Gjesteskribent

Statsminister Neville Chamberlain har noe urettferdig fått skylden for appeasement-politikken overfor et militarisert Tyskland. Nedrustning og troen på konfliktløsning og diplomati stakk dypt og begynte lenge før Chamberlain kom til makten. 

Er det ikke mer enn underlig i 2019 at vi ikke skal ha råd til å satse skikkelig på sikkerhet her i landet? I året da det gylne Oljefondet passerer ti tusen milliarder kroner ligger Norge langt nede på listen over NATO-land som satser penger på forsvaret.

Da jeg vokste opp, fra sånn cirka 1950 og utover, var det mye snakk om «de harde 30-åra». Økonomien hadde vært trang, ikke bare for næringslivet, men i høy grad for svært mange familier; det var jo disse som til daglig holdt hjulene i gang gjennom den økonomiske depresjonen.
 Å tenke større var noe som ble overlatt til de store – toppene i partipolitikken. Og Partiet – det var det hellige, alminnelige Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen i spissen.

Hadde så Einar og hans folk tanke for storpolitikken? Hadde de tid og råd til å bekymre seg for landets sikkerhet og forsvar, for eksempel? Eller var det de enorme sosiale utfordringene som tok oppmerksomheten?

Stort sett var det det, naturligvis. Statsbudsjettene var trange og grensene snevre – også for den statlige pengebruken. De sosiale utfordringene måtte løses – aller først.

Mitt poeng er at vi i dag har ressursene som skal til for å sikre land og folk – ikke bare mot terroranslag og ondsinnet ideologisk påvirkning, men også mot potensielle fiender med militær slagkraft. Men i stedet for klokt å vise verden og NATO at vi selv tar tak som monner, for å forsvare oss mot potensielle fiender, så går vi videre internasjonalt med en misforstått klokkertro på at selve NATO-medlemskapet er nok. Vi har en sterk politisk motvilje mot nye investeringer og effektiv håndtering av forsvarssaker som kunne høyne sikkerheten for landet vårt.

Man skulle nesten tro at politikerne (Stortinget og Regjeringen) forholder seg til krisebudsjetter som i 1930-årene, den gangen en slik innstilling var høyst forståelig.

Tidlig i 1930-årene var Europa preget av en gjennomgripende økonomisk nedgangstid, og forsvarsbudsjettene ble tilpasset høyrøstede nedrustningskrav, ikke minst i England, men også
i Norge og andre små nasjoner.

I sin litterære fremstilling av datidens europeiske unnlatelser, «While England Slept» (1940), beskriver den kommende amerikanske presidenten John F. Kennedy de holdninger som gjorde seg gjeldende. En nedrustningskonferanse ble sakte gjennomført over flere år, og Tyskland deltok – i navnet. Det var ansett som en tilstrekkelig garanti for fred, både i England og andre nasjoner. Kennedy fremhever de sterke pasifistiske strømningene som minst like betydningsfulle som knappheten på penger i den engelske statskassen. Selv etter at Hitler var kommet til makten i 1933 og trakkt Tyskland ut av nedrustningskonferansen og League of Nations, så var den politiske tilliten til Tyskland nærmest grenseløs. 

Tysklands opprustning i 1930-årene ble langt fra matchet – inntil det var langt på vei for sent å sette friske ressurser inn. Kennedy’s fremste forklaring på at England forsov seg var en folkelig forankret tro på at krig var et utenkelig fenomen. Hadde man villet, kunne ressursene alltids graves frem.

Det er svært alvorlig for Norge at det samme tankesettet har vært rådende gjennom flere tiår frem til 2019. Militær konflikt er «utenkelig», tross systematisk og til dels massiv russisk oppbygging av offensive kapasiteter, spesielt i Nordområdene. Tilsynelatende er intet lært av årrekkers manglende satsing før det tyske overfallet i 1940 og deretter fem års okkupasjon fra «herrefolkets» side.

De politiske pasifistene i blant andre Rødt og SV gir seg ikke så lett i dag heller, og naivismen også i andre partier går i samme retning som i 30-årenes England. Denne zombieaktige politiske tilstand har altfor lenge fått prege den budsjettpolitiske prioriteringen her i landet.

I Russland går det annerledes til. En helhetlig satsing på militære nyvinninger og militær kapasitet har i mange år langt på vei trumfet vår oppfatning om vestlig overlegenhet.

Som John F. Kennedy beskrev Hitler-Tysklands fremvekst i forhold til England, så har vi i dag grunn til å beskrive Russlands og Kinas militære potensialer i forhold til oss. De norske havområdene er store og livsviktige for oss, og Svalbard ligger utsatt til.

Vi har penger til kraftsatsing på Forsvaret. Men lærte vi noe av manglende satsing i 1930-årene? Etter den andre verdenskrigen mente vi å ha lært en lekse. Brigaden i Nord-Norge ble etablert i 1953 som en barriere mot øst – sammen med moderne marineenheter i Flåteplanen av 1960.

Så forsvant verneplikten i et hav av ikke gjennomtenkt politikk. Deretter forsvant mer og mer av de operative enhetene både til lands og til vanns og i luften. 

Brigaden i Nord-Norge ble stående ribbet igjen. Norge likeså. 

Nå begynner vi nølende å bygge forsvar. For lite – for sent?

 

Av Einar Kr. Holtet
journalist og forfatter

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.