Kommentar

Vi har nettopp vært gjennom en omfattende valgkamp, en fase i nasjonens politiske liv som skal preges av drøfting av viktige samfunnsoppgaver før et nytt sett representanter velges for på våre vegne å bestemme over staten Norge under de neste 4 år. Mange spørsmål ble diskutert, noen ble omtalt litt, mens atter andre ikke ble ofret oppmerksomhet overhodet. Til den siste gruppen hører spørsmålet om vår nasjons ytre sikkerhet i verden, et tema man skulle tro var ansett som blant de aller viktigste av både folket og i alle fall av folkets tillitsvalgte. Men altså: Ikke et pip, i alle fall ikke om den skarpe enden av vår sikkerhetspolitikk, den som har med vårt militære forsvar å gjøre.

 

Skyldes dette at alt så åpenbart er på stell hva våre militære anliggender angår, at ingen problemer og heller ingen utfordringer finnes? Åpenbart ikke, i det minste ikke i følge vår forrige forsvarssjef, general Sverre Diesen som i en stor artikkel i Aftenposten like før valget (”Slik angriper generalen vernepliktsforsvaret” var tittelen; man spør seg i sammenhengen, sånn litt en passant, om Aftenpostens ambisjon er å prøve å overgå Dagbladet og VG hva gjelder tøvete og tabloide overskrifter?) påpeker at vårt militære forsvar er dysfunksjonelt, ute av stand til å forsvare Norge på en noe så nær troverdig og tilfredsstillende måte, selv mot begrensede angrep. ”Den eneste grunnen til at Forsvaret ikke avsløres, er at det ikke daglig må vise hva det duger til,” skriver han, og det er harde ord. Tidligere (allerede i 2008) påpekte den daværende generalinspektøren for hæren, general Mood  at vi knapt nok har tilstrekkelig landmilitære styrker til å forsvare så mye som én bydel i Oslo. Heller ikke dét ledet til særlig debatt blant politikerne. Med andre ord: Generalene advarer klart og tydelig om at vårt forsvar ikke holder mål, men politikerne bryr seg ikke og det gjør ikke folket heller, later det til.

 

Jeg vil se litt på Diesens argumentasjon, antyde hvordan man kanskje kunne bruke bevilgningene til Forsvaret bedre, samt si noen ord om hva jeg mener fraværet av diskusjon om Norges militære sikkerhet sier om oss som nasjon og samfunn. Det finnes dessverre naturlige historiske paralleller å trekke hva sistnevnte spørsmål angår som burde få flere til å løfte hodet og gni velferdssøvnen ut av øynene.

 

Essensen i Diesens argumentasjon er som følger: Vi bruker mye penger på å utdanne vernepliktige som bare under de siste 3 månedene av sin ettårige førstegangstjeneste er reelt stridsdyktige. Deretter forsvinner de ut av systemet, investeringen i opplæring av mannskapene er tapt (husk: det norske mobiliseringsforsvaret finnes praktisk talt ikke lenger) og nye rekrutter må igjen læres opp i en evig syklus som både hva militær og økonomisk effektivitet angår er undermåls. Den utdanningsmessige sløsingen gjør at man ikke har tilstrekkelig med folk til å betjene de gode våpensystemene som er anskaffet. Systemet med allmenn verneplikt er en fiksjon, hevder Diesen, for kun rundt 20 prosent av de unge mennene i hver årsklasse gjennomfører nå militær førstegangstjeneste. Både ut fra hensynet til militær slagkraft (yrkessoldater gjør jobben bedre enn hobbysoldater kan) og av økonomiske grunner burde vi ta steget over i et helprofesjonelt forsvar i stedet for av politisk-nostalgiske grunner å holde oss til den gamle verneplikten.

 

Det er verdt å ta innover seg Diesens argumentasjon for mannen kjenner selvsagt tematikken bedre enn de aller fleste, meg inklusive, og dessuten er han allment klok. Måten vi forbereder militært forsvar av Norge og norske interesser på i en eventuell krisesituasjon, ER ineffektiv både økonomisk og militærfaglig. Jeg tar Diesens, og før ham Moods, ord for dette, og jeg har dessuten hørt det samme sagt også av andre høyere offiserer som ikke lenger trenger å være redde for karrieren. Det er likevel sider ved Diesens advarsel som fortjener å problematiseres.

 

Aller først bør man imidlertid reflektere over selve de økonomiske rammene for Forsvaret. Diesen ikke sier noe om dette, trolig vel vitende om at det er politisk uaktuelt i Norge å gå inn for større militærutgifter. Det kan så være, men slik burde det ikke evig forbli. Vi er få som lever her i et rikt og stort land, og da tilsier alminnelig logikk at vi bør bruke større ressurser  på vår egen sikkerhet enn andre gjør, ikke mindre. Samtidig er det likevel utvilsomt at det vil være lettere å få aksept for større forsvarsbevilgninger dersom politikerne innser at pengene brukes godt av dem som fra faglig hold er med og bestemmer de militære strategiene. Da er vi igjen over på det Diesen valgte å kritisere.

