for blasfemi. Det viste seg også svært vanskelig å få anerkjent den åpenlyse undergravingen av FNs Menneskerettighetserklæring Cairo-deklarasjonen i virkeligheten er.

Dermed valgte den islamske verden å foreta en taktisk snuoperasjon i stedet, og siden midten av 90-årene har OIC med stor suksess arbeidet for å omdefinere FNs egne menneskerettigheter.

I dag fører de muslimske lande sig frem som dem, der forsvarer de universelle rettigheder, mens de omtaler vestlige lande som dem, der ønsker særlige »vesterlandske rettigheder« – såsom retten til at ‘ krænke en religion’.

Konkret har OIC-landene siden 1999 fremført det ene resolutionsforslag efter det andet, der påbyder FNs medlemslande at bekæmpe disse »krænkelser af religioner«. De resolutioner har udelukkende været rettet mod den forholdsvis lempelige blasfemilovgivning i den vestlige verden.

»Kravet om beskyttelse af ‘ religiøse krænkelser’ har man med held knyttet sammen med forbuddet imod racisme, som jo er en central del af menneskerettighederne fra 1948. Argumentet lød, at resolutionerne var nødvendige i kampen mod diskrimination af muslimske minoriteter, som OIC mente fandt sted i Europa,« forklarer Ann Mayer.

»Dermed bliver OIC i stand til at få en moralsk overhånd. De muslimske lande kunne fremstille sig selv som de ægte forsvarere af menneskerettighederne,« fastslår professoren.

»Resolutionerne betød også, at man med henvisning til de vedtagne FN-beslutninger kunne blande sig i Europas indre forhold – hvad der ikke var lykkes under Rushdie-affæren. Publiceringen af de danske Muhammed-karikaturer var i den forbindelse en gave til OIC.« Det er professor Mayers pointe, at OICs forvandling af FN kulminerede med de danske Muhammed-tegninger i 2006, hvor Danmark blev udhængt i FN-regi for at have »skændet en religion« – et begreb, der aldrig før har været betragtet som en menneskerettighedsforbrydelse, og som heller ikke nævnes med et ord i erklæringen fra 1948.

Dette arbeidet har foregått i FNs Menneskerettighetsråd, som bla har gitt OIC støtte til å plassere vestlige land som Danmark på defensiven fordi landet angivelig har tolerert en «krenkelse» av islam uten å forhindre det via lovverket. I følge OIC forbrøt dermed Danmark seg mot et prinsipp som OIC hevder at allerede er en del av internasjonal menneskerettslovgiving.

Mayer oppfatter dette som en pervertering av de opprinnelige menneskerettighetene: – Menneskerettigheter er for mennesker, ikke for guder, sier hun.

Det står da heller ingenting i FNs erklæring om at det er forbudt å kritisere religion, men OIC har lykkes med å definere religionskritikk som en form for rasisme:

Så sent som i denne måned har OIC anbefalet FNs medlemslande at stemme for et forslag, der gør det forbudt at »bagvaske en religion«. Ordet ‘ religion’ skal tages med forbehold. Ifølge Ann Mayer handler det for OIC om at sikre, at islam ikke bliver kritiseret – ikke religion som sådan.

»Selvom krænkelser af islam og muslimer også nævnes direkte i de mange FN-resolutioner, har man af diplomatiske grunde typisk præsenteret de mange FN-resolutioner i en ramme, som bredt drejer sig om krænkelser af alle religioner. Men man skal ikke tage fejl. Det centrale formål har været at bekæmpe krænkelser af islam , hvad der tydeligt er fremgået mange gange i vigtige taler og udtalelser fra OIC-ledere og repræsentanter fra OIC-landene.

Formålet med OIC-resolutionerne forstås bedst i sammenhæng med forsøgene på indføre islamisk kriminalret i Europa under Rushdie-affæren i 1989, som var en forløber til Muhammed-sagen,« forklarer Mayer.

Professor Mayer mener at OIC også har til hensikt å gripe inn overfor de tallrike muslimske dissidentene som har flyktet til Vesten. Med overnevnte resolusjoner kan OIC – med FNs velsignelse – få muslimske kritikere i Vesten til å tie, eller å få dem dømt for rasisme, hvis de skulle kritisere islam.

Når OIC i så stor grad har lykkes med sin målbevisste undergraving av FNs menneskerettigheter, skyldes det støtte fra den afrikanske blokken (G77) og land som Russland og Kina. I de to sistnevnte landene foregår det for øvrig store overgrep mot muslimske minoriteter, noe OIC beilig nok aldri påtaler. Vestlige land som fortsatt holder seg til ordlyden i den opprinnelige menneskerettighetserklæringen utgjør mindretallet i dagens FN.

»Der har klart været en underhåndsaftale om, at OIC ikke kritiserer Kinas undertrykkelse af uighurerne eller Ruslands krig i Tjetjenien, hvis de to lande støtter OIC i kampen mod de vestlige lande.« Kina og Rusland har også en egeninteresse i at bakke OIC op. Også her er man mere end tilfredse med, at menneskerettighederne, som de så ofte selv er blevet banket i hovedet med, nu er vendt mod de vestlige lande.
Men for aktivister i de muslimske lande, Kina og Rusland er udviklingen en katastrofe, fortsætter professoren.

»OIC kan bruge FNs forbud mod religionskritik som et skjold indadtil mod de dissidenter, der ønsker at kritisere systemet – og som et sværd til at angribe Vesten med. OICs succes i FNs Menneskerettighedsråd burde alarmere alle, der støtter universelle menneskerettigheder.«.

Jesper Vind Jensen og Klaus Wivels artikkel Et skjold og et sværd sto på trykk i Weekendavisen 26. november 2010, og finnes ikke på nett.

Islam and Human Rights

Tradition and Politics
Ann Mayer (Author)

July 2006
Trade Paperback · 312 Pages
$36.00 U.S. · $45.50 CAN
ISBN 9780813343358