Nytt

Da den danske journalisten Klaus Wivel skrev et åpent til det danske utenriksdepartementet og spurte hva regjeringen ville gjøre med hensyn til forfølgelsen av de kristne i Midtøsten, fikk han aldri noe svar. Som en konsekvens av det, reiste han selv ned til Egypt, Gaza, Vestbredden, Libanon og Irak. Han ønsket å finne ut mer om årsaken til et av de største menneskerettsovergrepene i vår tid; forfølgelsen mot kristne. Det er et overgrep som sjelden omtales som hva det i realiteten er; systematiske pogromer, men denne gang er det ikke jøder i Russland og Øst Europa vi snakker om, nei, det er en kristen minoritet i muslimske områder, og de finner sted nå. Spørsmålet er hvorfor de ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Wivels reise førte til boka Den sidste nadver.

Klaus Wivel bruker tid hos dem han møter og får deres tillitt. På den måten klarer han å få fram historier vi vanligvis ikke blir fortalt. Han skildrer et område som i prinsippet er lovløst land for kristne. Han viser hva vår tids muslimske stater forstår med hva vi tradisjonelt kaller dhimmistatus. I dag er den formelt avskaffet, men allikevel høyst nærværende.  Samtidig er det fascinerende å lese hvordan Wivel finner kristne grupper i et muslimsk dominert område, og hvordan han kjenner seg kulturelt hjemme blant de kristne. Det forteller noe om religionens styrke, at den kan skape så diametralt ulike kulturer som lever ved siden av hverandre, og det også når islam er så dominerende.

Det er noen trekk som går igjen når vi ser hvordan forfølgelsene i Midtøsten finner sted. De er sjelden eller aldri initiert av myndighetene selv, men de ansvarlige for ulike overgrep blir ikke stilt til ansvar. Det blir stilltiende godtatt.

I Egypt møter Wivel Samuel Tadros. Samuel Tadros er tilknyttet Hudson Institute i Washington, et Institutt som er et av de ledende i verden hva angår registrering av krenkelse av religionsfriheten.

Samuel Tadros gjør rede for hvordan en bølge av utvandring finner sted fra Egypt. En bølge som startet med tapet mot Israel i 1973. Da ble Sadat mer lydhør overfor islamismen, og løslot flere av dem Nasser hadde fengslet. Men det har aldri vært verre enn nå.

Tadros forteller at de typiske overgrepene ofte har utgangspunkt i rykter om at en kristen har gjort noe som kan fornærme islam. Det kan være påstander om at en kristen mann har innledet et forhold til en muslimsk kvinne. En slik påstand leder ofte til at en stor gruppe muslimer, ofte flere hundre, går til angrep på mannens hus, eller brenner ned en lokal kirke.

Mest foruroligende finner Tadros at overgrepene har eskalert siden revolusjonen startet i 2011. Man har sett at hele kristne befolkninger i en landsby eller en bydel i en storby er blitt evakuert som følge av stridigheter mellom en muslim og en kristen. Disse konfliktene følger alltid et bestemt mønster: En større gruppe muslimer angriper en kirke, en forretning eller et hjem, og når politiet ankommer er det alltid for sent og myndighetene vet ikke hva de skal gjøre. De beslutter derfor at de andre kristne i området må forlate bydelen. Deretter møtes den lokale prest og imam sammen med andre ledende størrelser i byen. «De kysser hverandre, og alle snakker om hvor forsonet de er blitt,» sier Tadros spydig.  Ingen straffes, bortsett fra familien til den kristne som har «krenket» islam.

På Vestbredden forteller journalisten Samir J. Qumsieh hvordan området preges av rasisme i praksis. Han sier at:

«Rasismen er skjult. Hvis den kom frem, ville Vesten sagt: Hva er det dere utsetter de kristne for? Når rasismen foregår i det skjulte, når den ikke er offisiell politikk, kan man fra myndighetenes side hevde at de aller er brødre.»

Det er ingen overenstemmelse med hva Selvstyret offisielt hevder er loven, og hva som faktisk skjer. Qumsieh forklarer at dersom det oppstår en juridisk uenighet mellom en kristen og en muslim, er det alltid muslimen som vinner. Et biluhell som involverer en kristen og en muslim, vil garantert føre til at den kristne får skylden av politiet.

Kristne får heller ikke lov til å adoptere barn. Hvis et spedbarn etterlates ved en kirke får ikke kristne adoptere det, det må overlates til muslimer.

I tillegg til slike overgrep, fratas også kristne sine eiendommer. Qumsieh hevder at «landområder eid av kristne, og som er verdt millioner av dollar, regelmessig blir beslaglagt av muslimer. Det er umulig for oss å tvinge dem derfra. En rettssak kan ta opp til femten år, og da har det i mellomtiden blitt bygget på eiendommen. Det er utrolig at palestinske muslimer beskylder israelere for å konfiskere landområder til sine bosettere, når de gjør nøyaktig det samme selv.»

I Irak besøker Wivel ulike kristne miljøer og de få kristne som er igjen i Bagdad. Man regner med at det var mellom 1,2 og 1,5 millioner kristne i Irak før 2001. I dag mener man at det er mindre enn 300 000 tilbake. Fra sommeren 2004 til 2013 er 72 kirker blitt angrepet eller bombet. 84 prosent tror at Irak vil være tømt for kristne innen 10 år. Sverige alene har mottatt 50 000 kristne irakere. Det er ikke noe annet enn en katastrofe som skjer. Men det er det samme bildet i hele Midtøsten. De kristne som har anledning til det reiser, de fattige, eldre og noen få standhaftige blir igjen.

Styrken til Wivels beretning er etter min mening at han ikke er kristen, for med det får han en distanse som gjør skildringene troverdig. Hans beskrivelser av kristne byer i Irak og på Vestbredden gjør at du ikke blir sittende likegyldig tilbake. Å møte mennesker som har mistet store deler av sin familie i muslimsk motivert vold, men som allikevel har kjærligheten tilbake, gjør inntrykk. Dette er mennesker som tilhører en kultur med snart 2000 års tilstedeværelse. De blir behandlet som inntrengere av muslimene, i skolenes historieundervisning er det normalt at perioden mellom år 0 og 630 blir oversett.

Boken er hjerteskjærende lesning, men nødvendig, for Wivel viser hva kristendom og islam egentlig er, han viser friheten i Treenigheten og underkastelsen i islam. For det er ikke islamismen som fordriver de kristne, det er den dagligdagse islamske troen som med utgangspunkt i den absolutte ene, Allah, skaper et samfunn med a-moral som utgangspunkt. Den klarer ikke å skape relasjoner preget av respekt for annerledeshet.

I Libanon gir Wivel Dori Chamoun, sønn av landets tidligere president, Camille Chamoun, den mest tankefulle kommentaren til Wivels besøk.  Wivel spør ham om årsaken til at kristne forlater området. Men Chamoun er mer interessert i å si sin mening om hvorfor noen i vesten er begynt å interessere seg for temaet:

«Når det i dag er en interesse for kristne i Midtøsten, og det er en ny interesse, skyldes det, at de muslimer som flytter til Europa oppfører seg som de alltid har gjort i Midtøsten, og det gjør europeerne nervøse,» sier han til Wivel med en undertone av skadefryd i stemmen.

Klaus Wivels bok Den sidste nadver kan kjøpes på Kristeligt Dagblads Forlag og anbefales på det varmeste.

 

omslag.den_sidste_nadver_en_rejse_blandt_de_efterladte_k-klaus_wivel-23840506-3316739417-frntl

Kjøp den direkte fra forlaget: Kristeligt Dagblads Forlag