Kommentar

Jeg mener to beslektede ting med tittelordet, dels militærinstitusjonen som har vært en del av det norske forsvaret siden 1946, dels vår alminnelige vilje og evne til å forsvare det egne – det heimlege som det skrives på et nærtliggende og vakkert språk – mot ulike farer. Det er den mer spesifikke, førstnevnte delen av temaet som er mitt hovedanliggende, så vi begynner der.

Etter krigen var etableringen av Heimevernet (HV) et viktig element i gjenoppbyggingen av det norske forsvaret på bakgrunn av de smertelige erfaringene vi hadde gjort under krigen i Norge 1940, men også gjennom kampen mot tysk okkupasjon under de 5 årene som fulgte. Dette var tiden da uttrykket «aldri mer 9. april» ofte ble benyttet. Det hadde en direkte og klar betydning for folk: Vi skulle aldri mer la oss overkjøre som det hadde skjedd våren 1940. Hjemmefrontens erfaring var viktig for det nye elementet i totalforsvaret, og HV-offiserene var i stor grad menn som hadde erfaring enten fra motstandsvirksomhet i Norge eller fra den store krigen der ute.

Poenget med Heimevernet (motto: Verner, Vokter, Virker) var at det skulle kunne stille med et stort antall soldater spredt over det ganske land, stridsmenn hvis basisutstyr (inklusive våpen og ammunisjon) ble oppbevart hjemme og med en lokalkunnskap som gjorde dem til spesialister på akkurat det begrensede området som var deres. For det var i nærmiljøet de skulle kunne føre krig eller på annet vis stå til statens tjeneste om en eller annen krise – i moderne tid har man særlig tenkt på terrorisme – rammet deres by eller bygd. På sett og vis var HV for en folkemilits å regne, sammensatt av menn som tidligere hadde mottatt militær opplæring til et eller annet nivå, men som nå primært var sivilister når de ikke trakk i uniform igjen for å trene eller, i verste fall, føre lokal krig eller bistå ved katastrofer.

På det meste kunne HV stille rundt 83 000 mann under våpen når fullt mobilisert. I dag er man nede i 45 000 fordelt på innsats-, forsterknings- og oppfølgingsstyrker. Førstnevnte, altså innsatsstyrkene, er HVs skarpeste avdelinger, de som er best trent og best bevæpnet. Det er om dem det har stormet, eller i alle fall blåst friskt, i noen år nå, så la oss se på hva hovedkonfliktene har bestått i.

Aftenposten bragte 27. august i år en artikkel av Sveinung Berg Bentzrød med tittelen «Mener Forsvarssjefen bløffer om Heimevernets beste styrker». Artikkelen reflekterer en respons på det som oppfattes som en alt for rosenrød beskrivelse fra Forsvarssjefens side av HV generelt og innsatsstyrkene spesielt. Frustrasjonen er meget tydelig hos, som det heter, «kilder som er en del av og har god innsikt i Oslos egen innsatsstyrke, Derby.» Fotfolkene kjenner seg ikke igjen i Forsvarssjefens, admiral Bruun-Hanssen, beskrivelse av stoda. Etter deres mening har han torpedert en ny regjeringsplan for å gjenopprette en eliteavdeling i Heimevernet. Det er ikke bruk for Heimevernet i sammenheng med terrorbekjempelse, i følge Bruun-Hanssen, selv om HV skal ha en nøkkelrolle i vernet av nøkkelinstitusjoner som Stortinget, departementene, kraftstasjoner og lignende hvis terror skulle ramme. Samtidig som Forsvarssjefen underkjente betydningen av å etablere noe eliteavdeling i HVs regi, skrøt han av institusjonens nærvær og kampkraft rundt omkring i landet. Innsatsstyrkene var styrket med 1 000 mann, sa han, og allment holdt HV av i dag langt bedre kvalitet enn tidligere.

Til dette innvendte Aftenpostens kilder at terrenget de kjente så visst ikke samsvarte med Brun-Hanssens kartbekrivelse. Personellet i innsatsstyrkene var redusert i antall fra 3 500 til 3 000 landet sett under ett og antallet årlige øvingsdøgn var kuttet med 40 %, fra 25 til 15, hvilket medfører at man ikke øver tilstrekkelig til å vedlikeholde ferdigheter og alt for lite til å bli bedre i noe. Som om ovenstående ikke var nok, står store deler av HVs kjøretøypark til enhver tid på verksted.

Aftenposten forholdt den nye HV-sjefen, Tor Rune Raabye, kritikken og man kan formelig se for seg hvordan han krymper seg når han svarer, lojal mot dem over seg som han må være: «Jeg har ikke til hensikt å drive budsjettkamp i mediene, men jeg må forholde meg til de pengene som jeg har.» Videre: «Jeg må finne et kompromiss. Jeg mener at jeg i dag trener innsatsstyrkene til et godt nivå, men som alle andre i det offentlige skulle jeg ønsket meg mer penger.» Til påpekningen av at det ble sagt at innsatsstyrkene skulle telle 5 000 mann da ordningen ble introdusert, bemerker HV-sjefen: «Det kjenner jeg også til. Men måltallet jeg har forholdt meg til er 3 000. Der er vi i dag.»

