Kommentar

Mens jeg skriver på første utkast til denne kommentaren, er vi midt mellom feiringen av frigjøringen og veteranene, altså 8. mai, og grunnloven og nasjonen den 17. mai, to symboltunge merkedager i fedrelandets historie. Ute har bjerker og andre løvtrær begynt å dekkes av vårens første, forventningfulle grønnskjær. Hestehov, blåveis og hvitveis finnes det rikelig av i grøftekanter og sørvendte bakkehellinger. Landskapet står i ferd med å skifte fra karrig til frodig skjønnhet.

Jeg kjenner hvor jeg er inderlig glad i dette landet og denne nasjonen. Det er en gammeldags, nærmest primal kjærlighet uten ironi og distanse; følelsen sitter dypt i sjelen. I forlengelsen av fedrelandskjærligheten ligger erkjennelsen av at det man er glad i, det skal man også være villig til å forsvare. Noen refleksjoner omkring dette er det jeg gjerne vil dele med dere.

Det er verdt å merke seg at ordene ”land” og ”nasjon” ble brukt ovenfor, ikke ”stat” eller lignende. Staten er den politisk-rettslige konstruksjonen mens landet og enda mer nasjonen først og fremst er emosjonelle begreper som leder oppmerksomheten hen på varmen og tilhørigheten mennesker føler til egen hjemstavn og eget folk; distinksjonen mellom stat og nasjon har jeg omtalt nærmere tidligere. At man kan gå seg vill i begrepene (helt sikkert bevisst og villet(!) i dette tilfellet, for mannen er alt annet enn dum eller uvitende), viste partileder Stoltenberg nylig da han anklaget Høyre og Fremskrittspartiet for systematisk å ”snakke ned Norge” og tale dårlig om ”alt det vi er glad i.” Nei, Stoltenberg, kritikk av Arbeiderpartiets politikk, kall det gjerne Ap-staten, er så absolutt ikke upatriotisk adferd. Noen av oss – ganske mange, til og med – synes tvert i mot at det er en patriotisk nødvendighet å gjøre det. Når vi er glade i Norge, så er det ikke de nåværende politiske maktstrukturene og heller ikke tiltak som skolefritidsordningen eller pressestøtten til avisene vi har i tankene.

Med ordet ”forsvar” i overskriften mener jeg i denne sammenhengen hovedsakelig militært forsvar, ikke fordi dette er det eneste viktige – langt derifra, det er kan hende ikke engang det mest viktige – men det militære forsvaret en nå engang mitt anliggende her og nå.

Norge er en gammel nasjon, men en ung stat, bare 100 år gammel. Det er verdt å reflektere litt rundt forholdet mellom nasjon og stat da oppspaltingen av Danmark-Norge skjedde på tidlig 1800-tall og løsrivningen fra Sverige 100 år senere resulterte i et selvstendig Norge. At vårt land ble gitt fra Danmark til Sverige i 1814 var en følge av Napoleons-krigene og ikke noe vi selv hadde kontroll over; det var stormaktspolitikk på sitt mest typiske. De som bestemte, hadde ingen interesse av hvilke nasjonale sentimenter som måtte råde i folkene de skaltet og valtet med. Men utover 1800-tallet vokste romantikken fram i Europa og med den også nasjonal bevissthet i mange hittil ubegunstigede land, blant annet Norge. Nasjonalfølelsen sprengte til sist, i 1905, Norge ut av unionen med Sverige under en heftig vår og sommer, og utpå høsten samme år aksepterte svenskene løsrivelsen uten at det kom til krig de to landene imellom.

Den nervesitrende selvstendighetsprosessen i 1905 var preget av de trolig tetteste bånd vi noen gang har hatt mellom politikere og militære her til lands, og de sistnevntes styrke var en utvilsom faktor i den svenske beslutningen om ikke å gå til krig for å forhindre unionsoppløsningen. Norge hadde nemlig på flere områder et kvalitativt sterkt forsvar på den tiden, med våpen som tildels var state-of-the-art, og ikke minst var forsvarsviljen i folket stor. Dette visste svenskene. De ville nok sannsynligvis vunnet militært i tilfelle krig, flere og rikere som de var, men slikt kan man aldri vite sikkert på forhånd, og det ville uansett stått dem dyrt. Vet man at å kjempe vil koste eget neseblod og kanskje mer til, så unnlater som regel selv store å gå løs på de små; denne innsikten gjelder både på statlig og personnivå.

