Jeg kom nylig over et foredrag Jens Chr. Hauge holdt i Oslo Militære Samfund med tittelen «Forsvaret av Norge i 1940 – Hva betydde det? – 50 år etter». Foredraget ble holdt 2.4.1990, et halvt år etter Murens fall og halvannet år før Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens opphør.

Begynnelsen av 1990-tallet var en tid med store omveltninger, slik som i dag og slik som i 1940.

Hauge spør: «Hva betydde det at Norge i april 1940 tok kampen opp mot Hitler-Tyskland og at forsvaret av Norge varte i 60 dager og at Norge fortsatte kampen som alliert utenfor Norge til krigen var vunnet? Hva betydde det for nordmennene som nasjon i eget nasjonalt liv, og hva har vi lært, om vi har lært noe?»

Finnene holdt ut i 105 dager i Vinterkrigen mot russerne, fra 30. november 1939 til 13. mars 1940, men havnet på feil side som Tysklands allierte i kampen mot russerne. Svenskene hadde bygd opp en betydelig militærmakt i 1940 og klarte å forsvare sin nøytralitet. Danskene kapitulerte, som kjent, etter to timer.

De nordiske land gikk ulikt inn i krigen, og krigens traumer merket dem på ulikt vis etter krigen. Hva var lærdommene fra 1940? Hvilke erfaringer tok de med seg inn i den kalde krigen. Og hva sitter igjen i dag, fire generasjoner senere, nå når den eksistensielle krigen på nytt raser med full styrke i Europa?

Det kan være grunn til å dvele ved Hauges fremstilling av situasjonen i Norge før 1940. Og det kan være grunn til å spørre, slik han gjorde for 34 år siden, om hva vi har lært og hva vi har glemt.

«Vi hadde ved århundrets begynnelse, og frem til 1940 gjort mange heldige trekk. Vi hadde forhandlet oss frem til selvstendighet i 1905 uten krig etter en forutgående betydelig styrkelse av vårt forsvar. Vi hadde bevart vår nøytralitet i første verdenskrig. I begge tilfeller hadde et effektivt militært forsvar hatt en åpenbar betydning for det heldige resultatet, men det glemte vi.

Vi utviklet i 30-årene vårt folkestyre og vår kultur. Det ble større likhet i landet. Men vi mistet i 20- og 30-årene sansen for, og interessen for vårt militære forsvar, og hevdet lettsindig at vi ikke trengte noe forsvar. Vi mistet mye av realitetssansen i en vanskelig verden. Det holdt seg også etter at de totalitære ideologiene vokste fram. Arbeiderbevegelsen kom en tid til å betrakte det militære forsvar som en hindring for sin politiske fremmarsj. Hos de intellektuelle grupperinger i vårt samfunn – som åndelig vakt skulle være – var det mye likegyldighet og diskreditering av slike begrep som patriotisme. Vi hadde fått avstand mellom folket og forsvaret.

Forsvarsordningen av 1933, vedtatt av Stortinget et år etter at Hitler kom til makten, var ikke en forsvars-ordning, men en forsvars-uordning, et minnesmerke over en ung nasjons lettsindighet. Vi hadde opphøyd nøytraliteten til den høyeste moral … Vi hadde vært blinde og døve og hadde hatt en god del av dølens tverssikkerhet. Regjeringen, som så mange av oss, bygde på fred som i tross.»

Er det noen som kjenner seg igjen? Er det noen som kjenner seg igjen i hvordan vi på 90-tallet «mistet interessen for forsvaret» på nytt og «lettsindig hevdet at vi ikke trengte noe forsvar», denne gang fordi man mente Russland var på vei til stabilt demokrati, at Norge ikke lenger var strategisk viktig og at integrasjonen i EU var kommet så langt at krig i Europa var blitt utenkelig?

Er det noen som ser den skremmende parallellen mellom Forsvarsordningen av 1933, som Hauge beskriver som en «forsvars-uordning», og Forsvarsreform 2000, som ble presentert som en modernisering av Forsvaret, men som i realiteten var en tilnærmet avvikling av den nasjonale forsvarsterskelen?

Kjøpet av F-35 spiste opp forsvarsbudsjettet. Landmakten ble redusert til en mini-hær. Sjøforsvaret ble redusert til en tredjedel. I stedet ble vår sikkerhet overlatt til NATO, dvs. i praksis til USA.

Jeg holdt selv et foredrag i Oslo Militære Samfund i 2008 hvor jeg advarte mot Forsvarsreform 2000 og de urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetningene som den massive nedbyggingen av Forsvaret bygget på. Det ble nikket samtykkende i salen, men få turte å uttrykke sin støtte til kritikken åpent. Ensrettingen i de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene var fortsatt minst like sterk som i førkrigstiden. Lite er endret siden.

Det burde være mange i dag som kjenner seg igjen i Hauges beskrivelse av forsvarsdebatten på 1930-tallet. Vi er fortsatt «blinde og døve» med «en god del av dølens skråsikkerhet».

Krigen raser nå med full styrke rett utenfor vår egen stuedør, snart på tredje året. Samtidig har vi redusert vårt eget forsvar til en brøkdel av hva det var. Vi oppfyller ikke 2-prosent-forpliktelsen i NATO en gang, og vi er i brudd med Atlanterhavspaktens artikkel 3. Samtidig er vi fremste linje i en eksistensiell krig med vår stormaktsnabo i øst.

