Kommentar

Oppmerksomheten rundt Lars Vilks-foredraget på Deichman torsdag stiger. Aftenposten kjører kronikk av Shoaib Sultan og Rune Berglund Steen og kommentar av biblioteksjef Kristin Danielsen.

Antirasistisk Senter vil ikke ha diskusjon. De mener det ikke er noe å diskutere.

Da må de overbevise leserne om at Lars Vilks ikke fortjener å slippe til orde. Det gjør de ved å stemple ham som naziapologet. Det er en ganske drøy påstand.

larsvilkshund1

Vilks er berømt for å ha laget en rondellhund med et hode med turban, og kalt ham Muhammed. Kunstverdenen ble grepet av panikk, akkurat som under karikaturkrisen.

Var det tegningen som var så forferdelig, eller var det det at han kalte hunden Muhammed?

Vilks ville vise at kunsten var ved å bli lukket inne og avgrenset av ideologiske og religiøse skranker på en måte som var helt uakseptabel. En slik «respekt» ville være å overlate grensene for kunstnerisk frihet til mennesker som ikke forstår hverken kunst eller litteratur.

Svært få av de som protesterte mot Rushdie hadde lest Sataniske Vers. Men de hadde hørt hva hans motstandere sa.

Rune Berglund Steen og Shoaib Sultan bruker samme metode: De bruker de verste betegnelser i språket og håper at effekten er så sterk at folk tror det er noe i støyen.

Men støy er ikke fakta.

Det påligger mediene et stort ansvar i å opplyse om hva debatten handler om. Det gjør ikke Aftenposten, det gjør ikke norske medier. Den har ikke tatt opp Dan Park-dommen overhodet. Det har vært helt taust.

Denne tausheten gir «spekulanter» som Berglund Steen og Sultan fritt spillerom.

De tror de har definisjonsmakten. Men de er litt for slurvete til å lykkes. Vi snakker om Sverige, ikke Pakistan. Det er forholdsvis lett å finne ut hva saken dreier seg om.

En afrikaner gikk over en bro i Malmø sammen med sin sønn. Han ble angrepet av en gjeng som skrek rasistiske ord og forsøkte å slenge ham ned av broen. Svenske medier slo dette opp som rasistisk vold, hvilket det også var. Men da det kom frem av gjerningsmennene var kurdere ble det tyst.

I mellomtiden hadde leder av Afrosvenskarnas Riksförbund, Jallow Momodou stått frem i mediene og slått fast at dette beviste hvor rasistiske svenskene er.

Det var ikke første gang Momodou spilte rasistkortet. Under en studentfestival hvor man stiller utkledt, hadde noen studenter kledt seg ut med bastskjørt og malt seg svarte. Momodou meldte øyeblikkelig studentene til politiet for rasisme.

Den som kjenner svensk offentlighet vil vite at selv den minste hendelse kan utløse anklager om rasisme. Den politiske korrektheten i Sverige har løpt amok.

Det er dette «rommet» en kunstner som Dan Park har utnyttet.

Det norske nettstedet viklinger.info, formulerer situasjonen som oppstår:

Dan Parks kunst spiller ofte på hvordan ting kunne vært hvis nasjonalistene fikk uttrykke seg på den måten anti-fascister og anti-rasister utrykker seg på.

Momodou er en person det er lett å erte. Han mener dagens Sverige minner om Sørstatene på 70-tallet. Lignende «talsmenn» kjenner vi fra norsk offentlighet. De hører nesten uten unntak til venstresiden. Momodou har vært kandidat til Riksdagen for Venstrepartiet. Siden mediene stort sett kjøper deres fremstilling får de enerett til å definere riktige synspunkt. Slik oppstår politisk korrekthet.

Dan Park har gjort det til sin nisje å provosere denne korrekthet. Etter balladen om studentenes «jungelparty» laget Park en plakat av Momodou:
park.negerslav-er-bortsprungen-dan-park1

Hvis det ikke hadde funnets en politisk korrekthet som vil bestemme hvordan virkeligheten skal oppfattes, hadde det heller ikke vært noen plass for Dan Parks kunst. Man kan like eller ikke like dem. Personlig mener jeg han benytter et språk som lett oppleves støtende.

Men man kan ikke fornekte at det finnes en kontekst. Det er denne som Vilks forsvarer, men som Sultan og Berglund Steen ikke vil se. De omtaler Park kun som ondsinnet.

De tar ikke bare alt i verste mening, de utelater bevisst sammenhengen for å kunne spekulere i motsetninger som visserlig finnes.

Personer som Momodou skaffer seg politisk kapital på sin etnisitet. Men det er risikabelt å gjøre dette på andre bekostning. Det gjør man ved å fremstille andre som rasister. I Sverige ligger store deler av den innfødte befolkning under mistankens skjær. Det gjør den også i Norge. Derved oppstår motsetninger som kunne vært unngått.

Det er nødvendig at noen stikker hull på denne betente måten å drive politikk på. Man får ikke alltid det man ønsker seg. Men det at Dan Parks kunst er usmakelig betyr ikke at man kan ignorere konteksten. Det gjør Sultan og Berglund Steen, og jeg mener de gjør det helt bevisst.

De har tatt store deler av mediene som gisler fordi mediene selv er del av og praktiserer den samme politiske korrekthet.

Slik oppstår en form for politisk spekulasjon. Når Sultan og Berglund Steen blåser til krig har de mange adressater: Det er en maktdemonstrasjon overfor myndigheter, kulturliv og presse. Slik går det dem som våger å trosse våre grenser for hva som er tillatt.

Et slikt ultimatum kan ikke Deichman bøye seg for.

Mediene og Kultur-Norge burde også se litt nøyere på hvem de er på parti med.