Under første verdenskrig lyktes Norge i å holde seg nøytralt. Politikerne opptrådte noenlunde klokt og forsvaret var fremdeles sterkt; tidsavstanden var ikke større siden unionsoppløsningen. Kanskje var det andre faktorer som veide tyngre, men faktum er at vi maktet å holde krigen utenfor våre grenser og farvann. Vi tjente gode penger på internasjonal handel mens de andre blødde.

Forut for andre verdenskrig hadde man latt det militære forsvaret forfalle. Ledende Arbeiderparti-politikere som Nygaardsvold (statsminister fra 1936 av og gjennom krigen) og Koht var sentrale i så måte, mens flere unge og fremadstrebende i partiet, blant dem de senere statsministrene Gerhardsen og Torp, sto for en direkte forsvarsfiendtlig politikk (”det brukne gevær” var symbolet) og ble til og med domfelt for oppvigleri og antimilitær agitasjon blant vernepliktige. Rett skal være rett, Arbeiderpartiet var ikke alene om neglisjering av forsvaret bevilgningsmessig som på andre måter, også andre, i særdeleshet tidligere statsminister Mowinckel fra Venstre, spilte en rolle. Jeg har tidligere her  vært inne på spillet som foregikk, og som blant mye annet også gav oss de første eksemplene på at enkelte høyere offiserer lot seg temme av politikerne til å unnlate å kritisere underprioriteringen av forsvaret. Til gjengjeld ble de løftet opp til de høyeste stillingene i etaten; politisk lydhørhet lønte seg karrieremessig også da.

Som vi alle vet, gikk det riktig dårlig. Staten Norge ivaretok ikke sine nøytralitetsforpliktelser, men stakk i stedet hodet i sanden helt til vi var blitt okkupert etter to måneder med gjennomgående mislykket militær krigføring våren 1940. Det var definitivt ikke vår ”finest hour.”

Etter krigen kunne det se ut som om politikerne hadde lært, og mens slagordet ”aldri mer et 9de april” ennå kunne høres i alle fall én gang i året i ledende kretser og medier i kongeriket, ivaretok Norge sine forsvarsforpliktelser i samarbeid med forbundsfellene i NATO. Motstand fantes hele tiden mot de militære forsvarsanstrengelsene, både i Norge og hos våre allierte, men disse motstanderne vant aldri riktig fram. Det gamle musketér-mottoet som NATO hadde adoptert, ”en for alle og alle for en,” sammenfattet innstillingen, og heldigvis ble vi aldri riktig prøvet på forsvarsviljen under den kalde krigens tid. Det holdt rett nok hardt noen ganger, men lederne på begge eller alle sider var dyktige eller heldige nok til å unngå katastrofen og krigen. Det kan vi alle være veldig, veldig glade for. At et sterkt militært forsvar på Vestens side bidro vesentlig til den lange freden, er hevet over tvil.

Da er vi fremme ved nåtiden og dagens samspill mellom nasjon og militært forsvar. Hvilken balanse har vi nå mellom de to, hvordan har den utviklet seg og hvordan bør den være? Hvor begynner forresten forsvaret av Norge, er det ved grensen eller kanskje i utlandet et sted? Bruker vi tilstrekkelig med ressurser på å holde vår evne til å forsvare oss militært i orden og tilpasset dagens teknologiske så vel som trusselmessige nivå? Og sist, men definitivt ikke minst viktig: Holder vi forsvarsviljen i folket ved like?

