Kommentar

Bilde: Erna Solberg i ribbåt under et besøk til Ramsund Orlogstasjon, mai 2017. Foto: Creative Commons

For litt siden blusset oppmerksomheten rundt norsk militær forsvarsevne opp igjen i forbindelse med at en gradert rapport fra forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ble lekket ut til mediene: «Forsvaret kan ikke forsvare landet.»Bruun-Hanssens profesjonelle vurdering later altså i hovedsak til å være på linje med oppfatningen blant folk flest som heller ikke tror at vi er i stand til å ta vare på oss selv om et alvorlig angrep eller en større krise skulle ramme. Hva mer og enda verre er, etter iallfall menigmanns oppfatning: Utviklingen går fortsatt fra vondt til verre.

Beredskapen i Hæren, Luftforsvaret, Heimevernet, Cyberforsvaret, ja, til og med Forsvarets sanitet og logistikkorganisasjon bedømmes alle som «ikke tilfredsstillende» av forsvarssjefen, bare Forsvarets spesialkommando (FSK) får karakteren «god» i følge Klassekampens avslørende gjennomgang . Sentrale deler av Forsvaret er med andre ord så tynt bemannet, besitter så lav utholdenhet eller er til den grad dysfunksjonelle på annet vis at de i tilfelle krise eller krig vil bryte sammen allerede etter kort tid, konkluderer vår militære ledelse slik avisen videreformidler budskapet, og akkurat hva dette angår er det all grunn til å stole på journalistene. Dessuten er det heller ikke første gang at høyt oppsatte norske militære, av forståelige grunner oftest slike som nettopp er gått i pensjon, blåser i alarmfløyten. Hvordan reagerer så toneangivende kretser innen det norske samfunnet på en slik «grausame Salbe»?

Med lett blasert bekymring skulle man kunne si, men absolutt ikke med overstadig engstelse det jeg får inntrykk av, i hvert fall ikke blant dem øverst oppe som har makt til å fatte beslutninger. Disse har for lengst gjort seg opp en mening om at oss, nordmennene, kommer intet vondt at vederfares, later det til, om vi bare viser våre ledere fortsatt tillit og holder «stø kurs.» Dessuten er militært forsvar «så ubehjelpelig 1900-tallsaktig,» ser konsensus ut til å være, og følgelig slett ikke noe som dagens internasjonalt orienterte, postmoderne europeere bør eller vil beskjeftige seg med, i særdeleshet ikke dersom man da selv skulle risikere å bli skitten på hendene. Jeg ønsker å se litt på dette «mind-set» hos våre «eliter,» samt sammenligne denne måten å tenke på med alternative tilnærminger til spørsmål rundt egen nasjonal frihet og trygghet.

Hvordan har Solberg-regjeringen tatt hånd om forsvarsspørsmål under den snart gangne 4-årsperioden? Visst, de overtok et skammelig underfinansiert militærsystem – merkelig nok gitt NATOs nåværende generalsekretærs haukespråk hva forsvarsfinasiering angår, kan synes; mannen var jo ikke akkurat uten innflytelse i slike spørsmål før han ble internasjonal storkar – men hva skjedde da høyrefolk endelig fikk ikle seg sjefskappene, økte de da umiddelbart bevilgningene til våre sikkerhetsstyrker på en troverdig måte? Nei, må jeg innrømme, det er ennå langt igjen til de 2 % av brutto nasjonalprodukt brukt på forsvaret som er NATOs minstemål, og 2 minus 1,4 er fortsatt like med nasjonal skam. Spesielt beklagelig er det at den politiske ledelsen fortsetter å sultefore våre landmilitære styrker, ikke minst Heimevernet, på en uforståelig og uproporsjonerlig måte. Hittil ser det ut til at prinsippet bak fordelingsnøkkelen har vært som følger: Luftvåpenet og Sjøforsvaret får det de trenger, i alle fall sånn noenlunde, deretter skvettes resten ut over den minst høyteknologiske og sexy delen av Forsvaret, Hæren – FSK utgjør et lysende unntak – fulgt av beroligende kommentarer om at «neste år i Jerusalem» skal alt bli så meget bedre. For en gangs skyld er jeg enig i Dagbladets kritikk av Solberg-regjeringen: «Statsråd Eriksen Søreide bør se selv i speilet. Lenge.» For egen regning legger jeg til at det samme burde statsministeren gjøre. Kanskje har de en slags vilje, men etter fire år har de ennå ikke vist gjennomføringskraft på dette området. At forgjengerne i sjefsstolene gjorde en enda dårligere jobb, er ikke noe forsvar (nettopp!) som holder i lengden.

