Sakset/Fra hofta

I 1992 kom en den gang 23 år gammel kvinne som flyktning fra Iran til Oslo. Vedkommende var ”trett av Khomeini” og søkte frihet. I dag er hun lykkelig for at hun kom til Norge i 1992 og ikke i 2017.

Nå er det så mange innvandrere at man ikke blir integrert på samme måte som den gang. I stedet er det blitt så mange fra hjemlandet, at man heller kan forbli i det miljøet. Forbli utenlandsk, midt i hovedstaden.

Riktignok er det offentliges tilbud til nyankomne blitt bedre og mer profesjonelt med årene, man får norskkurs og integrasjonsprogram. Men i sum mener hun allikevel det er blitt tøffere for langt flere innvandrere som skal konkurrere om de samme jobbene og mulighetene. Man kan vel for egen regning også legge til at det finnes en opprinnelig befolkning som også konkurrerer om mange av de samme jobbene.

Synet på islam og plassen islam har i innvandrings- og integreringsdebatten har også endret seg markant over disse årene, mener hun.

Islam er blitt ekstremt viktig. Du har de som bruker islam som et argument for ikke å integrere seg, som har en tilbakeskuende islam, hvor de forklarer alt som er mislykket med at man ikke har fulgt islam. Her kan man finne ungdommer som er født i Norge, eller nordmenn som har konvertert, men som i denne formen for islam finner utløp for raseriet sitt.

Kanskje ikke så rart, da, at islam-skepsis er noe som brer om seg? Eller ”islamofobi”, som venstresiden gjerne utlegger sunn skepsis til kvinneundertrykkende, demokratifiendtlige ideologier som.

Vår kvinnelige flyktning fortsetter med en aldri så liten bombe: Det er det offentlige Norge som har skapt den ”muslimske” identiteten som råder i det norske samfunnet i dag.

Myndighetene manglet kontaktpunkter inn mot de nye innbyggerne, og så ga de moskeene og islam rollen som lim. De glemte at veldig mange som kom til Norge, sånne som meg, kom nettopp for å slippe vekk fra islams påbud og streng sosial kontroll.

Selv om mange muslimer er opptatt av å leve helt vanlige liv, har altså myndighetene valgt å snakke til dem gjennom islam. Her tjener Erna Solbergs og Jonas Gahr Støres eid-gratulasjoner som eksempler. Men å bruke islam som kontaktpunkt kan være korttenkt:

Når man først slipper islam inn, og gir islam plass, så kan det bli farlig. Det vet vi iranere som har flyktet fra Khomeini alt om.

Den som sier disse ord er Mina Bai, fast spaltist i Klassekampen. På sin egen blogg reflekterer hun over fremveksten av bl.a. Document:

Men det er også en del av mine oppegående venner som besøker disse sidene [Document, HRS og Resett, min anm.]. De er på ingen måte rasister eller folk med grumsete holdninger. Det er folk med genuin kritikk av islam eller aspekter ved innvandring. De er utdannede og har en europeisk mentalitet som finner det naturlig å stille seg kritisk til det meste, kanskje spesielt til gamle religioner.

Islamkritikk ble tidlig tabuerklært i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggående islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vært unngått med åpen kritikk, manglende sensur og større saklighet.

På mange måter tilhører jeg venstresida, men jeg synes deler av venstresida må ta skylden for denne uheldige utviklingen. Jeg var blant dem som kritiserte islam lenge før noen turte å gjøre det offentlig. Det var tyranniske tilstander på det området. Folk var i fare for å miste jobb og nattesøvnen. En dag ble jeg tagget av en omtenksom FB-venn som hadde fått nok. Det skjedde i en tråd der ellers fremragende samfunnsdebattanter fra venstresida snakket bak min rygg og fabulerte løgner om hva jeg hadde sagt. Det lå alltid et eller annet angrep på lur fra folk som ikke engang var muslimer, ikke hadde bodd i et islamsk land og heller ikke hadde kunnskaper om islam. Moraliserings- og fordømmelsesfaktoren var sterk. Selvsensuren og misnøyen var stor.

Blir 2018 året der venstresidens islam-apologeter frivillig kommer opp av skyttergravene, og med innestemme – uten å brunbeise meningsmotstandere – kan diskutere islam og innvandring saklig?

Kilde: Finansavisen 9.12.17 (ikke på nett)

HRS, Resett og Document.no- hvorfor er de så populære?

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.