 

Hans hovedbudskap er at vi ville få et mer effektivt forsvar, mer ”bang for the buck,” dersom vi sluttet med verneplikten (som uansett ikke er allmenn lenger) og i stedet holdt oss med helprofesjonelle styrker. Når det gjelder den ene delen av vår militære oppgaver, så tror jeg Diesen har rett, men ikke når det gjelder den andre og viktigste. La meg forklare hva jeg mener.

 

Vi må skille mellom to prinsipielt ulike forpliktelser for våre militære styrker: internasjonale operasjoner sammen med våre tradisjonelle allierte (og eventuelt andre intervensjonsvillige) og forsvaret av norsk territorium. Mens vi fram til for 20 år siden (Sovjetunionens fall og Warzawapaktens oppløsning) nesten utelukkende fokuserte på sistnevnte, altså forsvaret av Norge mot invasjon eller et annet større angrep, så har fokus under senere år helt uforholdsmessig glidd over på de internasjonale operasjonene mens invasjonsforsvaret (inklusive vår evne til militært å håndtere eventuelle andre store oppgaver, eksempelvis store terroristscenarier) på eget territorium er blitt neglisjert.

 

I utlandet bør norsk innsats alltid skje i NATO-regi (vi skal huske at vi er små og aldri internasjonalt late som om vi er noe annet; det tilkommer ikke Norge å legge for dagen stormaktsadferd hverken politisk eller på andre områder uansett hvor mye vi blafrer med åpen lommebok), men der skal vi også være villige til å ta vår del av byrdene så sant bare oppdraget virker politisk velfundert. Det er viktig at så skjer også i den skarpe enden av en NATO-ledet krig (eller militær operasjon eller hva man nå finner å ville kalle det; eufemismene er mange), ikke bare med økonomisk støtte eller gjennom oppretting av et feltsykehus eller lignende. Penger kan aldri erstatte blod stridsbrødre imellom, og vi skal vite at også norske soldaters liv vil gå tapt. I slike sammenhenger er det naturlig at mannskapene vi sender ut er profesjonelle, som våre stridsflygere, FSK (spesialstyrkene) og Telemarkbataljonen er det. Disse styrkene bør bygges videre ut, der er jeg enig med Diesen, men etter mitt syn vil de aldri utgjøre mer enn den aller ytterste eggen av den skarpe enden. Glem ikke at de nevnte enhetene til sammen utgjør bare noen hundre mann, ikke flere. Det er helt enkelt for få av dem til å forsvare et territorium som det norske selv om vi regner med hjelp fra våre venner og allierte, de kan ikke alene drive krig i dybden og over lang tid.

 

Hva så med territorialforsvaret, våre muligheter for å stå i mot alt fra en invasjon til et annet større anslag mot norsk sikkerhet til lands eller på en av de mange installasjonene langs kysten? Det er åpenbart at vi har for få funksjonsdyktige stridsmenn til å kunne yde et troverdig forsvar av denne typen, som Diesen og andre påpeker, det er så selvinnlysende at man nesten må være politiker for å tvile på konklusjonen. Ved et større angrep mot oss vil vi være avhengige av hjelp fra i første rekke USA, det er greit nok, men vi MÅ faktisk fremtidig kunne stå for en større del av forsvaret av oss selv enn det som nå er tilfellet. Den tid er forbi da Norge var et relativt fattig land, avhengig av økonomisk støtte fra andre. Nå er vi rike og kan ta hånd om egne forsvarsutgifter dersom vi VIL gjøre det; dette vet våre allierte, og bevisstheten om forholdet bør etter hvert synke inn også hos oss. Har ikke VI viljen til å forsvare oss, så kan vi ikke i lengden forvente at andre skal ville det.

 

Går veien fremover da gjennom en større profesjonell hær som Diesen argumenterer for? Kanskje noe større, det har han trolig rett i, men jeg synes argumentasjon ikke er overbevisende når han uten videre aksepterer at mobiliseringsforsvaret er en saga blott hva reell kampkraft angår.

