Kommentar

Det finnes et hierarki av viktige ting for enkeltmennesker så vel som stater. For sistnevnte er hovedoppgaven å sørge for borgernes ytre og indre sikkerhet. Dette er bærebjelken i samfunnskontrakten mellom stat og borger: Sistnevnte fraskriver seg retten til å utøve enhver form for vold – det være seg som individ eller på familie- eller gruppebasis – men til gjengjeld står staten beredt til voldsanvendelse der så måtte være nødvendig; den agerer i borgernes sted og på deres vegne. Politiet og rettsvesenet garanterer for sikkerheten innad, altså borgerne imellom, mens militærvesenet, Forsvaret, sørger for samfunnsmedlemmenes sikkerhet overfor eventuelle ytre fiender enten disse nå måtte være organisert i rivaliserende stater eller på annet vis.

Når ivaretagelsen av samfunnets og borgernes fysiske trygghet er statens hovedoppgave, så må man vel formode at betydelige ressurser går med til dette, ikke sant? Og oppmerksomheten om denne siden ved statens plikter, den må vel likeledes formodes å være stor, endog befinne seg på førsteplass, innen det offentlige liv og ordskifte, i mediene og samfunnsdebatten? Det er akkurat hva disse spørsmålene angår at man blir stående igjen å måpe overfor den norske evnen til ikke å bry seg, over hvor knekkende likegyldige både de politiske makthaverne, mediene, som sies å utgjøre den fjerde statsmakt, og folk flest ser ut til å være hva gjelder landets militære sikkerhet. Jeg har flere ganger før skrevet om saken, blant annet her og her, men i dag skal jeg særlig ta for meg hvor store offentlige ressurser vi velger å bruke på vår ytre sikkerhet, altså militærvesenet, og i hvilken grad dette anses for å være et politisk aktuelt spørsmål. Det er i disse sammenhengene at de litt underlige tallkombinasjonene i tittelen gir mening.

NATO, organisasjonen som i godt over 60 år nå har svart for den vestlige verdens kollektive sikkerhet etter én for alle, alle for én-prinsippet, anbefaler medlemslandene å bruke minst 2,0 % av sitt brutto nasjonalprodukt på militært forsvar. Gjør vi dette? Slett ikke, vi bruker betydelig mindre, eksempelvis var ved siste gjennomgang militærutgiftenes andel av totalen i Norge nede på 1,4 %. Med dette legger vi oss omtrent midt i haugen; vi er ikke verst, men definitivt heller ikke best. USA bruker klart mer enn 2 % av bruttonasjonalproduktet på forsvaret, mens det blant europeiske allierte bare er Storbritannia og Hellas (!) som bikker 2 %-målet mens Estland (!) nesten når 2 %. Blant de få flinke guttene i klassen finner vi altså to av de økonomisk så vel som befolkningsmessig minste statene. Det er verdt å merke seg at begge disse er nasjoner med en levende kollektiv bevissthet om hvor viktig det er å forsvare seg mot aggresjon utenfra. Dette at mitt eget land, rike Norge som granngivelig kunne hatt råd til å ta et større ansvar, bare ligger midt på treet hva forsvarsutgifter angår, er det jeg omtaler som skammelig.

Slik er stoda samtidig som NATOs generalsekretær, vår forrige statsminister Jens Stoltenberg, gjør seg høy og mørk på alles vegne og forteller at vi går inn i farlige tider: Dels opptrer Putins Russland mer selvsikkert og aggressivt enn noen gang siden Sovjetunionens tid, dels representerer IS og lignende islamistiske terrororganisasjoner langs NATOs sørgrense en økende trussel mot vestlige verdier så vel som land. Man kan si hva man vil om Stoltenberg og NATO i organisasjonens nåværende tapning, både hva strategisk klokskap og sans for timing angår, ikke minst kunne man ønsket seg en dypere og klarere innsikt i hvilken type problem IS representerer, men at vi ser mange mørke skyer i den sikkerhetspolitiske horisonten, det kan bare dårer betvile.

Vårt eget delsvar på utfordringene, den norske andelen av NATOs samlede respons, er altså skarve 1,4 % av bruttonasjonalproduktet eller litt over nivået for utviklingshjelpen. Denne skammelige unnaluringen gjør patriotiske nordmenn mollstemt og ganske særlig når man tvinges til å konstatere at forsvarsviljen og –nivået nesten ikke problematiseres i politiske eller mediale fora; man velger i stedet å stikke hodet godt ned i sanden og regne med at intet vondt vil skje med oss i annerledeslandet, iallfall intet som man ikke med rosetog og følelsesladete sanger kan besvare tilfredsstillende om ulykken likevel skulle være ute.

Noen advarende røster hører man rett nok rope i ørkenen, men de er få og innspillene blir jevnt over ignorert. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen – etter min mening den av våre øverste militære ledere de seneste tiårene som har vist størst evne til strategisk tenkning – sa det nylig på følgende måte: «Om 15 år har vi ikke noe forsvar igjen.» Men heller ikke hans advarsler avføder noen gjennomgripende sikkerhetsdebatt; det som måtte eksistere av ubehag eller engstelse i sakens anledning, glemmes fort så hyggen og kosen igjen kan vende tilbake, for det går jo så godt i Norge, gjør det ikke?

Det er i sammenhengen vel verdt å merke seg at regjeringen Solberg dessverre ikke representerer noen endring i satsingen på militær sikkerhet sammenlignet med de tidligere regjeringene under Stoltenberg. Som en av mine venner med lang yrkesbakgrunn fra Forsvaret sier det: «Forskjellen på Ap og Høyre i forsvarsspørsmål ligger på rundt 10 millioner.» Også han er lutret; som jeg ser han at vi stadig bygger ned vår militære forsvarsevne. Øyensynlig er det flaksen vi setter vår lit til som nasjon, og den er som kjent en god venn. Men så en dag er den borte, også dette har vi eksempler på i norsk historie.

