Kommentar

Tre av ledelsen i Antirasistisk Senter (ARS) har i dag  en kronikk i Aftenposten som arter seg som et flengende angrep på Human Rights Service (HRS), dvs Hege Storhaug og Rita Karlsen. Tittelen «Stadig mer fremmedfiendtlig» sier det meste.

Det er ikke første gang Kari Helene Partapuoli og Rune Berglund Steen angriper HRS-jentene. De har sågar gått i spissen for at HRS skulle miste statsstøtten, mens de selv har fått økte bevilgninger.

Ett første krav når en NGO-er går til angrep på en annen, er ryddighet. Den har ikke ARS vist tidligere i sin maskepi med daværende statsråd Audun Lysbakken for å sverte HRS’ renommé, også internasjonalt. Lysbakken bestilte en rapport av ARS som skulle oversendes FNs rasismekomité. Lysbakken hadde selv gitt uttrykk for at han ikke likte HRS, og nå satte han en av deres erklærte fiender til å skrive en rapport om dem.

I juni 2010 over­le­verte elleve orga­ni­sa­sjo­ner, med Anti­ra­sis­tisk sen­ter (ARS) i spis­sen, en såkalt skyg­ge­rap­port om rasisme og dis­kri­mi­ne­ring i Norge til Audun Lys­bak­ken. Rap­por­ten – bestilt og betalt av BLD – som skulle videre­sen­des til FNs rase­dis­kri­mi­ne­rings­ko­mitè som sup­ple­ment til den norske regje­rin­gens offi­si­elle rap­port, inn­e­holdt et eget kapit­tel om nett­opp HRS. Her anbe­fa­ler ARS, hvis stat­støtte BLD økte med 500.000 i samme for­bin­delse som HRS fikk sin hal­vert, at HRS blir fra­tatt sin økono­miske støtte pga deres poli­tiske budskap.

Skal kritikk tas alvorlig, må avsender opptre ryddig og ha integritet. Han må være seg bevisst sin egen rolle. Det er ingenting i trekløverets kronikk som indikerer en slik bevissthet. Tvert om. Kronikken åpner med at de tre skamroser seg selv og egen organisasjon. Det er irrelevant og et usaklig spor. Hvilken gyldighet har egenreklame som innledning til et angrep på andre?

Aftenposten har ved å ta inn denne artikkelen på kronikkplass virvlet opp grums. Hva er motivet for å trykke et angrep som frakjenner HRS enhver respekt?

Denne moralistiske fordømmelsen har durt i flere år og er selvsagt, for alle som vil se, en motor i ARS’ egen virksomhet: ARS blir større av å svine til konkurrenter. Det er ikke noe forsøk på anstendig debatt de legger opp til.

Det handler slett ikke bare om HRS, selv om ARS nok har et særlig horn i siden til Storhaug og Karlsen. For et par numre siden hadde Berglund Steen et «intervju» med statssekretær Pål Lønseth på trykk  i Morgenbladet. Det var et fiktivt intervju, og artikkelen gjorde oppmerksom på det i en fotnote. Spørsmålene var skapt av Berglund Steen, og Lønseths svar var tatt fra andre intervjuer og uttalelser fra ham. Teknikken sier mye om hva Berglund Steen og ARS står for: Hensikten helliger midlet. Man tar ting ut av kontekst og kleber det til vedkommende man vil ramme. Lønseth har den lite misunnelsesverdige oppgaven å forsvare regjeringens asylpolitikk. Til tross for at et samlet Storting står bak den milde innstrammingen, kjøres det på at den er inhuman, og kritikken får preg av en personlig belastning for Lønseth. Det er selvsagt med hensikt. Lønseth har vist seg karaktersterk. Han må mobbes i senk.

Mobbing er antirasistenes foretrukne våpen. Slik også mot HRS.

Det er selvsagt ting å utsette på HRS, og det er selvsagt lov å kritisere dem. Men det er ikke kritikk Partapuoli, Berglund Steen og Linløkken bedriver. Det er ren mobbing.

Denne mobbingen har selvsagt et helt annet og alvorlig preg etter attentatet mot Lars Hedegaard.

Det ligger implisitt i angrepene at Hege Storhaug og Rita Karlsen er så langt utenfor anstendighetens grenser at de selv kan utløse eller kan forvente reaksjoner. Så kan ARS toe sine hender; de har jo bare advart jentene! De kunne tatt rev i seilene. Det gjorde de ikke.

ARS-lederne bør ikke få dø i synden med denne type oppførsel. Når folk blir oppsøkt og skutt på utenfor sine hjem, er det på tide at folk blir stilt til ansvar for hva de skriver.

Før helgen kom Olav Elgvin med et tilsvarende angrep på Lars Hedegaard.

Både ARS og Elgvin opererer som aktor og dommer: De velger ut noen sitater som egner seg til å sette folk i gapestokken, og utelater alt som setter sitatet i kontekst, for ikke å snakke om hva de angjeldende ellers kan ha sagt og skrevet. Hvor typisk er sitatene?

Samme klipp-og-lim-teknikk brukes på alle man vil angripe. Og HRS må hefte for hva andre har sagt. Blant annet gjør ARS-lederne et stort nummer av at HRS har trykket Julia Caesars artikler.

Caesar har en skarp penn. Den er til tider for skarp eller ilter. Hva kan det komme av? Kan det ha noe med debattklimaet og samfunnsutviklingen i Sverige å gjøre? De voldsomme angrepene på norske mainstreamkommentatorer som Aslak Nore som høyreekstrem fikk en del i Norge til å våkne: Det er noe med tonen i den svenske debatten. Før har man i Norge bare snakket om tonen i Danmark, på høyre side. Nå var det den hysteriske tonen på venstresiden, eller den politisk korrekte siden i Sverige, man fikk øynene opp for.

It takes two to tango. Julia Caesars skarpe utfall og karakteristikker lar seg ikke forstå uten å kjenne debattklimaet og samfunnsutviklingen i Sverige.

Det tier ARS-lederne om. De er selv representanter for krefter som ønsker å innføre svenske tilstander i Norge.

Teknikken er den samme: en total mangel på vilje til å forstå hva den andre forsøker å si, og til å kunne vurdere seg selv utenfra.

Denne debatteknikken skaper troll. Den utløser frykt, sinne og uvilje.

Eneste medisin er å forsøke å bevare den sunne forstand.

Aftenposten burde holde seg for god til å bringe slike innlegg til torgs. De bidrar ikke til en fornuftig debatt, men er slag under beltestedet.

Det har vært litt for mange av dem.

De to HRS-jentene kjemper en kamp mot mange odds. Det vet Aftenposten godt. De vet også at ARS sitter i regjeringens kritthus. Det er en ujevn kamp.

Synes Aftenpostens Knut Olav Åmås det er gromt å la de sterke slå den underlegne sønder og sammen offentlig?

Man merker hensikten, og blir forstemt. Men egentlig er det bare å gå videre. Alle sine statlige penger til tross, ARS vinner ikke med slike metoder.