Kommentar

Bilde: Begravelsen av syv drepte koptere i Samaan el-Kharaz-kirken i fattigkvarteret Manshiet Nasr i Kairo. En kirke var brent ned og kopterne revolterte. 13 mennesker ble drept. Foto:  Amr Abdallah Dalsh/Reuters/Scanpix

 

Den norske kirke er opptatt av å løse verdens problemer. Leser man protokoller og uttalelser fra Mellomkirkelig råd fra de siste par år får man inntrykk av at forståelsen både er overveldende og inderlig så lenge det snakkes om migranter og såkalt klimarettferdighet. Men når det kommer til støtten til den lille gruppen kristne som lever under dårlige kår i muslimske land, er det rimelig skrale saker. Da er alskens forbehold og nyanser plutselig mye viktigere enn intellektuell redelighet. Mellomkirkelig råds uttalelse fra 10. mars i år forsterker dessverre inntrykket av at forfølgelsen av kristne i Midtøsten først og fremst fungerer som en god anledning til å få vist frem hvor opptatt Kirken er av dialog, menneskerettigheter og respekt for andre religioner. Kanskje dette er noe av årsaken til at kirkerommene tømmes for folk?

Da generalsekretær for Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, for et par år siden svarte på kritikken angående manglende engasjement for egne trosfeller i muslimske land, ble det en avslørende affære. Som forfatter og journalist Lars Akerhaug påpekte treffende i en replikk, gikk Agøy langt i å legge ansvaret for forfølgelsen av kristne på de kristne selv når hun skrev: «Hvis det skal finnes kristne i Midtøsten i framtida, må de finne måter å leve i fredelig sameksistens med det muslimske befolkningsflertallet på».

Hvordan står det til i dag? Har Kirkens eget utenriksdepartement, Mellomkirkelig råd, blitt noe klarere når det gjelder å gi uttrykk for støtte til de kristne i Midtøsten?

Det vil være galt å påstå at Mellomkirkelig råds ferske uttalelse «Støtt kristne som utsettes for vold og diskriminering!» er en innrømmelse av den kritikken som ble fremsatt i 2015. Rådet kan heller ikke beskyldes for å drive med særbehandling av kristne. Det virker fortsatt mer opptatt av å beskytte muslimene mot urimelig kritikk enn å gi sin umiddelbare og forbeholdsløse støtte til trosfeller som utsettes for urett og overgrep av muslimer.

Selv om overskriften virker lovende, fungerer innholdet av dette oppropet som en relativisering av den forfølgelsen de kristne utsettes for. Allerede i oppropets andre avsnitt aner vi at dette egentlig ikke handler om de kristne, men om alle som har det vondt og vanskelig:

Det er grunnleggende i vår kristne tro at alle mennesker er like mye verd, og at vi støtter alle som er i nød, uavhengig av hva de tror på og hvilken gruppe de tilhører. Vi skal arbeide for at alle mennesker får sine grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt, inkludert trosfriheten.

Rådet har også fulgt Erik Pontoppidans eksempel og lagt ved en egen forklaring til oppropet. Der påpekes viktigheten av å skaffe seg «kunnskap om virkeligheten». Den er visstnok meget sammensatt og derfor vanskelig å få taket på:

Media formidler historier om vold og overgrep mot kristne. Vi hører ofte om enkeltskjebner og mennesker som lider fordi de har konvertert til kristen tro. De fleste av slike medieoppslag i Norge handler om kristne som lever i land hvor majoritetsreligionen er islam. Det generaliseres og fortegnes og kan gis inntrykk av at muslimer generelt er en trussel for kristne.

Virkeligheten er mye mer sammensatt. Kristne diskrimineres også i land hvor hinduisme, buddhisme, jødedom eller ateisme dominerer. Kristne trakasserer også hverandre. Alle de store religionene har opp igjennom historien blitt brukt for å diskriminere og forfølge dem som har trodd og tenkt annerledes.

Ved å peke på hvor komplisert dette er, gjør man problemet abstrakt. Dermed trekkes oppmerksomheten bort fra hva saken egentlig handler om; nemlig at Midtøstens kristne lever under presset fra en universalistisk lovreligion som behandler kristne som annenrangs borgere, og som har et mål om å skape paradis på jord.