Midtøsten står i brann. Og spenningen mellom Kina og USA stiger i Sørkina-havet. Faren for storkrig er større enn noen gang. USA, vår hovedallierte, har mer enn nok å gjøre andre steder, samtidig som isolasjonismen på nytt er på fremmarsj i USA.

Men fortsatt neglisjerer den norske regjeringen, med støtte fra en uinteressert opposisjon, fullstendig Forsvarskommisjonens klare anbefalinger om å styrke og gjenoppbygge Forsvaret?!

Er det noen som kjenner seg igjen i utsagnet om at «vi mistet realitetssansen i en vanskelig verden»?

De nordiske land gikk inn i 2. verdenskrig som nøytrale stater. Norge og Danmark hadde satt sin lit til folkeretten og tilnærmet avviklet sine forsvar. Det åpnet opp for en vellykket tysk invasjon med en beskjeden tysk innsatsstyrke. Sverige hadde bygd opp en betydelig militærmakt i 1940 og klarte, til forskjell fra Norge, å forsvare sin nøytralitet og holde seg utenfor krigen. De nordiske lands utgang etter 2. verdenskrig ble naturlig nok like forskjellig.

Norge og Danmark var blant de 12 landene som etablerte NATO i 1949. Med amerikanernes hjelp bygde begge land opp et sterkt nasjonalt forsvar. Det ble imidlertid tilnærmet avviklet 50 år senere, omkring årtusenskiftet. I stedet ble det satset på at USA skulle komme oss til unnsetning. Lenge har lykken vært bedre enn forstanden, i hvert fall frem til 24.2.2022, da Russland invaderte Ukraina.

Sverige opprettholdt sin nøytralitet frem til søknaden om NATO-medlemskap 16.5.2022 som en følge av krigen i Ukraina. Men på samme måte som Norge og Danmark, bygde også Sverige ned forsvaret etter den kalde krigen.

De store finske tapene under andre verdenskrig, og det faktum at finnene måtte avgi store områder i Øst-Karelen til Russland, har vært skjellsettende for finsk sikkerhetstenkning og forsvarspolitikk helt frem til i dag.

Finland måtte balansere forholdet mellom Russland og Vesten og ble alliansefritt, men bygde opp et territorielt forsvar med et betydelig volum. Og det er lite som tyder på at Finland har tenkt å bygge ned forsvaret etter at Finland nå har blitt medlem i NATO. Snarere tvert imot. Mens Norge har gjort lite for å forberede seg på en ytterligere eskalering av krigen i Ukraina og at krigen også kan komme hit, har Finland mobilisert og satt landet på krigsfot.

Mens Hæren i Norge består av 3417 soldater, 4593 soldater i førstegangstjeneste samt et svært dårlig utstyrt og dårlig trent Heimevern på 40.000 soldater og et sivilforsvar i sterkt forfall, kan Finland mobilisere en samlet styrke på 280.000 soldater og ytterligere 600.000 som kan kalles inn i en krisesituasjon. Den finske landmakten er m.a.o. drøyt 18 ganger så stor som den norske. Paradoksalt nok er det finske forsvarsbudsjettet bare drøyt halvparten så stort som det norske.

Lærte finnene noe under 2. verdenskrig som vi i Norge har glemt? Har vi glemt hva som gjorde det mulig for Norge å løsrive seg fra Sverige i 1905 uten at det kom til krig? Har vi glemt hva som holdt oss ute av 1. verdenskrig. Har vi glemt en hovedårsak til at Sverige klarte å holde seg nøytralt under 2. verdenskrig?

Har vi glemt gammel lærdom om at nøytralitet basert på et sterkt forsvar er noe annet enn en avvæpnet nøytralitet? Er vi i ferd med å gjøre den samme feilen på nytt? Skjønner verken regjering eller storting at en avvæpnet alliansepolitikk ikke er vesensforskjellig fra en avvæpnet nøytralitetspolitikk?

På samme måte som folkeretten ikke kunne frita oss fra kostnaden ved å holde oss med vårt eget forsvar i 1940, kan ikke alliansepolitikken og USA frita oss fra den samme kostnaden i dag. Det er en grov misforståelse. En allianse uten eget forsvar gjør deg til en dørmatte for dine venner så vel som for dine fiender?

Hauges dom over førkrigstidens politikere rammer dagens norske politikere med dobbel tyngde. Han sa i 1990 at: «20- og 30-årene syntes ikke å frembringe de ledere tiden trengte. Fra et fredspolitisk synspunkt har disse årtier et svart kors over seg.»

Det henger åpenbart også et svart kors over dagens norske politikere. Et særlig ansvar påhviler de to regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, de sikkerhetspolitiske og militærfaglige fagmiljøene og Utenrikskomiteens medlemmer.

«De har mistet realitetssansen i en vanskelig verden.» Deres historieløshet og manglende forståelse for alliansepolitikkens begrensninger er skremmende. Lite blir gjort for å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsevnen. De har åpenbart ingen ting lært.

Jens Chr. Hauge og hans generasjon av politikere, krigsgenerasjonen, som fikk lære den harde veien, ville snudd seg i graven.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.