Det måtte bli spetakkel da den profilert presten Einar Gelius gikk ut i Dagbladet og offentlig støttet og takket Hege Storhaug. Ikke bare takket Gelius, han adresserte også problemet og pekte på elefanten med en tydelig pekefinger.

-Hege Storhaug har utvilsomt rett. Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag.

Det er ikke hva Gelius skriver som er interessant, han skriver bare det åpenbare. Det interessante er at han gjør det, men like mye hvordan enkelte prestekolleger har (over)reagert. Shoaib Sultan i Antirasistisk senter (ARS) svarer som forventet.

Bjarte Leer-Helgesen, prest i Kirkens Bymisjon Kristiansand er rystet over Gelius fordi han visstnok bedriver populistisk, ensidig og uverdig islamkritikk ved hjelp av banal og håpløs retorikk. Alt dette får Leer-Helgesen sagt i første avsnitt.

-Jeg er rystet over torsdagens kronikk i Dagbladet, der sokneprest Einar Gelius bedriver en populistisk, ensidig islamkritikk som er uverdig for en profilert forfatter og teolog. Problemet er selve religionen islam og religionens profet, hevder han – uten forbehold. Problemet, i entall, er altså de andre. Hvilken banal retorikk, hvilken håpløs inngang til forsoning og forståelse mellom ulike kulturer og religioner!

Leer-Helgesen har ikke så mye å fare med, og kompenserer for manglende argumenter med personangrep og sterke adjektiver. Kort fortalt sier Leer-Helgesen at Gelius opptrer uklokt, er snever, forstår ikke timing og håner muslimske ungdommer. Det kan være lurt for sannhetssøkende mennesker å legge seg på minnet Leer-Helgesens påstand om at Gelius er en del av problemet når han anerkjenner Hege Storhaug og peker på islams problematiske sider.

-Denne type banal islamkritikk er dessverre ikke uvanlig, men at den kommer fra en profilert, medievant prest er svært beklagelig. Det er ikke for sent å snu, Gelius, jeg vet at du er modig nok til å gjøre det. For så lenge du ikke trekker din egen kommentar, er du dessverre selv en del av problemet.

I leserinnlegget «Gelius fremmer ikke kristendom» (Vårt Land 02.03.) skriver sokneprest i Stod, Kvam og Følling, Per H. Andersen at han blir både trist og skremt av å lese Einar Gelius sin støtte til Hege Storhaug. Andersens prosjekt er å sidestille kristendom og islam. Andersen er høyst uredelig i sin argumentasjon fordi han sammenstiller troen islam på den ene siden, med troens forvaltere kirken på den andre.

-Både islam og kirken har en blodig historie. Korstog, hekse- og kjetterbrenning er en del av vår kristne historie. Og i moderne tid har kirken herset med kvinner, fraskilte og homofile, for å nevne noen. Det er ikke lenge siden Hallesby truet med helvete.

En teolog må vite at kirkens blodige historie ikke er på grunn av, men på tross av Jesu lære om barmhjertighet og tilgivelse. Det var å forvente at en prest klarte å skille mellom de kristne grunntekstene og kirkens praksis opp gjennom århundrene. Evangeliene forteller om en fredelig mann fra Nasaret som vendte det andre kinnet til og talte om fred og kjærlighet. Det forholder seg noe annerledes med stifteren av islam, men når en prest ikke engang kjenner egen religion, så kan man ikke forvente at han vet noe om de andres.

En av islams profesjonelle forsvarere er rådgiver i Antirasistisk senter (ARS) Shoaib Sultan. Han har ikke uventet også kastet seg over Gelius.
Sultans konklusjon vitner om noen utrivelige debattformer som vil ramme islamkritikere (egentlig er islamkritikere islamofobe hetsere av muslimer, slik førsteamanuensis Lars Gule definerte dem i Klassekampen 26.02) stadig sterkere. For etter hvert som problemene med innvandringen og islam blir stadig mer åpenbare, vil retorikken for å stoppe kjeften på kritikerne bli stadig hardere og mer utspekulerte. Leer-Helgesen sier at Gelius er en del av problemet. Sultan går lenger og konkluderer med at Gelius hjelper de kreftene han vil bekjempe når han kritiserer islam pr se. Sultan mener at man skal kunne kritisere kun de som tolker islam feil, i Sultans offisielle paradigme vil det si terroristene. Det er ikke lov å mene at islam i seg selv er problematisk og har sider som vanskelig lar seg forene med verdier som likestilling, ytringsfrihet og vern av minoriteter som annerledes troende og homofile.

-Gelius peker ut tre hovedpunkter: kvinners rettigheter, synet på homofile, og frafall fra religionen. Jeg er langt på vei enig i at dette er områder hvor mange muslimske land bør utfordres. Men når man blåser i Gjallarhornet på den måten han gjør ved å utpeke religionen som fienden heller enn de som tolker den i en feil retning, så hjelper han nettopp de kreftene han later til å ville kjempe mot. I beste fall er det en dårlig strategi.

Å beskylde islamkritikere for å hjelpe jihadister er en utspekulert taktikk som hverken Sultan eller noen andre må få lov å lykkes med. Gelius og alle andre kritikere av masseinnvandringen og den påfølgende islamiseringen er svært brysomme for alle dem som har skaffet seg en karriere på å bortforklare de åpenbare konsekvensene av den pågående samfunnsutviklingen.

Sultan er overrasket over påstanden fra Gelius om at det ikke er rom for kritikk av islam i norsk offentlighet. Nå har ikke Gelius skrevet akkurat det, men faktasjekk er kanskje ikke Sultans sterke side? Det er muligens derfor han påstår at Gelius

Forveksler retten til å ytre noe med retten til ikke å bli motsagt. Den første retten har Gelius og hans meningsfeller, og den skal de ha. Den siste har de ikke, og kommer de ikke til å få heller.

Nei, Shoaib Sultan vi har i praksis slett ikke samme retten til å ytre oss som du og dine meningsfeller har. Vi har barn vi skal beskytte, vi har gamle foreldre vi ikke vil bry, vi har en jobb vi vil beholde, vi har kolleger og venner vi vil pleie, vi har et renommé å ta vare på. Det er på grunn av dette jeg ikke skriver under eget navn når jeg skriver på Document. Jeg har aldri ytret noe jeg ikke kan vedkjenne meg på Document – tvert imot. Jeg er stolt av Document! Jeg har universitetsutdanning, gode allmennkunnskaper, har jobbet sammenhengende siden jeg var 26 (jeg er født på 60-tallet), har aldri vært tiltalt eller dømt for noe som helst,  kort og godt så har jeg bidratt positivt til samfunnet jeg er en del av. Jeg har ingenting å skjemmes over. Jeg skulle mer enn gjerne stått frem med fullt navn og adresse, CV og navn på mann og barn om realiteten var slik at jeg faktisk hadde samme rett til å ytre meg som Sultan.

 

Max Hermansen, Ole Jørgen Anfindsen og Kent Andresen har alle en historie å fortelle: Den at det koster – også rent bokstavelig – å fronte innvandrings- og islamkritiske standpunkter i Det nye Norge. Sultan og hans meningsfeller får jobb og karrieremuligheter på å fremme sin agenda; å bortforklare virkeligheten og skjønnmale multikulturen. Deres meningsmotstandere derimot – risikerer å miste både jobb og ære i forsøkene på å snakke sant om utviklingen. Til tross for dette har noen få modige sjeler tatt belastningen og åpent talt elitene midt imot. De har gått i motvind og bratte bakker med en tung bør på sine skuldre. Vi skylder disse modige kvinner og menn en stor takk!

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-