stalin-og-churchill

Vi skal snakke om politikk, dagsaktuell sådan. Da lønner det seg nesten alltid å begynne med historien, iallfall om man vil forstå materien, og jeg velger å gå tilbake til andre verdenskrigs tidlige år. Storbritannia stod alene mot Hitlers Tyskland etter at korte felttog høsten 1939 og våren og sommeren 1940 hadde knekket uforberedte så vel som på papiret kraftfulle motstandere av nazistenes erobringsplaner. Tyskland ble mer eller mindre aktivt støttet av stormakter som Italia, Japan og Sovjetunionen. Situasjonen så alt annet enn lys ut for dem som kjempet imot, altså UK der Churchill etter hvert var kommet i ledelsen. Mange mente at Tyskland allerede hadde vunnet krigen.

22. juni 1941 kom det brå omslaget da Operasjon Barbarossa ble iverksatt, Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Trass i enorm tidlig suksess klarte ikke Wehrmacht med tilliggende herligheter å tvinge russerne helt i kne; angriperne vant rett nok mange og store slag, men seier i selve krigen oppnådde de ikke. Den historikken lar jeg ligge, for poenget med å trekke hendelsene frem ligger i Churchills reaksjon på den nye situasjonen som oppstod i og med Hitlers angrep på diktatorkollegaen i øst. Trass i all tidligere skånselsløs kritikk av og kamp mot den kommunistiske revolusjonen, var bulldoggen nå sterk og klar: Storbritannia – og bak dem det ennå ikke krigførende, men uansett sterkt antikommunistiske USA – ville gi Sovjetunionen all mulig hjelp og støtte i kampen mot Tyskland, for Hitler var en større fare enn Stalin. Med Churchills egne uforlignelige ord: «If Hitler invaded helI I would make at least a favourable reference to the devil in the House of Commons.»

stalin-og-churchill

Hva er det for parallell med dagens situasjon jeg antyder med ovenstående fortelling? Den er slett ikke vanskelig å få øye på: For Stalin og Sovjetunionen kan du sette inn Putin og Russland, i stedet for Churchill menes dagens vestlige ledere og for Hitler og Nazi-Tyskland gjelder i dag at aggressiv, endog militant, islam truer oss på livet. La meg forklare elementene og hvordan de etter min mening forholder seg til hverandre, så får leseren selv avgjøre om han synes krigstidsparallellen er overdreven eller ikke.

ANNONSE

I virkelighetens verden må man unngå å slåss samtidig mot alle om håpet om seier skal kunne innfris. Man kan være så etisk framifrå man bare vil – ganske særlig i egne øyne – men i den praktiske kampen for egne interesser må man sørge for å inngå allianser og fremfor alt unngå flerfrontskrig. Vinneroppskriften består altså i å søke å minimere antallet aktive fiender mens man samtidig skaffer seg venner, og dét helst aktive sådanne, forbundsfeller som yter virkelig hjelp militært eller på annen måte. Dette var det Churchill gjorde, for han hadde en krystallklar forståelse av hva som var viktigst, og hva som var mindre viktig. Det altoverskyggende var krigen mot nazismen og Tyskland; denne krigen måtte først ikke tapes, deretter vinnes, og alt – gjentar alt – ble underordnet dette strategiske målet.