 

Få institusjoner har vært gjort så mye filmatisk narr av i vårt land som Heimevernet, og mye har helt sikkert vært berettiget, men ikke desto mindre finnes i denne organisasjonen fremdeles rundt 50 000 mann med mer eller mindre veldefinerte oppgaver i tilfelle en militær krise skulle inntre. Av disse tilhørte iallfall inntil nylig 5 000 innsatsstyrken på høyeste trenings- og kompetansenivå (eller med kortest klargjøringstid som jeg tror man nå sier), 10 000 tilhørte andrelinjen, mens resten er det ”gode,” gamle HV som sikkert består av minst like mye kanari som hummer. Likevel: HV utgjør en stamme som kan bygges på om man ønsker å ivareta den menneskelige kompetansen som nyutdannede soldater representerer, altså den de besitter etter fullført førstegangstjeneste. Man kan innen HV-rammer reetablere et nedskalert mobiliseringsforsvar sammenlignet med det vi en gang hadde, men betydelig flere mann enn vi har nå, og sørge for å gi styrkene bedre (årlig!) trening. HV-soldater er lokalkjente folk for det aller meste, og kunnskap om stedlige naturmessige og andre særegenheter kan veie opp for mye i en stridssituasjon. Ingen invasjonsstyrke rykker fram upåvirket dersom de vet at skarpskyttere med Barrett 12,7 mm eller andre egnede geværer ligger høyt oppe i fjellia og tar ut offiserer som viser seg (presisjonsskyting fra langt hold spiller en større og større rolle i moderne krigssituasjoner), eller hvis de blir tatt under beskytning av håndholdte rekylfrie kanoner (Carl Gustav) eller rakettvåpen (M72) som er i stand til å blåse i filler selv pansrede kjøretøyer. HV per dagens datum har mange svakheter og fortjener delvis sitt humorrykte, det må bare innrømmes, men burde kunne utvikles gjennom fusjon med en nyoppstått ”mobiliseringshær light” til en slagkraftig territorial styrke langt billigere enn det som kreves for å etablere tilsvarende helprofesjonelle styrker. ”Gamle” soldater kan ha en skremmende høy funksjonalitet når trent og brukt på rett måte.

 

En forutsetning for det sistnevnte er selvsagt at man er gjensidig villig (fra personellets side og fra statens side) til å motta og gi den treningen som er nødvendig. Dette krever tid. Man må også fra Forsvarets ledelses side unngå strategiske så vel som motivasjonsmessige flauser som da forsvarssjef Sunde i 2010 presterte å legge ned Heimevernets skarpeste avdeling, HV-016 med et mannskap i hovedak bestående av tidligere spesialsoldater og med nærvær i alle de største norske byene; det var en uklok beslutning som bør reverseres.

 

Uansett hvilke problemer som måtte hefte ved en øket satsing på et modernisert og oppgradert HV: Det eneste akseptable alternativet, en vesentlig større profesjonell styrke, vil være langt dyrere. Det tredje alternativet, å hangle videre som før med et komplett underdimensjonert forsvar, er nasjonalt uforsvarlig. Vi kan ikke som stat og nasjon være bekjent av å opptre på den måten lenger. Dette betyr ikke at jeg ser noen militær trussel i det korte tidsperspektivet hverken fra Putins Russland eller andre, men snarere at jeg tar innover meg den geopolitiske realitet at vi er få og rike, men sitter på en stor del av kloden. Uten et skikkelig forsvar vil det før eller siden gå galt.

 

Vil unge menn som nettopp er ferdige med førstegangstjenesten, være villige til å forplikte seg til en slik utvidet heimeverntjeneste i tilstrekkelig antall til å gjøre ordningen slagkraftig? Jeg tror det, i alle fall dersom ordningen gjøres økonomisk fristende. Men i tillegg til økonomiske incitamenter vil mentaliteten i folket være avgjørende for rekrutteringen. Jo større den allmenne forsvarsviljen er, desto lettere vil det være. Men ingen skal være i tvil om at forsvarsevnen må etableres FØR krisen er der; det er for sent når Blücher passerer Oscarsborg for å uttrykke seg metaforisk.

 

Da er vi fremme ved politikerne og deres ansvar for vår militære beredskap, som er dobbel. Det første er at de skal bidra sitt til å heve Forsvarets prestisje i Norge, noe som kan gjøres på tusen små og litt større måter, hvorav de fleste ikke behøver å koste penger. Et av elementene er at man, fra forsvarsministeren og nedover, må slutte å late som om Forsvaret er en viktig arena for den såkalte likestillingskampen i samfunnet; våre militære styrker er for viktige for dét.

 

Men fremfor alt må ansvarlige politikere se på seg selv i speilet og spørre: Er det nasjonalt akseptabelt å holde oss med et dysfunksjonelt forsvar slik ledende generaler beskriver det i dag? De bestemmende myndighetenes primære ansvar og oppgave er tross alt å sørge for borgernes sikkerhet, både utad og innad. Som det er nå, så lever de ikke opp til dette ansvaret; mangelen på politikerrespons på Diesens advarsel var i så måte typisk. Forsvarets manglende funksjonalitet må i stedet settes på det politiske sakskartet og regjeringen og Stortinget må snarlig se til at vedtak fattes og penger bevilges som kan snu utviklingen.

 

Dommen over dem vil bli hard om Norge igjen settes på alvorlig prøve og det viser seg at vi er forsvarsløse. Det finnes grenser for hvor mange ganger et folk tilgir at deres ledere sover på vakt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også