Majoritet er problemet

Jo vanskeligere det er å ta inn over seg virkeligheten – enten det er snakk om ideologisk teologi eller om det faktum at kristendommen er i ferd med å bli utryddet fra Midtøsten – desto sterkere øker trangen til å konstruere den. Skal vi tro Mellomkirkelig råd handler det ikke om religiøse og ideologiske motsetninger, men om at det i det hele tatt finnes en majoritet og en minoritet. Det er dette misforholdet i seg selv, og ikke majoritetssamfunnets kulturelle og ideologiske fundament, som er årsaken til at forfølgelse og overgrep kan skje:

Der hvor kristne diskrimineres, rammer dette som oftest også andre grupper. Hvorfor er det slik? Kristne diskrimineres ikke alltid på grunn av sin personlige tro, men fordi de tilhører en religiøs minoritet i samfunnet. Vi ser nå en økende tendens i store deler av verden til at religion, etnisitet og nasjonalisme knyttes sterkere sammen. Toleransen overfor dem som er annerledes enn majoriteten, svekkes. Religion brukes, av både politikere og religiøse ledere, til å ivareta majoritetsbefolkningens posisjoner og privilegier.

En annen logisk slutning av dette utgangspunktet, er at forfølgelse på grunn av tro like gjerne kan skje i Norge som i Pakistan. Hvorfor skal vi være opptatt av andre når vi heller bør arbeide med oss selv? Med Luther skal blikket vendes innover, noe også Mellomkirkelig råd gjør når de påpeker behovet for å arbeide for trosfriheten i Norge og Europa. Et stykke på vei adopterer de også den botferdige, venstreekstreme tanke at verdens problemer i bunn og grunn skyldes vestlig, kristen imperialisme:

De kristne er ekstra usatt mange steder fordi de forbindes med vestlig aggresjon og maktmisbruk, noe som har forverret seg etter «det kristne Vestens» kamp mot islamsk terror.

Det er heller ikke vanskelig å få øye på sammenhengen mellom 1968-generasjonens svermeri for det anti-autoritære og den ideologiske forestilling som uttrykkes i oppropet fra Mellomkirkelig råd: Vi forstår at majoriteten er en autoritet som må bekjempes, fortrinnsvis på hjemmebane. Kanskje ikke så rart da at det blir viktig for Kirken å følge Thomas Hylland Eriksens eksempel med å «dekonstruere majoriteten». Ikke gjennom intellektuelle øvelser, slik den utskjelte (og delvis misforståtte) sosialantropolog i sin tid promoterte, men helt konkret, gjennom fremmedkulturell masseinnvandring som følge av «en raus asylpolitikk», som det tas til orde for i oppropet, og som endrer demografien på radikalt vis.

Alles venn blir ingens venn

Med Vårherre under den ene armen og muligens Marx under den andre, påstår Mellomkirkelig råd videre at forfølgelsen av de kristne skyldes det at de tilhører en privilegert samfunnsgruppe. Hadde de bare vært like fattige og ressurssvake som sine overgripere, samt litt mindre reiselystne, hadde saken vært annerledes:

Kristne kan også være sårbare fordi de tilhører en ressurssterk gruppe, slik de tradisjonelt har gjort i Midtøsten. Kristne der har ofte høyere utdanning og større mulighet for å emigrere til Vesten enn muslimer, noe som forårsaker spenninger.

Stakkars muslimen. Etter at to koptiske kirker ble angrepet med bomber og 43 kristne drept i Egypt for et par måneders tid siden, kunne NTB/Aftenposten melde om at «spenningen mellom kopterne og den muslimske majoriteten har økt». Det er omtrent slik Mellomkirkelig råd høres ut.

Kirkens frykt for å generalisere, og dermed krenke, gjør at den unnlater å adressere problemet. Mellomkirkelig råd vil helst drive med dialog og fred og sånt, og den forsøker derfor å få Kirken til å være alles venn. Men når Kirken blir like upartisk som NTB, går det utover dens evne til å ivareta trosfellesskapet på en troverdig måte. Og når Kirken mister troverdighet begynner nordmannen å stille seg spørsmål. Hva er egentlig vitsen med å delta i et kirkesamfunn som ikke engang klarer å gi sine egne moralsk støtte når de åpenbart har krav på det?