Var alliansen med Stalins Sovjetunion etisk uproblematisk? Absolutt ikke med mindre man vurderte situasjonen med kommunistiske briller på, en feil man absolutt ikke kunne beskylde krigerske Winston for. Den ideologiske forskjellen mellom hans og de russiske kommunistenes verdenssyn var enorm, og oppå dette kom i tillegg lag på lag med praktiske krigshendelser som også ville fremmet ytterliggående anti-sovjetiske sentimenter blant britene om man hadde tillatt seg å legge vekt på dem. Sovjetunionen hadde i krigens første faser gått til angrep på først Finland, deretter de baltiske landene og Polen. Etter at sistnevnte var blitt spist i et fellesmåltid mellom Hitler og Stalin, drepte sovjetiske kommisærer over 21.000 polske offiserer ved Katyn i en av krigens skammeligste massakrer; skylden for udåden ble lagt på tyskerne, og England unnlot å stille spørsmål ved den sovjetiske historiefortellingen. Likeledes lot man være å la seg ryste eller ens påvirke av omfattende deportasjoner og drap gjennomført i de baltiske statene og andre land som var eller kom under Stalins overherredømme; man så konsekvent vekk, for nå var Sovjetunionen fiendens fiende og en forbundsfelle hvis militære slagkraft man ikke kunne klare seg uten. Det hele var et kynisk spill, naturligvis, men så er nå heller ikke krig noe for pingler. Churchill hadde internalisert denne innsikten til fulle og mistet aldri av syne prioriteringsrekkefølgen: Seier over Nazi-Tyskland var det viktigste. Stilt opp mot dette målet var alt annet underordnet.

I dag står vestlig sivilisasjon overfor to store utfordringer: Den massive befolkningstilveksten i verden, et strategisk problem hvis betydning man ennå ikke klarer å ta innover seg og som jeg derfor ved denne korsvei lar ligge, og trusselen fra militant islam mot det tradisjonelt kristne Europa, hovedsakelig gjennom migrasjon. Ser det ut til at vi på egenhånd klarer å bekjempe sistnevnte?

Enn så lenge er det absolutt intet som tyder på at så er tilfellet, dessverre. Tafattheten på hjemmeplan er én ting; dette utgjør naturligvis hovedproblemet, men er først og fremst noe vi selv må ta tak i. Foreligger ingen vilje til å forsvare seg mot angrep, så hjelper ingen teknologi, ingen avtaler, faktisk ingen tiltak overhodet; da bukker man under. Vi etablere en adekvat kriseforståelse, innse at vi står under ukonvensjonelt angrep fra en kravstor og aggressiv sivilisasjon som ved hjelp av ulike virkemidler ønsker endelig å kunne legge Europa under seg etter 1400 års strev for å spre sin egen politiserte religion til også dette området. Til å stå imot dette langsomme strategiske angrepet trenger vi all hjelp vi kan få, og dét både på hjemme- og utefronten. Hjelpen må søkes hos dem som har noe å tilby, man kan ikke være altfor kresen.

Russland er den store og mektige kristne nasjonen som ville kunne bidra i sammenhengen, men som av ulike grunner – noen vil si gode, andre dårlige – er utelukket fra det historiske så vel som samtidige europeiske og euro-atlantiske vestlige fellesskapet hva gjelder muligheten for en felles front mot angrepene fra islamistene. Hvorfor er det slik og hvor klokt er dette?

Mistroen mot først Russland, deretter Sovjetunionen og så Russland igjen sitter dypt i veggene i mange maktens rom i både Europa og USA. Temaet er stort og jeg kunne bidratt med flere innspill i sammenhengen, men velger å la være med unntak av en liten påpekning: Man gjør klokt i å minnes at mange millioner etniske russere bor i nåværende Ukraina, særlig i de østlige delene, og at halvøya Krims befolkning for to tredjedelers vedkommende består av russere, hvilket er fire ganger flere enn ukrainerne i samme område mens krimtatarene er enda noe færre. Likeledes finnes svært mange russere i andre tidligere sovjetrepublikker på samme måte som millioner av ikke-russere er borgere av Russland (for spesielt interesserte: de sistnevnte er Rossijanie i motsetning til Russkije). La følgende være klart: En mektig nasjon som Russland aksepterer ikke at russere behandles dårlig selv utenfor statens egne grenser, slik er politikkens tyngdelov. De som er villige til å trekke paralleller til andre internasjonale spenninger og hendelser, vil ikke kunne unngå å erindre at også en annen mektig stat, USA, ved flere anledninger har tatt seg til rette for å forsvare egne innbyggeres interesser i andre land når de har ment at dette var nødvendig.

