Kommentar

Det går en rød tråd fra kriminaliseringen av Gyllent Daggry til AFA/Redox-saken i Danmark til Antirasistisk Senters argumentasjon for at islamister og islamofobe skal nektes å leie offentlige lokaler, dvs. de skal nektes møterett.

Det dreier seg om hvordan samfunnet møter ekstremisme.

Men like mye handler det om hvem så får definere ekstremisme.

Det er lett å falle for en argumentasjon om at «ekstreme må forbys».  Det faller inn i det som er en politisk trend: at politiske honnørord som «demokrati» er selvforklarende. Det er når demokratiet settes under press at det viser hva samfunnet er laget av.

I bunn og grunn handler dette om hvordan det liberale samfunn møter dype politiske konflikter.

Europa har vært opptatt av at USA reagerte for hardt og brutalt etter 9/11 og innskrenket de liberale friheter.

Nå står Europa overfor politiske motsetninger som er dypere og bredere enn USAs, og det er nettopp Europas evne til å håndtere dem som er bekymringsfull.

Europeerne burde legge seg avtroppende amerikansk ambassadør Barry Whites ord på sinnet: Motsetningene i det politiske landskap i Norge er ikke større enn at alle kunne få plass innen det demokratiske parti. Hvis man kaller Fremskrittspartiet ytterliggående vet man ikke hva det vil si.

Instrumentalisering

Men når det likevel gjentas med den største selvfølgelighet er det fordi man har nytte av det. FrP spreller på kroken og kan bare komme av ved å slutte å være FrP.

Instrumentalisering er ikke noe nytt i politikken, men bruk av en hendelse som 22/7 er likevel noe annet.

Man skal ha ganske stor frekkhet for å påstå at Fremskrittspartiet ikke ble holdt ansvarlig for tidligere uttalelser som ble assosiert til massemorderen. Men det har NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet freidig gjort. Før de går løs på Tybring-Gjedde nok en gang for bruken av ordet snikislamisering.

Norske avisredaktører har denne uken insistert på at terror ikke har noe med religion å gjøre.

Man vil ha i pose og sekk: kunne late som om politiske motstandere inkriminerer seg selv, mens man selv spiller uvitende og naive. Det er nettopp ordet «snikende» som betegner deres dobbeltspill.

Tillitskløft

Denne måten å behandle politisk uenighet på er med å undergrave den tillit som er forutsetning for politisk debatt. Norge er ennå en unntaksland p.ga. oljeøkonomien, men selv her merkes de samme motsetninger.

Mistilliten til systemet er størst i Hellas. I en meningsmåling der folk ble bedt å gradere tillit til politikerne på en skal fra én til ti, ga 96 % karakterer under fem.

Det handler om at det politiske system ikke makter å løse de strukturelle problemene: høye offentlige utgifter, lav produktivitet,  ineffektivitet, korrupsjon, en galopperende nepotisme. Dette landet har satt seg i en gjeldssituasjon hvor det har måttet kutte og økonomien har krympet med 25 % på tre år. Ungdomsarbeidsledigheten er 65 % og likevel har det ikke nyttet: ratioen BNP vs gjeld har gått fra 125 % til 175 %. Nå trenger man en tredje redningspakke, og enda dypere kutt. Grekerne tror ikke lenger det nytter.

Derfor har Gyldent Daggry en appell som går på tvers av den vanlige høyre-venstre-aksen. På tre år har partiet gått fra 20.000 velgere til 440.000.

Grekere har historisk følt seg overkjørt, helt fra perserkrigene, det ottomanske riket, tysk okkupasjon og nå er det Tyskland, EUs Sentralbank og Pengefondet som dikterer.

Innvandring

En regner med at det befinner seg 1 – 1,5 million illegale innvandrere i Hellas, med en befolkning på 11 millioner. De fleste frister en kummerlig tilværelse i de store byene, med de problemer det drar med seg. Usikkerhet, kriminalitet, narkohandel, prostitusjon. Gyldent Daggry driver suppekjøkkener, eskortetjeneste for eldre som ikke tør gå ut. Lov og orden er deres fremste kjennetegn, og den håndheves håndfast; når en greker ble drept av to illegale ved Aghios Panteleimonas-kirken i det sentrale Athen i 2011, utløste det to ukers pogrom hvor utlendinger ble tatt av bussene og jult opp, utenlandske barn fordrevet fra lekeplassene,  og utenlandske butikker ble smadret. Siden har Gyldent Daggry hatt kontroll, skriver Ole Nyeng i en artikkel i Weekendavisen: Den ægte vare.

Gyldent Daggry er nazistisk. Lederen Nikos Michaloliakos, mener Adolf Hitler er urettferdig behandlet og at Holocaust er en løgn. Et parti som velger en tilnærmet swastika som symbol, vet hva det gjør.

Men som med nazismen. Det var ikke ideologien som fikk folk til å strømme til dem: det var den sosiale og økonomiske krisen og mistilliten til systemet. Folk vil se handling, det var hva nazistene forsto.