Der er vi i dag, ja, og tendensen til nedbygging av HV blir enda tydeligere om man trekker inn ytterligere forsvarshistorikk fra vår nærmeste fortid. Det hadde seg nemlig slik at daværende forsvarsjef, general Harald Sunde, i 2011 valgte å legge ned det som den gang var HVs skarpeste avdeling, HV-016. Avdelingen, som også ble kalt HV-SPES, ble opprettet i 1988 under inntrykket av en alvorlig fare fra sovjetiske spesialstyrker (Spetsnaz) og fantes i våre fire største byer der de skulle kunne være en del av forsvaret både mot invasjon og katastrofer av annen art, inklusive større terrorangrep mot norske mål. Drygt 20 år etter kom man så frem til at HV-016 likevel ikke skulle spille noen anti-terrorrolle, og til tross for massiv motstand fra personellet og også fra deler av det politiske Norge, blant andre fra vår nåværende forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide, tvang forsvarsledelsen nedleggelsen igjennom. Over 100 av Heimevernets personell – mange av dem tidligere fallskjermjegere som vært spesielt tallrike blant HV-016s ytterst kompetente frivillige – sa opp stillingene sine i protest mot beslutningen.

Hva er det egentlig vi er vitne til i dette spillet rundt Heimevernet? Jeg tror man må skjelne mellom en generell tendens i tiden og de helprofesjonelle forsvarsledernes holdning til en organisasjon som ikke er fullt så formelt militær som det de ellers er vant til. Todelingen er prinsipielt viktig, men på begge sider av skillelinjen ser vurderingene ut til å falle ut i HVs disfavør.

I Forsvaret vil man lett se på HV som ikke helt kosher, om jeg får lov å velge terminologi fra et annet felt, fordi heimevernssoldatene ikke er profesjonelle, de er ikke heltidsansatt i Forsvaret og får ikke sitt hovedsakelige sold (lønn) derfra. Derved har man ikke samme grunnfestede kontroll over dem som over en vanlig profesjonell armé, og slikt skurrer i ørene hos dem som tjener sitt brød i de store staber. Ganske spesielt om innslaget av tidligere spesialsoldater blir stort, som tilfellet var i det tidligere HV-016, vil kontrollen fortone seg mer usikker enn det man helst etterstreber. I et nullsumspill som budsjetter gjerne legger opp til, vil hver krone til HV bety tilsvarende mindre til de helprofesjonelle avdelingene, og da blir forsvarsledelsens prioritering forståelig.

Den mindre enn totale tilliten til HV – berettiget eller ikke – kan også leses ut av det faktum at man på 2000-tallet ikke lenger oppbevarer kampklare våpen hjemme. Man ser med bekymring på forekomst av eventuelle «løse kanoner på dekk» enten disse nå utgjøres av våpen under utilstrekkelig kontroll eller personell som ikke er til å stole på. At sistnevnte tanker kan gjøre seg gjeldende selv innen politiske grupperinger nær maktens sentrum, ser man også av den underlig lite omtalte omstendighet at ledende AUFere trodde politiet deltok i et statskupp da Behring Breivik begynte sitt mordraid på Utøya for tre år siden.

I gamle dager, altså da vernepliktsinstituttet var tilnærmet absolutt og bare få slapp unna militærtjeneste, var verneplikten og Heimevernet med på å knytte uvurderlige lojalitetsbånd mellom folket og Forsvaret. Nesten alle visste hva militærlivet innebar sånn noenlunde, i alle fall visste noen nærstående det, og aksepten for at alle måtte bidra for å holde fedrelandet fritt, var grunnfestet.

Nå finnes knapt et vernepliktsystem verdt navnet lenger; alle som vil, kan slippe unna. Fremmedgjøringen overfor institusjonene som står for Norges militære forsvar, er betydelig; vårt forsvar er ikke lenger alles anliggende, men noe som overlates til profesjonelle. Samtidig har det funnet sted en mentalitetsmessig nedvurdering av det egne – det heimlege – til fordel for det uvante og eksotiske; man har akseptert en demografisk så vel som identitetsmessig utvanning av det norske til fordel for en uklart definert multikultur.

Den konservative og særdeles innsiktsfulle engelske filosofen Roger Scruton myntet i boken «The need for nations» (2004) begrepet oikophobia (oikofobi eller økofobi på norsk) på denne omseggripende og selvødeleggende forakten for nettopp det jeg ovenfor har kalt «det heimlege». Det er en generell tendens i tiden han påpeker, med mange delmål eller konsekvenser, ikke minst nedbyggingen av nasjoner som politiske og emosjonelle enheter for menneskers liv og tenkning. Den manifesterer seg med ulik styrke i ulike land. Vår nabostat Sverige er et av de tydeligste eksemplene på hvor dominerende oikofobien har rukket å bli før motstanden vokste seg sterk.

Det er ikke urimelig å se vanskjøtselen av Heimevernet som en manifestasjon av norsk oikofobi selv om jeg ingenlunde mistenker noen av de ovenfor nevnte forsvarssjefene for å ha hatt bevisste planer i så måte. Poenget er likevel at om man fremmedgjør befolkningen – ja, folket – fra forsvaret av eget land og egen nasjon, så bygger man sistnevnte ned som en relevant enhet for det angjeldende folkets hengivenhet. Til syvende og sist er ikke forsvaret av «det heimlege» noe som kan overlates til andre – «outsources» er vel det nye favorittordet i globalistiske Høyre-kretser – i alle fall ikke i sin helhet. Vi må selv bære hovedbyrden for eget forsvar. Når man nå har klart å bygge ned nærmest fullstendig det invasjonsforsvaret vi en gang hadde, når vi ikke lenger har styrker å mobilisere, så er det snart bare HV som kan stille tusentalls «boots on the ground» til innsats her hjemme.

Det føles som å rope i ørkenen, men jeg gjentar likevel: Vi har ikke råd til å bygge ned vårt eget forsvar mer enn det alt er skjedd. Dette gjelder det mentale forsvaret av den norske nasjon og norske verdier, men det gjelder sannelig også den militære og stedbundne militære kapasiteten som har vært organisert innen HV. Bygg begge elementene i totalforsvaret opp istedenfor ned, så bygges landet samtidig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også