Er jeg blind for at Putins Russland har alvorlige etiske skavanker og også kan være farlig for naboer og andre? Overhodet ikke. Jeg er ikke i tvil om at Putin på mange måter er en skurk, også hva gjelder holdningen til menneskerettigheter, selv om jeg nok er mer lei enn mange over det jeg mener er dobbeltmoral – i beste fall manglende forståelse – hva gjelder fordømmelsen av det russiske regimets overgrep. Men igjen: Dette lar jeg ligge, for jeg er ikke ute etter noen form for Europa- eller verdensmesterskap i etikk for hverken stater eller nasjoner. Realpolitikk er så langt fra en etisk mannjevning som man kan komme, og det er realitetene, ikke luftige og tabloide forestillinger om hvordan verden burde være, man er nødt til å forholde seg til når stor fare truer.

Ikke bare for oss som ikke ser det postkommunistiske Russland som noen dagaktuell trussel, men også de som mener at Putin er en meget farlig mann for land innen det gamle NATOs kjerneområde, gjelder at vi må betydningsrangere farene vi står overfor. Også de sistnevnte – jeg mistenker at documents redaksjon tilhører denne tallrike gruppen – må erkjenne at militant islam er langt den største trusselen, en strategisk fare mot alt hva det kristen-sekulære Europa står for, en både ideologisk, religiøs og politisk trussel av eksistensiell betydning. Hva mer er, denne faren flyter allerede i dag over i asymmetrisk krigføring (terror, kriminalitet) mot vårt samfunnssystem. Dette skaper utrygghet, hindrer normal livsførsel i betydelige byområder og truer med å videreutvikle seg til borgerkrigslignende tilstander. Et ledsagefenomen er islamisering av tidligere kristne land på måter som fremkaller frykt, irritasjon og sinne.

Jeg gjentar: Dette er en eksistensiell trussel mot Europa, en fare langt større enn klassisk bråk eller krig nasjonalstater imellom, uansett hvor blodige episoder sistnevnte måtte ha medført ved alt for mange korsveier i vår europeiske historie. Selv de i Vesten som ser det nye Russland som en farlig konkurrent eller endog en fiende i mange sammenhenger, må innse at landet kan være en helt avgjørende alliert i kampen mot islamismen. Ingen land i Europa har problemet nærmere inne på egen hud, samtidig som selve størrelsen av og den militære slagkraften til Russland er noe vi åpenbart trenger på vår side, ikke som motstander. Rent konkret ser vi i dag at russisk militær innsats i Syria har vært et hovedelement i krigføringen som har slått ISIS på flukt. Man kan meget vel avsky Assad-regimet i landet, som også jeg gjør det, men realiteten er at de enn så lenge utgjør det eneste troverdige maktmessige alternativet til islamistene. De demokratiske kreftene i området er små, splittet og i sammenligning svake. Hvis ikke russerne med kampfly hadde satt foten ned for ISIS’ fremmarsj, er sjansen stor for at islamistene permanent ville fått etablert det nye kalifatet de drømmer om og kjemper for. Bombing er aldri vakkert enten den utføres av amerikanske, norske eller russiske fly, og heller ikke er det slik at bombene bare treffer skyldige, men fysisk maktbruk er langt mer virksom enn pene ord og resolusjoner.

Det fantes en god del i Churchills adferd som var beklagelig, uklokt og til å ta avstand fra, men mannens evne til å prioritere i konflikter og stå fjellstøtt på egne beslutninger var udelt imponerende. Det er på tide at både USA og Vest-Europa lærer av Churchills eksempel. Stilt overfor trusselen islamismen representerer, er det massivt uklokt å gjøre seg til fiende med det som kunne vært vår viktigste allierte, Russland.

Våre politikere må lære seg å velge, inklusive å velge mellom onder. Å bestemme selv hvilke strider man skal ta og hvilke ikke, er blant det aller viktigste i så måte.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629