Er en kriminalisering et svar? Neppe.

Hvordan vil deres velgere oppfatte denne reaksjonsmåten? De har 18 parlamentarikere, fem er pågrepet. Nestlederen er etterlyst. Vil man kunne påvise befatning med konkrete forbrytelser for alle eller er det snakk om å la dem ramme av «hatforbrytelser», slik et forslag i juni gikk ut på.

En ting er å bruke straffeloven for kriminelle forhold; vold, som det har vært mye av, og det nevnes hvitvasking og korrupsjon. Men som alltid: også her sitter folket til doms: rammer det rettferdig eller tar man politiske hensyn?

Hatforbrytelser

En helt annen skål er det om man bruker kategorien «hatforbrytelser» og kriminaliserer partiet ut fra det. Kanskje EU sentralt ville være fornøyd med en slik fremgangmåte. I så fall har eurokrisen utløst en politisk krise som gir feedback til hele Europa: hvis Europa skal løse sine motsetninger med kriminalisering av politisk uenighet har man slått inn på en vei som bare kan ende med enda større politisering. Da knyttes et land under ekstreme forhold til det politiske blodomløpet i resten av Europa på en farefull måte.

I Hellas er motsetningene så store at det kan ende i borgerkrigslignende tilstander.

Etter andre verdenskrig brøt det ut borgerkrig mellom kommunister og borgerlige. Sårene er fremdeles dype. Militærjuntaen som styrte landet fra 1967-1974 betød en fortsettelse av en politisk unntakstilstand og forfølgelse av politiske motstandere. Under PASOK har venstreekstreme kunnet drive terror og annen vold forholdsvis ustraffet.

Det er ikke bare Gyldent Daggry som bruker vold.

Takis Michas som har skrevet boken Unholy Alliance om grekeres deltakelse på serbisk side i borgerkrigen i Bosnia, sier til Weekendavisen:

Et forbud vil virke mot sin hensikt. Og skulle vi så også forby flere venstre-anarkistiske grupper som i like høy grad har vært ansvarlig for vold i Hellas de senere år og som har uttrykt synspunkter som er i strid med den forfatningsmessige orden?

Komplisert

Situasjonen er komplisert. Men ikke uforståelig. Norske medier har systematisk mørkelagt venstreekstrem meningsterror såvel i Hellas og Europa elers, som i Norden, der den er mest relevant. Det sier noe om hvor man står og hvem man tolererer.

Men en posisjon som mener én type politisk vold og meningsterror er ok, men ikke en annen, er ikke liberal.

Venstreekstremisme i Danmark er noe langt mer enn Blekingegadebanden. AntifascistiskAktion, AFA og kollektivet Redox har kombinert politiske overfall og utstrakt overvåking og kartlegging av politiske motstandere. De har hatt medhjelpere på innsiden av det offentlige som har kunnet gi dem personenes personnumre. Slik har de kunnet komme på innsiden av både grupper og personer; hacket eposter, medlemslister. Det har resultert i offentliggjøring av medlemslistene til høyreorienterte Danskernes Parti i aviser som Politiken, og til at folk har mistet sine borgerlige jobber.

Siden AFA/Redox også påtok seg å være egen selvbestaltet voldsmakt havnet de i retten.

Men avisene har ikke vist skrupler med å bruke deres overvåkingsmateriale. Ønsker vi en slik utvikling?

Dette er «Snowden» satt i «det godes tjeneste». Men skal folk miste jobben og sitt gode navn og rykte fordi de er med i et parti eller en forening?

Det er klare tendenser til en slik utvikling, også i Norge.

Norge

Venstreekstrem åpen vold er det stort sett Blitz som har stått for. Fordi volden har gått ut over høyreekstreme har ikke pressen tatt dem på alvor. Nylig var det en voldelig tildragelse ved Blitz-huset. To personer gikk forbi og kom med provoserende tilrop, det ble munnhuggeri, en av de to knivstakk en Blitz-ungdom. Det utløste «full utrykning». Hva som så fulgte er ikke beskrevet hverken i VG eller i Sultan Shoaibs omtale av hendelsen i KK/Verdidebatt.

Høyre­ekstremistisk vold er ikke et ukjent fenomen her hjemme, med knivangrepet mot en ungdom utenfor Blitz friskt i minne. De to personene som stod bak kniv­angrepet på Blitz skal først og fremst være kriminelle med langt rulleblad, men en av dem skal ha frekventert antiislamske nett­steder.

I innlegget knytter Shoaib sammen Gyldent Daggry og angrepet på Blitz og antiislamske blogger. Det indikerer hva som er hans intensjon, hva Shoaib ønsker å se i sammenheng. Men virkeligheten er mer kompelks.

Spørsmålet er om ikke Blitz minner vel så mye om Gyldent Daggry.

