Kommentar

Sverige var lenge SVs store forbilde – da landet førte en halsløs innvandringspolitikk. Nå vil Lysbakken plutselig snakke om «utfordringene» ved innvandringen.

Under migrasjonskrisen (noen som husker den?) for knapt to år siden stod Lysbakken i fremste linje i kampen for et grenseløst Europa. Han var sterkt imot grensekontroll – samtidig som over en million migranter strømmet ukontrollert inn i Europa.

Den voldsomme innstrømmingen skapte store problemer for Europa, men det fikk også politiske konsekvenser. Mange innvandringskritiske partier i Europa fikk vind i seilene, og flere av Lysbakkens innvandringsbejaende venner på venstresiden måtte se støtten synke som en stein.

Dansen på sperregrensen

Vi har sett det i Norge også. Tre av de mest innvandringsvennlige partiene danser på sperregrensen: Krf, V og SV. SV har fått et oppsving i det siste, men redningen består stort sett av frustrerte tidligere Ap-velgere. Velgere som kan forsvinne like fort som de kom.

Audun ser lyset

Nå kan det imidlertid se ut som om SVs partileder har sett lyset (excuse the pun). Å late som om alt er fryd og gammen med innvandringen og integrasjonen framstår mer og mer som et selvmordsprosjekt.

Og det verste av alt: Det legger feltet åpent for Frp og Sylvi Listhaug.

Men først et tilbakeblikk på Lysbakkens posisjon senhøstes 2015. Mot slutten av november ble det klart at Sverige ville innføre grensekontroll for å stoppe den strie strømmen av migranter, på dette tidspunktet i en takt av 10.000 per uke.

SV-lederen var forbilledlig klar på hva han mente om den svenske innvandringspolitikken da det rant inn 10.000 asylsøkere per uke: Den var et forbilde.

Hva sier Lysbakken? Han sier til NTB at det ikke er et uttrykk for feilslått politikk at Sverige endret kurs.

– Svenskene har prøvd å være et lys i Europa, men de kan ikke være det lenger når ingen andre tar ansvar.

– Solidariske krefter i Europa kunne ha funnet sammen og løst problemene, men i stedet har det kommet en lokal Per Sandberg i hvert enkelt land og fått bestemme. Det er en fallitterklæring for det europeiske samarbeidet, sier han.

Lysbakken sier han forstår at Sverige ikke lenger klarer å ta imot så mange flyktninger som landet til nå har gjort.

– Men det viser jo ikke at den svenske politikken har vært feil, sier han.

(NTB, 28.11.15)

«..det viser jo ikke at den svenske politikken har vært feil». Nei, det er klart. Sverige har jo «prøvd å være et lys i Europa». Hvordan kan det være feil?

Lei av høyresidens dominans

Et par uker før valget skrev tre mann fra Holmlia et innlegg i Aftenposten: Vi er lei av at høyresiden dominerer innvandrings- og integreringsdebatten.

De tre forfatterne, Rune Røed Gauslå, Dara Goldar og Daniel Brekke Andersen, presenterer seg som beboere på Holmlia. For de uinnvidde er dette en av Oslos mest innvandrertette bydeler. Og gutta snakker i klartekst:

Vi etterlyser en venstreside som går offensivt ut og diskuterer innvandring og integrering istedenfor å la høyresiden med innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) i spissen, diktere.

Høyresiden har fått lov til å føre ordet for lenge.

Hvis ikke venstresiden setter den flerkulturelle elefanten i rommet på dagsordenen, frykter vi at de allerede har tapt innvandrings- og integreringsdebatten.

Den flerkulturelle trosbekjennelsen

De tre er påpasselige med å messe den flerkulturelle trosbekjennelsen: Det å  vokse opp i en flerkulturell bydel «har gitt oss en fantastisk oppvekst og erfaringer vi nyter godt av i en stadig mer globalisert verden.»

De er stolte av drabantbyen sin. Og fordi de er så glad i Holmlia, ønsker de «å sette søkelyset på de utfordringene vi ser.»

De synes det er «trist å se at så mange på venstresiden ikke tør stille de vanskelige spørsmålene».

Med en innvandrerbefolkning i flertall troner bydel Søndre Nordstrand i toppen når det gjelder arbeidsledighet, barnefattigdom og bruk av kontantstøtte. Det har også vært en trend med økende vold og gjengkriminalitet i bydelen.

Vi er redde for at venstresiden ikke tar debatten om disse utfordringene fordi de ikke vil bekrefte og bygge opp under et narrativ ledet av stemmer som Listhaug og Storhaug.

Det er skrekken: at Listhaug og Storhaug får rett.

16-åring døde

I sommer døde en 16 år gammel gutt etter å ha blitt banket opp ved Holmlia skole.

Rights.no koblet voldshendelsen til en ukultur i innvandrermiljøet på Holmlia. Gutten skal ha blitt slått ned fordi han hadde «feil» kjæreste.

Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) sa at det generelle kriminalitetsbildet er i endring og at «det synes å ha en direkte sammenheng med en raskt økende innvandrerbefolkning».

Tausheten om dødsfallet

Ut over dette har hendelsen vært en ikke-sak, skriver de tre «holmlianerne»:

Mens ryktene florerte blant ungdommene i bydelen, fikk foreldre på Holmlia skole svært begrenset med informasjon fra politi og skole. De store mediehusene rapporterte om hendelsen, men lot være å kommentere bakenforliggende forhold.

Oss bekjent har ingen politikere på venstresiden, selv ikke lokalpolitikere, kommentert saken.

Det er ikke til å undres over at det ble så påfallende stille. Som Document har påvist, hersket det en stilltiende enighet både i politiet og mediene om å holde mest mulig kjeft om denne saken:

Med hvilken rett nekter oslopolitiet offentligheten opplysninger om hvem som slo ned Mohammed Altai 12. juni? Mohammed ble lagt i kunstig koma for seks uker siden og døde for to dager siden.

