Kommentar

NATO var et tungt og stadig nærvær for alle som vokste opp i etterkrigstiden. Organisasjonen var mer enn et viktig symbol på motstanden mot kommunistisk ekspansjon, NATO var selve bindestrukturen for europeiske og amerikanske stridsmenn som stod beredt til å forsvare vår frihet. Heldigvis ble det aldri behov for å teste i praksis hvordan det militære styrkeforholdet var mellom dem og oss. Sovjetunionen imploderte for et drygt kvart århundre siden, som kjent, presset i stykker av sin egen tunge dysfunksjonalitet. Ikke et skudd ble løsnet mellom maktblokkene, Herren være lovet.

Siden har NATO vinglet litt hit og litt dit i sine aktiviteter så vel som retorikk, en organisasjon på leting etter en funksjon som mer enn ad hoc-politi hver gang noen utenfor NATOs opprinnelige interesseområde tråkket for hardt og frekt på medlemsstatenes tær. Det har fungert sånn noenlunde, kan man si, skjønt mangelen på en oppdatert strategisk rolle passende til en post-kommunistisk verden har vært åpenbar. Er en nyorientering nå på gang i og med at Donald Trump er blitt USAs 45te president?

Et godt utgangspunkt for diskusjonen kan være denne Dagblad-artikkelen trass i all dens språklige ubehjelpelighet: «Donald Trumps høyre hånd til Dagbladet: Sier Jens Stoltenberg ikke nødvendig vis må byttes ut.» Underoverskriften er vesentlig mindre klønete og også informasjonsmessig mer interessant: «Trump-rådgiver Anthony Scaramucci beskriver NATO som et gammelt hus som ikke er pusset opp siden 1948.»

Å dømme etter overskriften er altså Dagbladets hovedsakelige bekymring hvorvidt vi også fremover kan få beholde «vår mann,» altså Stoltenberg, på toppen av pyramiden. For å si det forsiktig, så deler jeg ikke avisens uro; jeg skulle helt fint kunne leve med nesten hvilken som helst eks-politiker i rollen som NATO-sekretær så lenge de militære realitetene i alliansen forblir blankpussede og medlemsstatenes overhoder viser sikkerhetspolitisk klokskap kombinert med fasthet. Lengre nede i artikkelen finner man imidlertid et ytterst interessant sitat som vitner om at nye vinder blåser. Den nære Trump-rådgiveren som Dagbladet fikk i tale under Davos-møtet nylig, mannen som man i tråd med avisens egen intervjutitel kunne fristes til å kalle «the hand that talked back,» sier følgende: «Nato ble etablert som et anti-kommunistisk fort. Det har vært en stor suksess, men truslene er ikke lenger de samme som de var i 1948. Russland er nå med i G8. Nå må vi konsentrere oss mindre om å bekjempe kommunisme og mer om å bekjempe radikal islam.»

Hvis Scaramuccis utsagn virkelig er representativt for holdningene innen Trump-administrasjonen, og den nye presidentens egne ord i innsettelsestalen tyder på nettopp dét, så står vi på terskelen til et ytterst interessant skifte i det suverent viktigste NATO-landets strategiske tenkning: Slutt er det på den vanemessige oppfatningen av Russland som hovedmotstander i kraft av at landet er Sovjetunionens arvtager, isteden anser man radikal islam som viktigste trussel og fiende både ideologisk, politisk og militært. Retningsskiftet er massivt, intet mindre.