Til det første spørsmålet vil jeg si peke på den parallellitet mellom nasjonal bevissthet og forsvarsvilje man finner gjennom de 200 årene da slike mulige sammenhenger har kunnet iakttas. Utover 1800-tallet økte nasjonalfølelsen og førte med seg større forsvarsmessig innsatsvilje både politisk (bevilgninger) og innen folket selv (utviklingen av skyttervesenet, den allmenne villigheten til å tre inn som stridsmann for norsk frihet om nødvendig). Selvsagt tror jeg ikke at noen enkel lineær og universell årsakssammenheng kan leses ut av begivenhetene, dertil er slike forhold for komplekse og samvariasjon betyr uansett ikke nødvendigvis kausalpåvirkning, men faktum er at nasjonal selvstendighet ble oppnådd mens vi var relativt sterke militært. At forsvarsevne og –vilje bidro positivt til den politiske løsningen man til sist fant, synes åpenbart. Et sterkt forsvar reduserer risikoen for at det må brukes. Det motsatte så vi utover 30-tallet, og vi vet hvordan det gikk.

De siste to tiårene har vi igjen opplevd manglende politisk vilje til å holde vårt militære hus i orden materielt, personellmessig og mentalitetsmessig. Dette hang til å begynne med sammen med Sovjetunionens oppløsning og avviklingen av den kalde krigen, men deretter er det den tiltagende globaliseringen som er fulgt av en tilsvarende nedbygging av nasjonsforsvaret. Svakere nasjonalfølelse, hvilket er globaliseringens uvegerlige bakside, ser ut til å lede til svakere forsvarsvilje og -evne og vice versa.

Våre militære styrker skal forsvare både staten og nasjonen Norge. Hvor begynner dette forsvaret? Det blir for enkelt å hevde at det begynner ved grensen, og følgelig at norske styrker ikke skal involvere seg i internasjonale militære operasjoner lik dem vi har hatt så mange av siste 20 år. To eksempler illustrerer valgene eller dilemmaene, for beslutningene om hvor og når i disse sammenhengene er sannelig ikke enkle.

Norsk deltagelse i krigen i Afganistan var riktig. Hovedargumentet for å delta var at vår allierte USA var blitt angrepet (11. september 2001) av ytterst kapable og blodtørstige terrorister med base i nettopp Afganistan, og NATOs ”én for alle, alle for én”-prinsipp slo inn med full kraft. SV klarte rett nok å tøve beslutningen til med sine særkrav, men alt i alt var den norske statlige responsen adekvat på USAs og NATOs anmodning om hjelp. Den norske militære innsatsen var også meget tilfredsstillende etter hva jeg har kunnet forstå. Den hjemlige forståelsen av hva styrkene har stått overfor, har det derimot vært så som så med; selv fra ministerhold har det fra tid til annen kommet utsagn og bemerkninger som viser dette. Likevel tror jeg vår deltagelse i Afganistan har bidratt til å åpne øynene på hjemmefronten for at krig koster og at også vi må betale for vår sikkerhet, ikke bare med penger, men med eget blod om og når nødvendig.

I sammenhengen vil jeg også fremheve et annet sterkt argument for norsk krigsdeltagelse i Afganistan av ikke-formell natur, men ikke mindre viktig for det. Den internasjonale islamismen var det som slo til 11. september, og dét mot et av Vestens mest markante symboler. Denne ideologisk-religiøse trusselen retter seg mot mange kulturer, nasjoner, land og stater, også Norge. Forsvaret mot den må foregå på mange fronter, de fleste kan hende politisk-økonomiske og kulturelle, men også militært når angrepene mot våre nasjonale verdier og ”way of life” er av voldelig natur. Dette er ikke et trusselbilde man bare kan prate seg ut av om vår fremtidige frihet og selvstendighet skal sikres. Innsatsen i Afganistan bidro på en god måte til å understreke viljen til å delta og bære vår del av byrdene i denne kampen.

