Gjesteskribent

Bildet: REUTERS/Maxim Shipenkov/Pool

Hans Rustad har beæret Resett med nok en kommentar. Denne gang gjelder det et tv-intervju med Bjørn D. Nistad. Også denne gang blander han sammen Resett som en plattform for meninger og redaksjonens eget syn. For ordens skyld må jeg nok en gang minne Rustad på at Resett publiserer meningsartikler og intervjuer folk uten at det som fremkommer står for redaksjonens egen mening.

Resett slipper til stemmer av variert karakter, noen er vi enige med og andre ikke. Vi verdsette spesielt ting som kan utfordre etablerte oppfatninger. Dette skiller seg kanskje fra hvordan Document ser på sin rolle, og det er helt legitimt å kjøre en strikt agenda for å bare publisere innlegg man selv er enig i redaksjonelt. Men det får heller være Documents spesiale. Resett har en annen rolle.

Rustad misforstår også det konkrete intervjuet han omtaler, og jeg mistenker at det skyldes at når det vises forståelse for russiske posisjoner – noe Nistad gjør helt åpenlyst – så koker det i toppen på Documents redaktør.

Rustad skriver at på et «tidspunkt spør Lurås om det ikke er slik at Vesten begynner å kopiere Russland snarere enn omvendt. Med det mener han åpenbart at Vesten er ved å løpe linen ut og må se seg om etter nye modeller, og her vil Putins nasjonalisme og prioritering av egen kultur kunne danne et forbilde.»

Men det er ikke en riktig tolkning av det jeg sier. Min observasjon er at Vesten finner frem til denne «nasjonale» modellen helt uten å lete etter noe forbilde. Det skjer nærmest organisk. Men betrakter man denne prosessen som observatør, vil man finne større konvergens med Russland, som jo uavhengig av Vesten har beholdt mer av nasjonalismen og prioriteringen av egen kultur.

At jeg også lar Nistad snakke ut uten å bli avbrutt av stadige spørsmål om russiske menneskerettighetsbrudd, faller Rustad tungt for brystet. På den måten gir jeg «inntrykk av at oppfatningene hans er helt legitime,» skriver han. Vel, det er ikke en nødvendig slutning å trekke. For jeg mener man kan få frem nye aspekter i debatten hvis man ikke går konvensjonelt til verks overfor en ukonvensjonell meningsbærer som Nistad. Jeg lar ham snakke uten å vise den nedlatenhet og aggressivitet som journalister i Norge normalt vil føle seg forpliktet til når noen åpenlyst tar Putin i forsvar.

Rustad er en mann som vel må sies å være ytterst kritisk til Vesten på en del områder, spesielt i hvordan Vesten har forholdt seg til islam og innvandring. På det feltet er det ikke måte på kritikk og fordømmelsen om dumskap og naivitet, ideologisk blindhet og selvdestruktiv atferd fra vestlig side som blir fremmet dag etter dag på Document. Mye av denne kritikken er jeg for så vidt enig i, selv om det kan bli hakket monomant til tider. Men når det altså kommer til Vestens forhold til Russland, er det påfallende hvor apologetisk Rustad er. I den relasjonen har Vesten overhodet ikke trått feil. Alt man har gjort er riktig. Russland er en aggressiv part, og har alt og det fulle ansvar.

Dette er ikke plassen for å diskutere denne sikkerhetspolitiske dimensjonen i detalj, noe jeg har tatt for meg utførlig i boken Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen. Men i grove trekk er min analyse at Vesten har feilberegnet forholdet til Russland og overvurdert de kortene vi har på hånden. Jeg er realist, snarere en idealist i utenrikspolitikken. Vi bør ikke strekke oss lenger enn vi makter.

Det er også slik at Vesten har «trengt en fiende», og i en situasjon hvor skyldfølelsen og frykten for egen rasisme har gjort at vi har undervurdert og feid trusselen fra islam og muslimsk innvandring under teppet, har man overkompensert når det gjelder Russland. De er både «hvite» og kristne og således det jeg i boken kalte et «legitimt hatobjekt».

Europas måte å forholde seg til sørflanken og østflanken henger altså sammen, og disse tingene er såpass interessante å diskutere at jeg herved inviterer Rustad til å sitte gjest i samme stolen som Nistad. Jeg tror det kan bli en interessant samtale mellom to personer som er enige om en del, men tydeligvis ikke om alt. Litt slik jeg også hadde det med Bjørn D. Nistad.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!