Det er uomgjengelig nødvendig av hensyn til Norges sikkerhet å øke våre forsvarsbevilgninger, men dette er ikke tilstrekkelig. Enda viktigere er å avstå fra sikkerhetspolitisk ønsketenkning ikke minst hva islamistisk ekspansjonsvilje angår. Dette er likevel ikke mitt hovedpoeng nå, isteden vil jeg gjerne peke på det sørgelige faktum at de tross alt betydelige summene som tildeles Forsvaret på årlig basis, ikke alltid benyttes til å befordre reell kampevne mot eventuelle fiender. Og da er det ikke de stundom lett bisarre og åpenbart politisk motiverte forsøkene på å gjøre våre militære styrker til en spydspiss for voldsfornektende likestilling og politisk feminisme jeg tenker på (litt om temaet har jeg skrevet her og her), men hvordan Forsvaret i nær fortid selv har maktet å forvalte egne investeringer.

Fra 50-tallet og utover ble det bygget betydelige festningsanlegg i Nord-Norge. Ikke minst Frøy-linjen var påkostet. Rundt 300 anlegg spredt over sju kommuner, flere av dem sikret mot kjemiske, bakteriologiske og kjernefysiske våpen, skulle gjøre det mulig å bremse en eventuell sovjetisk invasjon tilstrekkelig til at NATO-hjelp utenfra kunne slå tilbake angrepene. De siste byggetrinnene ble avsluttet i 1995, men samme år begynte man å rive anlegget, motivert av at «trusselen nå ikke lenger var til stede.» At geopolitiske og demografiske forhold ikke er like flyktige som politiske sentimenter, er en innsikt som tydeligvis ikke har slått rot i norske regjeringer og ledende militær-politiske miljøer.

Olavsvern

Olavsvern i Ramfjorden sør for Tromsø ble under den kalde krigen bygget ut til en tipptopp marinebase med blant annet atomvåpensikre ubåtbunkere, alt til den nette sum av over 4 milliarder kroner. Så ramlet Sovjetunionen sammen og man fikk rund baut for seg at nå skulle man utløse «the peace dividend,» altså nyte godt av nedskjæringene i forsvarsbudsjettene som var blitt mulige etter at «historien var over» og «vi» hadde vunnet. Forsvarsanleggene ble for dyre å vedlikeholde, fant man i sin visdom ut, og Olavsvern ble avhendet til en privat investor for den nette sum av — 38 millioner kroner. Man klarte altså å få tilbake knapt 1 % av anleggsutgiftene. Igjen: Det finnes mange slike eksempler på underlig finansiell logikk i militære spørsmål, og alle skaper de uvilje hos selv ihuga forsvarsvenner mot å løse dagens sikkerhetspolitiske problemer ved bare å pøse på med nye, ferske penger inn i forsvarsbudsjettene. Man ville så gjerne hatt sikkerhet for at også en smule alminnelig, sunt bondevett fulgte med pengene når de ble bevilget.

At ettersøkt klokskap av denne typen ikke nødvendigvis er å finne i grenseflaten mellom de militære toppene og deres sivile herrer i departementene, er flere ganger blitt illustrert. Til disposisjon for Forsvarets Overkommando med grenstaber og ditt og datt, inklusive og ikke minst for deres medspillere i Forsvarsdepartementet, fantes i sin tid et fullt tilstrekkelig anlegg i Husebyleiren ved Oslo. Men selv ved denne lokaliseringen var det en hake; Huseby var så upraktisk langt unna de øvrige departementene i Oslo sentrum, der i gården ønsker man å være i gangavstand fra hverandre, ikke mer. Derfor besluttet man å renovere og delvis bygge nytt for 1,5 milliarder kroner inne på området for Akershus Festning slik at nærheten mellom departementer og staber ble bedre ivaretatt. Det var rett nok ikke småpenger man måtte spytte i for å oppnå dette, men slikt ser man stort på i de kretser. Halvannen milliard for å bedre arbeidsmiljøet for de sivil-militære forsvarstoppene gjør uansett ikke mye av seg blant de mange store utgiftspostene, resonnerte man kanskje, skjønt gudene skal vite at det ikke var reell militær kapasitet man kjøpte på denne måten.

Det slår meg at man først og fremst har et betydelig stykke mentalitetsarbeid å gjøre hva gjelder organiseringen av det norske militæret, et arbeid som blir vanskeligere og vanskeligere etter som verneplikten forvitrer og folket fremmedgjøres overfor sitt eget forsvar. Man må innse at Forsvaret ikke er et organ for likestilling og demokratisering og jeg vet ikke hva, men derimot den aller skarpeste enden av våre kollektive maktmidler for å bevare og beskytte egen nasjon og stat mot ytre fiender. Dette krever mer økonomiske midler enn vi nå bruker på oppgaven. Det er ikke nok å skynde seg når Hannibal allerede befinner seg «ante portas.» Norske politikere burde kunne tilstrekkelig med historie for å skjønne såpass. En «forutseende utenriksledelse» eller annen politisk ekspertise er definitivt ikke noe å stole på i nødens stund.

Vi må bruke mer penger på forsvaret, men vi må også bruke dem klokere. Hvis ikke makteliten selv skjønner dette, så må folket fortelle dem det. Vi kan ikke tillate oss flere politiske unnlatelsessynder. Det er skammelig å ikke ta mer ansvar for egen sikkerhet enn vi gjør i dag.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også