Det er ofte nyttig i strategiske refleksjoner av denne typen å ta utgangspunkt i historien, men for en gangs skyld skal jeg ikke gripe særlig langt tilbake i tid. La oss gå til en diskusjon som fant sted på 1990-tallet, altså etter at det var blitt klart at Sovjet-kommunismen hadde spilt økonomisk-politisk falitt, mellom to amerikanske samfunnstenkere, Francis Fukuyama og Samuel P Huntington. Førstnevnte slapp i 1992 boken «The End of History and the Last Man» der han argumenterte for at kampen mellom ulike ideologier og samfunnssystemer nå var endelig over, og at vestlig-liberalt demokrati stod igjen som suveren seierherre. Den politiske historien hadde nådd endestasjonen. Fukuyamas gamle lærer, Huntington, responderte med et «kaldt vann i blodet»-foredrag der han påpekte at den tidligere eleven nok hadde satt sluttstrek i tidligste laget, en argumentasjon som siden ble utvidet og samlet i «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order.» Tittelen er av de meningstunge som bassvibrerer i tanken lenge etter at boken er ferdiglest, og det gledet meg stort å lære at Albert Camus, en av ungdommens litterære helter, visstnok var opphavsmann til sivilisasjonskrig-ordet. Huntington påpekte at kommunismens tidsalder hadde vært for kun en parentes å regne i vår felles utvikling; ganske andre, eldre og mer stabile mellomfolkelige konfliktstrukturer kunne påregnes å gi næring til kriger i fremtiden. Blant disse var inndelingen av folkene etter etnisk-filologisk-religiøs-kulturelle parametere – som kinesere, katolikker, muslimer, orthodokse – det viktigste. Mellom disse var fremtidens kriger å forvente, uansett hvor fredelig verden måtte se ut akkurat i øyeblikket, altså for et kvart århundre siden.

Selvfølgelig var Huntingtons pessimisme uakseptabel for eliten i Kardemommeby, inklusive norske politikere som konsekvent har nektet å innse at ikke alle kan leve i fred og fordragelighet med hverandre, til og med i dét noen av oss har ment var vårt land. Mer eller mindre direkte har de heiet frem den nye tidens folkevandringer fra Afrika og Midt-Østen til Europa og Norge. Begivenhetene de siste ti år har imidlertid gjort entusiasmen og smilene deres mer anstrengt etter hvert som praksis – den reelt eksisterende change i samfunnet skulle man kunne kalle det med en obamoid, kvasimarxistisk formulering – har falsifisert den lettvinte globalismeoptimismen.

Fremmedkulturell innvandring er ikke lønnsom, men tvert imot svært kostbar, økonomisk så vel som sosialt og langs de fleste andre evalueringsakser. At tiår på tiår med betydelig tilstrømning av migranter fra Asia, Afrika og Midt-Østen, svært mange av dem muslimer, til Europa og Norge ville representere en fare for samfunnsstabiliteten, var mulig å forutse for alle uten ideologiske skylapper, og noen advarte da også. Disse ble systematisk hysjet og dysset ned, man ville ikke lytte til slikt som forstyrret flerkulturidyllen. Nå når de første langtidserfaringene kan vurderes, ser man advarslene til fulle bekreftet. Det fargerike fellesskapet er hverken fredelig, frydefullt eller fortreffelig. Drømmepjattet om varme hender og nye, unge skattebetalere som sikret aldrende nordmenns pensjonskostnader med sin arbeidsvilje og innsats, har vist seg å være akkurat hva man kunne forvente: pjatt. Trolig blir utviklingen fremover preget av økende uroligheter, tidvis så sterke at de berettiger betegnelsen krigslignende tilstander eller det som enda verre er. Ingen kjenner fremtiden, hvilket vi antagelig alle skal være glad for.

Det foregående avsnittet synes kan hende dystopisk, men er dessverre langt fra urealistisk, i særdeleshet mot bakgrunn av hvordan flere såkalt ansvarlige politikere utenfor Skandinavias grenser vurderer utviklingstendensene i sine respektive fedreland. Selv Frankrikes sosialistiske president Hollande – ikke prototypen på noen krigshund, akkurat – brukte slikt språk om situasjonen hjemlandet befant seg i etter fjorårets blodige terrorangrep på fransk jord: Frankrike er i krig, sa han og innførte unntakstilstand. Nå er det altså en representant for den nye amerikanske administrasjonen som uttrykker seg på lignende måte: Angrepet på vesten fra radikal islam er så alvorlig og omfattende at det må oppfattes som en krigseklæring. Trusselen må møtes på alle måter, også av vår sterkeste militære organisasjon.

