Sakset/Fra hofta

Kan islam reformeres? Bare spørsmålet i seg selv kan få de fleste politikere og kommentatorer til å fare sammen. Islams manglende evne til fornyelse er blitt en av vår tids største tabuer, og derfor er påstanden om alle religioners iboende elastisitet blitt en sannhet: Religioner er ikke noe i seg selv, religioner er noe mennesket gjør, og det vi gjør, er annerledes i dag enn for 1000 år siden.

Men er nå det så sikkert?

Det blir ofte hevdet at kristendommen er reformert under skiftende forutsetninger, og sist ute var Einar Gelius i sin støtte til Hege Storhaug. Støtten til Hege Storhaug var berettiget, men premissene Gelius baserer sin støtte på, bør diskuteres.

Det er riktig at kirken har hatt mange reformatorer opp gjennom tidene. I den katolske kirke var klosterbevegelsen tidlig ute med egen forståelse av samtiden og kirkens rolle, og før den store reformasjonen fant sted, var for eksempel John Wyclif og Jan Hus sentrale reformatorer. Men det er med Martin Luther, Jean Calvin og Ulrich Zwingli de store omveltningene i europeisk historie fant sted, men blir de egentlig et forbilde for de som ønsker endringer innenfor islam?

Det interessante er at de kristne reformatorene mente at moderkirken hadde beveget seg bort fra det sentrale, fra det som var sann kristendom. De søkte tilbake til kilden, til skriften og til Jesus Kristus, på samme måte som mange kristne innenfor den moderne trosbevegelsen snakker om «urkirken», og holder den oppe som et eksempel til etterfølgelse.

Det er viktig å legge merke til at gjennom historien har mange reformatorer reagert på at kirken har blitt for lik den verden den skal virke i, ikke motsatt. Den liberale kirke Einar Gelius holder frem som et eksempel til etterfølgelse, er historisk sett ikke en reformert kirke, men en verdsliggjort kirke, der man finner idealene i politiske ideologier langt utenfor klassisk kristen virkelighetsforståelse.

augustin

Kirkefaderen Augustin av Hippo. Kirkefedrene skapte over 300 år den nytestamentlige kanon, slik GT var samlet sammen tidligere. Denne prosessen vet vi mye om. Men vi vet lite om hvordan Koranen ble til. De som benytter den tekstkritiske metode utsetter seg for fare. Mediene interesserer seg ikke for disse forskjellene, som er fundamentale.

Vi kan imidlertid slå fast at kirken endrer seg, spørsmålet er hva som endrer seg? Alle med et visst kjennskap til kristne miljøer vet at det har funnet sted en utvikling i synet på hva som til enhver tid faller innenfor det aksepterte. Men synet på hvem Gud er, menneskeverd og virkelighetsoppfatningen ligger fast: Den kristne rasjonaliteten rokker man ikke ved. På samme tid overser man den aksept for uenighet det er i den jødisk-kristne kulturen. Jødisk kultur er blitt til i en tradisjon der Gud er en Gud som ønsker en relasjon til mennesket, og som man til og med kan argumentere mot. Husk Abraham som ba for byen Sodoma. Denne aksepten for åpen diskusjon ser man godt i Det nye testamente. Jesus var ofte i debatt med saddukeere og fariseere, grupper som var uenige om mye, for eksempel troen på evig liv, en aksept for uenighet som er et fremmedord i islam.

I vårt møte med islam vokser det derfor frem en falsk historie; historien om en kirke som tar avstand fra sitt opphav. Og dette er farlig, for ethvert samfunn som tar imot muslimer gjør det i den tro at muslimer kan ta vare på sin tro, og allikevel bli en del av oss. Og det er her Einar Gelius tar det mest avgjørende feilsteget: Han tror det er mulig å reformere islam bort fra det sentrale, at muslimer kan reformeres uten at man gjør noe med gudsbildet, han tolker sin egen misforståelse inn i en muslimsk virkelighet. Men vet vi da hva vi krever av muslimer? Er det fornuftig å tro at en muslimsk reformasjon kan gjøre noe annet å gå tilbake til kilden og tolke den på en mest mulig rasjonell måte, eller skal vi forvente at Vestens muslimer forkaster profetens liv og troen på Koranen og en ikke-relasjonell og allmektig guddom? For det er dette som er det avgjørende kravet for at islam skal bli en fredelig del av Vestens kultur: Muslimer må ta avstand fra sin egen profet og gud. Uten at vi forstår sammenhengen mellom islams aksept for profetens voldshandlinger og muslimers gudsbilde, vil ethvert forsøk på reform være nytteløs.

Dette synet utdypes i Stavanger Aftenblad 3. mars av Sharid Mahmood Kahloon, hovedimam ved Baitur Nasr-moskeen i Oslo. Han hevder at en reform av islam er nødt til å ta utgangspunkt i Koranen, at all forståelse av islam er riktig, så «lenge tolkningen er i samsvar med Koranens tekst og profeten Muhammeds praksis.» Han hevder videre at han ikke finner «grunnlag i Koranen eller troverdighet i hadith for å hevde at blasfemi skal straffes.» Det interessante er at det er en som tilhører ahmadiyya-retningen som hevder dette. Ahmadiyya-retningen er selv et resultat av den muslimske reformatoren Mirza Ghulam Ahmad, en reformator med et annet budskap enn kristne reformatorer: han hevdet å være den lovede Messias. Ahmadiyya-muslimene blir stort sett ikke akseptert av det muslimske felleskapet, og utsettes for overgrep i en rekke muslimske land. Sharid Mahmood Kahloon kan jo ikke annet enn å ta avstand fra kriminalisering av blasfemi all den tid han vet at hans tro blir sett på som blasfemisk av den muslimske verden.

Uansett står vi tilbake med utgangspunktet; Koranen og profetens liv. Når en så marginal bevegelse som Ahmadiyya-bevegelsen blir møtt med terror og forfølgelse, hvor sannsynlig er det da at nye reformatorer vil se bort fra Koranen og profetens liv, slik Einar Gelius ønsker, og påvirke islam i vestlig retning?

Islam handler om å underkaste seg Allahs vilje. Den som har makten, har også definisjonsmakten på denne viljen. Det er ikke rom for uenighet innen islam. Det er islams sanne ansikt. Er det virkelig rom for reformasjon i en slik kontekst?