Gjesteskribent

En pendelbevegelse i riktig retning inntraff nylig i Danmark. Religion (les: islam) har vitterlig noe med integrering å gjøre, hevder Mette Fredriksen (bildet), partileder i Danmarks svar på det norske Arbeiderpartiet. Tør norske Ap-politikere gi dansk Ap. rett? Dessverre meget tvilsomt.

Danskene har alltid ligget flere steg foran oss i debatten om innvandring og islam. Vi så det kanskje tydeligst under karikaturkrisen i 2006, der daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen rakrygget forsvarte ytringsfriheten. Her hjemme utspant derimot den mest ynkelige, politiske forestillingen i nyere tid seg: Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg tvang som kjent Vebjørn Selbekk til å stå skolerett og beklage seg foran et dusin imamer, og senere lot de ham og hans familie lide i mange år i frykt fordi Selbekk brukte sin selvsagte rett: ytringsfriheten.

De danske Socialdemokratenes partileder Mette Fredriksen snakket nylig, og i beste sendetid, rett fra levra på dansk TV så programlederen nærmest fikk hakeslepp. Hun sa bl.a.

– Selvsagt har integrering med religion å gjøre. Vi har i dag shariadomstoler i Danmark. Det finnes muslimer i Danmark som ikke respekterer danske domstoler. Det finnes muslimske kvinner som ikke kan arbeide på grunn av at deres religion tilsier det. Det foregår en massiv sosial kontroll av unge jenter i religionens navn. Det er det vi burde demonstrere mot. Og vi må lukke skoler som understøtter parallellsamfunn!

”Endelig”, tenker nok mange. Men tro ikke at venstresiden her til lands umiddelbart tar til vettet, selv om Fredriksens utsagn synes aldri så fornuftig. Tone Angell Jensen i Nordlys  observerer skarpt:

Vi har sett det i sak etter sak, venstresiden dukker refleksmessig ned i skyttergraven, når Frp fremmer problemstillinger som venstresiden burde hatt eierskap til. Vi fikk et godt eksempel på det da Sylvi Listhaug kritiserte en imam for hans rolle i å innføre dødsstraff for blasfemi i Pakistan.

Som Espen Goffeng så treffende beskriver det: «Det er en historisk selvfølge så klar og tydelig som alle universets stjerner at venstresiden skal være enig med henne i denne kritikken. Men reaksjonene kom først og fremst som kritikk av Listhaug.»

Kritikken gikk ut på at innvandringsministeren hadde vært uhøflig!

 

Bare de siste dagene har vi her på berget kunne observere en islamisering som langt i fra er snikende, men pågår i full åpenhet og på de fleste arenaer i Norge: Iram Haqs film om den ødeleggende – sågar dødelige – æreskulturen, forslumming på Grønland i Oslo der 60% av barna lever i fattigdom, en helt utrolig, virkelighetsfjern debatt om hvorvidt ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene, de sedvanlige bilbrannene i deler av Oslo, en raus dose skolevold, pakistanske menn som dumper sine koner i Pakistan for siden å gifte seg med en kone nr. 2 osv. osv.

OK, det er kanskje ikke 100% korrelasjon mellom alle forannevnte saker og islam – men hvorfor hadde ikke det norske samfunnet disse problemene for bare 20-30 år siden?

Og midt oppe i alt dette, rett og slett midt i stormens øye, sitter et flertall på Stortinget klar til å fjerne statsstøtten på usle MNOK 1,8 til HRS, en desavuering av tre av de modigste kvinnene i kongeriket som også besitter unik kompetanse på innvandringsfeltet og om islam.

Et folk får de politikerne det fortjener, sies det. Men hva forferdelig har vi velgere gjort, for å fortjene politikere som jevnt og trutt jobber mot vår ytringsfrihet (hvilket også omfatter kritikk fra bl.a. HRS) og sitt eget folks verdigrunnlag og interesser?