Selvsagt er jeg klar over at slike tanker enn så lenge er totalt uakseptable for norske politikere som fortsatt befinner seg på dialog- og appeasement-stadiet overfor denne nye runden av islamistiske angrep mot Europa eller Kristendom som vår kultur en gang ble kalt, men i dette ligger ingen vesentlig motbeviskraft: Evne til «framsynt utenriksledelse» var aldri et karakteristikum ved Norges politiske elite. Den samme elitens manglende evne til å innse hvor skadelig heterogeniseringen av det norske samfunnet blir når fremmedkulturell innvandring øker, har vært frapperende. Det avgjørende for dem later til å være å kunne fremstå smilende og vennlig i ulike internasjonale fora, hele tiden bejublende den nye tid globalistiske idealer og forordninger.

Land som USA og Frankrike vet mer om hva det vil si å stå overfor uforsonlige farer og fiender. Nå har vi i USA fått Trump som klart bebuder at han vil sette det egne landets sikkerhetsinteresser foran all pusekattpolitikk og knuse militant islamisme. Dersom Frankrike ved valget senere i år realitetsorienterer seg og velger Marine Le Pen til president fremfor noen av gårsdagens menn som først begynte å tale tøft lenge etter at fienden stod i landet og angrepene var en realitet, så står vi overfor en ny internasjonal situasjon der ettergivenhet ikke lenger vil fortone seg like naturlig som sikkerhetspolitisk strategi. Det vil måtte smitte over på også den norske politiske diskusjonen.

De nye signalene fra den amerikanske administrasjonen representerer både en oppvurdering av den islamistiske faren og en demping av trusselbildet Vesten hittil har tegnet av Putins Russland. Det er uomgjengelig nødvendig å se de to sidene ved omprioriteringen i sammenheng.

Gitt trusselen som islamismen representerer for vår kristen-sekulære sivilisasjon, trenger vi Russland som en strategisk alliert, ikke som motstander. Russerne har rett nok en del kronisk ømtålige friksjonspunkter med enkelte av sine europeiske og kaukasiske naboer, konflikter bunnende i en historisk kompleksitet som nesten aldri trekkes inn i «vurderinger» norske medier og skribenter fremfører, men dette er alt sammen «på den ene siden, på den andre siden»-situasjoner som internasjonalt diplomati bør være i stand til å håndtere. Det viktigste er følgende: Det foreligger etter kommunismens fall ingen ideologisk motivert, unidireksjonal aggresjon lenger fra noe europeisk land overfor naboene. Det bør derfor bli slutt på at man later som om Russland er omtrent likeverdig med Sovjetunionen som trussel og fiende. Som påpekt før, må man fra vestlig side etter hvert innse at strategisk partnerskap med Russland mot en felles og nygammel trussel, aggressiv islam, er av overordnet betydning; da kan man ikke stadig småkrangle med den mulige partneren og fornærme ham ved annenhver korsvei. Trump later til å forstå dette, hvilket er utmerket, ikke minst for Norge som ligger der det ligger.

NATO var et barn av sin tid og organisasjonen hadde suksess på den nest viktigste måten slikt kan måles: Krigen man forberedte seg på å utkjempe og vinne, ble aldri noe av. Nå truer en ny strategisk fare vår verden, vår kultur, vårt levesett. Når premissene slik er endret, må nye vurderinger gjøres og nye tiltak treffes. Dersom den nye verdens nye menn – jeg snakker om president Trump og hans ministre og rådgivere – kan endre våre felles sikkerhetpolitiske vurderinger og prioriteringer i samsvar med de nye krav som gjør seg gjeldende, så ville intet være bedre.

Et nytt NATO for en ny tid ville være en monumental seier for politisk realisme. Amerikanerne trenger et slikt skifte, men sannelig trenger europeerne det enda mer.

Les også

2,0 – 1,4 = skam -
Red.: Synet på Russland -
Hvem skal forsvare Norge? -
Ingen militær løsning? -