En bekjent satt på utecafeen på St.Olavs plass da 10-15 blitzere kom stormende, med meterlange stokker. De jaktet på to menn. Den ene fikk de tak i og vår bekjente trodde de hadde slått ham ihjel. Blitzerne var helt gale. De delte seg. En del tok opp jakten på han som hadde kommet seg unna, resten ble igjen for å passe på at ingen tok bilder. Blitzerne opptrådte meget intimiderende, og vårt vitne var tydelig preget av opplevelsen. Artikkelen som sto i VG samme kveld var bare en blek skygge av det vårt vitne beskrev. Jeg innbiller meg at det ikke er første gang pressen underrapporterer.

Det har vært flere svært brutale overfall på nazister, senest på en cafe på St. Hanshaugen, uten at det har ført til større oppmerksomhet om at et selvbestaltet borgervern kan oppsøke folk innendørs og slå dem helseløse.

De to som provoserte Blitz hadde kriminelt rulleblad, men en av dem hadde altså vært inne på «antiislamske nettsteder». Hvordan vet Shoaib dette og hva skal man slutte av det? Antirasistisk senter har oppkastet seg til overvåkingspoliti som skal kartlegge ekstremistisme på nett. Men deres egne holdninger viser at de ikke er skikket til en slik oppgave.

Ved å nevne «antiislamske nettsteder» sår Shoaib mistankens lys over alle som kunne tenkes å falle innenfor en slik betegnelse, også document.no. Det vet selvsagt Shoaib godt. Det er derfor han nevner det. Det skal innjage oss som skriver om følsomme saker frykt. Det stiller oss dessuten i en umulig posisjon: Skal vi være ansvarlig for handlingene til de som leser oss? Det er det Shoaib antyder, slik det massivt ble gjort etter 22/7. Det er klart at med et slikt perspektiv er ytringsfriheten snart en saga blott.

Frakjennes møterett

Antirasistisk senter står altså for at ytringsfrihet er noe som skal utdeles, bl.a på deres premisser. Deres holdning og oppførsel til Human Rights Service er i så måte instruktiv.

Men nå går man ett skritt lenger: Man forlanger også at islamister og islamofobe skal nektes møterett.

Sultan Shoaib og leder av ARS, Rune Berglund-Steen, går i en felleskronikk i Dagbladet lørdag hardt ut mot IslamNet for deres holdninger. De roser Universitet og Høgskolen i Oslo og Akerhus som har sagt nei til å leie ut lokaler til dem. Men det kan virke som om de to mener at IslamNet bør nektes lokaler – over alt.

Ytringsfriheten og forsamlingsfriheten innebærer ingen rett til å møtes hvor som helst, når som helst. Islam Net har møtt avslag som dette med beskyldninger om rasisme. Dette er misbruk av et viktig begrep. Islam Net står simpelthen for så problematiske holdninger i flere sentrale spørsmål at det verken er islamofobi, rasisme eller diskriminering å nekte dem møtested eller økonomisk støtte, eller å møte dem med saklig kritikk.

Document.no har fått kjenne den pisken som Shoaib/Berglund-Steen her anvender. Man møter stengte dører. Ting blir «vanskelige». Når de samme signaler sendes ovenfra, fra politisk og regjeringshold, kan totaleffekten bli ubehagelig. Statsstøttede NGO’er som ARS fungerer i tandem med myndighetene. Pressen har ingen motforestillinger.

Stanser man et fenomen som IslamNet ved å nekte dem møterett? Det er noe illiberalt over en slik holdning, men ennå mer over måten det kommuniseres på: med et glatt ansikt, som om man var anstendig.

Innskutt nevner de to at samme møteforbud også bør gjelde islamofobe foreninger og grupper.

Så hvem skal definere hvem som er islamofobe? Gjett tre ganger.

Vår/min møtefrihet skal altså avhenge av godviljen til Antirasistisk Senter!

At dette ikke er en ondsinnet tolkning viser ARS iherdige arbeid for å hindre at Human Rights Service skal få offentlig støtte.

Jeg kan heller ikke unnlate å nevne den norske samfunnsviteren som under et møte hvor Shoaib deltok en passant nevnte at han hadde skrevet til vedkommendes offentlige arbeidsgiver og spurte om de kunne være bekjent av å ha en ansatt som skrev negativt om muslimer. (Vedkommende var en periode en hyppig gjenganger i debattspaltene.) Arbeidsgiver lot seg heldigvis ikke skremme, men det sier noe om hvordan man går frem og hva man ønsker. Shoaib har stilt seg uforstående til historien, men informasjonen kom spontant og jeg stoler 100 % på kilden.

Det røper en holdning til det liberale samfunn som jeg finner skremmende. Hvordan skal disse menneskene med disse holdningne kunne forsvare oss mot ekstremisme?

Hva enten det gjelder Gyldent Daggry eller IslamNet, så løser man ikke problemene med selektiv nektelse av liberale rettigheter.

Ett svar er gjennomstrømming av oksygen – dvs. ytringsfrihet; f.eks stanse NGOer som ARS sine sugerør i Ap-statens dype lommer. Der skjer det en premisslevering som hindrer publikum i å forstå hva som skjer.

 

 

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-