Den norske deltagelsen i krigføringen i Libya synes jeg derimot var uklok. Den bunnet ikke i en samkjørt vestlig operasjon mot islamistisk vold og trusler, men var derimot et forsøk på å hindre blodsutgydelse blant hel- og halvsivile opprørere som befant seg i borgerkrig. Jeg har ingen grunn til å tvile på at de norske flyene gjorde en framifrå profesjonell jobb, og min kritikk retter seg så absolutt ikke mot mannskapene som gjorde sin plikt på Norges vegne, men selve beslutningen om å gripe inn var ikke vel fundert. Borgerkriger er noe svineri og inngripen utenfra, med bomber og raketter eller på andre måter, gjør sjelden elendigheten mindre svinaktig. Så langt er det heller kke noe som tyder på at den demokratibyggende dimensjonen i den norske innsatsen har båret frukter, for å si det meget mildt. Jeg håper bare at norske myndigheter trekker lærdom av sin ubegrunnede optimisme på ”den arabiske vårens” vegner og ikke involverer seg på lignende måte i for eksempel Syria om så skulle bli aktuelt. Mye tyder på at det ikke akkurat er bomber som skal til for å skape demokrati i den arabiske og muslimske verden.

Ressursbruken på det norske forsvaret er utilfredsstillende. Jeg har tidligere trukket parallellen med snakket om ”den lille, men gode, hær”  fra mellomkrigstiden, spor som skremmer mer enn godt er. Sagt enkelt og klart: Vi burde bruke mer penger på vårt militære forsvar. I dag er det ikke i stand til høy-intensitetsstrid over noen tid og i noen bredde, faktisk er det tvilsomt i hvilken grad våre militære styrker besitter allsidig stridsevne overhodet som senest varslet av tidligere forsvarssjef Diesen og kommentert av Christian Skaug og andre.

Forsvaret er den viktigste nasjonale forsikringsordningen vi har, og det smerter å se det misskjøttet enda en gang. Til dem som synes at dette er overdrevet og at det i dag ikke finnes noen militære trusler, vil jeg svare med to sitater. Det ene er av daværende statsminister Knudsen som tidlig i 1914 sa: ”For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.” Knudsen var ingen dumskolt, men et halvt år senere brøt verdenskrigen ut. Det andre sitatet tillater jeg meg å stjele fra Belisarius som i den nettopp ovenfor nevnte document-diskusjonen om vår manglende forsvarsevne refererte til Machiavelli, en mann hvis innsikt i internasjonale maktforhold aldri går ut på dato: ”It is the doom of men that they fail to see a storm on the horizon when the sea is calm.”

Faktum er til og med at sjøen ikke er stille lenger – den ligner slett ikke på de nord-norske fjordspeil jeg husker fra min barndom – tvert imot finnes det godt om mer eller mindre tydelige potensielle så vel som reelle trusler mot vår vestlige sivilisasjon, og som del av denne nasjonen Norge, i verden rundt oss. Islamismen er åpenbart en fare i så måte, trolig den alvorligste, men også annet kan dukke opp; vi skal ikke tiltro oss selv evnen til å overskue alt. Engelskmennene sa i sin tid at det gjelder å ”keep the powder dry and the stomach in order,” hvilket slett ikke er noe dårlig råd, spesielt ikke om man vil ha en nype humor med på kjøpet.

Det var nok i hovedsak bokstavelig ment og direkte forbundet med de hygieniske forholdene i koloniene, uttrykket, men om vi betenker at nervøsitet og uro, frykt og manglende mestringsfølelse også kan gi urolig mage, så blir rådet enda mer passende til også vår situasjon. Det dreier seg dessuten, parallelt med gjenreisingen av forsvarets militære kampevne, om å se til å gjenreise folkets psykologiske beredskap. Også vi kan måtte kjempe for alt vi har kjært og dø om så det gjelder, som sangen uttrykker det. Dette gjaldt for tidligere generasjoner og det gjelder fremdeles. Konfliktenes tid vil aldri være forbi.

Viljen må være der, styrt av klarsynet. Som Stoltenberg sa det, og der er jeg enig med ham: Vi skal ikke være naive. Holder vi orden i våre sikkerhetspolitiske, inklusive militære, sysaker og nekter å være godtroende, er sjansene størst for at vi aldri må innløse den nasjonale forsikringen et militært forsvar innebærer.

Les også

Norges militære forsvar -
Den lille, men gode, hær? -
Hvem skal forsvare Norge? -
Aldri mer 9. april? -
Skal Norge bekjempe islamisme? -
Vilje til å kjempe -
2,0 – 1,4 = skam -
Høyres prosentregning -