«Vi gir ikke ut mer informasjon»

Document ringte politiadvokaten i Oslo-politiet med ansvar for denne saken, Andreas Strand, for å spørre hva «norsk statsborger» betyr i dette tilfellet. Svaret var av økseskaft-typen:

– Det betyr at de er norske statsborgere, svarer Strand.

– Av hvilken etnisitet?

– Vi gir ikke ut mer informasjon enn det.

– Men du vet like godt som alle andre at folk er interessert i å få vite dette, og at dess mindre informasjon som gis ut, dess mer åpner man for spekulasjoner?

– Ja, men vi har ingen kommentar til det. De er norske statsborgere.

Og lenger kom vi ikke med politiadvokaten.

Dysset ned

Strand bekreftet at politiet ikke hadde gått aktivt ut med informasjon. Heller ikke noe nyhetsmedium hadde omtalt voldsepisoden i de over seks ukene som var gått mellom voldsepisoden og dødsfallet:

– Flere medier har kjent til saken, men valgt å ikke omtale den av hensyn til de pårørende, sier politiadvokat Strand til Document.

Mediene velger altså å dysse ned en alvorlig voldssak «av hensyn til de pårørende».

De tre fra Holmlia frykter at det ble tatt hensyn som aldri burde tas:

At politisk korrekthet gjør at man er redd for å fremstille Holmlia i et dårlig lys og at æreskultur og sosial kontroll i innvandrermiljøer er tabubelagte temaer.

Etter hendelsen ved Holmlia skole burde nærmiljø, politi og lokalpolitikere hatt en debatt om sosial kontroll og æreskultur, men istedenfor lot man HRS, med sin lettvinte omgang med fakta og sine innvandrerfiendtlige konklusjoner, ta debatten.

Venstreside uten tillit og autoritet

Tvangsmessig lirer man av seg den rutinemessige skittkastingen mot alternative medier, men konklusjonen er grei nok:

Slik overlates debatten til Frp og de mer ytterliggående, mens venstresiden hverken har tillit eller autoritet i spørsmål om innvandring og integrering til å ta opp folks bekymringer.

Venstresiden har hverken tillit eller autoritet på innvandrings- og integreringsfeltet. Man romantiserer det flerkulturelle, og er utelukkende opptatt av suksesshistoriene.

Dessverre ønsker ikke de på venstresiden som deler vår erfaring med disse utfordringene, å snakke høyt om dette fordi det vil bekrefte HRS og Sylvi Listhaugs narrativ og føre til økt stigmatisering av innvandrere.

Ved å dysse ned utfordringene knyttet til innvandring i frykt for å stigmatisere, svikter vi ironisk nok dem som er ofre for sosial kontroll og æreskultur.

Venstresiden har sviktet de svakeste

Det er en drepende dom over venstresidens unnlatelsessynder. Venstresiden, med sitt oppblåste selvbilde som de undertryktes stolte forsvarer, har sviktet noen av de aller svakeste og mest utsatte.

Holmlianerne:

Er man for en innvandringsliberal politikk, har man faktisk et moralsk ansvar for å debattere de medfølgende utfordringene skikkelig.

Dette ansvaret har venstresiden forsømt.

To dager senere lar Lysbakken seg intervjue av Aftenposten. Opplegget er at han skal svare på utfordringen fra de tre artikkelforfatterne. Han prøver å komme på offensiven, men det vipper mest over i mistenkeliggjøring av Frp og Listhaug – som vanlig. Gammel vane er vond å vende:

– Vi vet at vi har et reelt problem – ikke bare her på Holmlia, men i Norge – knyttet til æreskultur og sosial kontroll. Men i denne valgkampen har vi hatt en debatt som veldig åpenbart bruker disse bydelene som eksempler for å skremme folk og vinne stemmer, sier han.

– Men kritikken i kronikken er jo rettet mot dere – ikke mot høyresiden?

– Jeg opplever at det de skriver om, er at venstresiden skal sette premissene for debatten. Og det er jeg hjertens enig i.

Troen på ordets magi

Lysbakken er offer for en utbredt holdning på venstresiden: Troen på at det er nok å proklamere noe for at det skal bli virkelig: «…venstresiden skal sette premissene for debatten.»

Denne ordmagien kan kanskje virke deilig og varmende innad i eget parti, men tomme postulater er jo ikke noe å bygge politikk på.

– Venstresiden skal gå først i alle kamper for frihet og likestilling. Derfor har det vært viktig for meg å være tydelig i kampen mot æreskultur, sier han.

«Venstresiden skal gå først…» Dette er drømmerier så fjernt fra virkeligheten at det blir komisk.

SV akterutseilt

Lysbakkens problem er at han og hans partikamerater går aller sist når det gjelder kampen for likestilling og frihet i undertrykkende, importerte kulturer. Muligens sammen med Rødt og MDG.

Undertrykking og æreskultur er forøvrig bare èn del av den mislykkede integreringen, men den eneste Lysbakken snakker om i intervjuet med Aftenposten.

Tomme postulater hjelper ikke. De bidrar heller til å flombelyse avstanden mellom liv og lære:

– Det er et mål for meg at vi skal eie denne debatten. Også håper jeg at den nye generasjonen vil hjelpe oss å få til dette. Det skal litt til å rope høyere enn Listhaug, men jeg skal gjøre alt jeg kan, sier Lysbakken.

SV-lederen kunne jo begynt med å fremheve Sverige som et lysende eksempel – på hva vi ikke skal gjøre.

Men det har jo Listhaug gjort, så da er nok det uaktuelt.

Han kunne jo fått Frp-lus.