Men jeg har skrevet slikt som det ovenstående ganske mange ganger her inne allerede, så nå vil jeg isteden bruke resten av kronikken på to ikke-militære og i bunn og grunn kostnadsnøytrale sider ved vår forsvarpolitikk. Disse er like viktige for den totale forsvarsevnen som alt som har med direkte våpenbruk å gjøre, men blir likevel skremmende sjelden diskutert av politikerne i dette perspektivet: Vår holdning til Norges nærmeste allierte og vår omsorg for og i videste forstand forsvar av nasjonen, ikke bare staten.

Norge har under hele etterkrigstiden hatt én avgjørende viktig alliert – faktisk ikke flere, kun én – USA. Av dette éne landet er vår militære sikkerhet avhengig, ikke av noen andre. Mot denne bakgrunn er det at norske politikeres og mediers holdning til USAs nye president, Donald Trump, fremstår ikke bare som hårreisende ensidig, men som potensielt særdeles uforsvarlig i både bokstavelig og overført betydning. Man tror knapt det man hører; både før og etter det amerikanske presidentvalget har ledende norske politikere lagt for dagen et masete markeringsbehov overfor den nåværende ledelsen hos storebror i vest som nesten er på nivå med journalistenes, så tankeløst fortoner det seg. Kan de ikke fatte og begripe at uansett hvor lite man måtte like personen Trump og det han står for, så er han øverstkommandrende for NATOs suverent sterkeste militærmakt, en makt vi er pukka nødt til å stole på dersom vi skulle havne i alvorlig sikkerhetsknipe, ikke minst gitt vår egen underutviklede militære evne? Det er til å glippe med øynene av, så uforsvarlig er oppførselen, også fordi samme Trump har vært uvanlig klar og insisterende på at også andre NATO-land enn USA må ta mer forsvarsansvar enn vanen har vært. Man kan ikke regne med å få være halvveis gratispassasjer med bibeholdt uendelig beskyttelse av den makt man stadig latterliggjør, kjefter på og forhåner, så pass burde man forstå, og ganske særlig når man har fått seg det forklart ved flere anledninger.

Den i Norge så høylydt foraktede Donald Trump har også minnet om noe annet som stort sett forbigås i stillhet av den norske makteliten, enten fordi de finner påpekningen bondsk eller – man kan aldri vite – fordi den etterlater et snev av dårlig samvittighet hos dem, nemlig rollen psykologisk beredskap i form av faktisk kampvilje på egen nasjons vegne spiller for statens forsvarsevne. Det skjedde da han besøkte Polen nylig, et land som av gode grunner ble holdt frem som forbilledlig hva akkurat dette angikk.

Polen har kjempet mot ytre fiender ved mer enn én anledning, også i nær fortid, og i nåtiden viser de vilje til å ta vare på sin nasjonale enhet overfor EUs krav om tvangsinnføring av flerkultur. Dette vil ikke polakkene være med på, ulikt sine mer lydige eller kuete naboer i Vest-Europa; de vil ikke svekke samfunnskohesjonen ved å slippe inn et stort antall fremmedkulturelle uansett under hvilket påskudd dette skjer. Jeg synes det er meget rimelig å se polakkenes beviste kampvilje for egen sak opp gjennom historien i sammenheng med deres nåtidige politiske standpunkter: Polen skal forbli polsk, og det er polakkene som skal bestemme i landet, ikke andre enten disse nå sitter i Berlin, i Moskva eller i Brussel.

Kan vi i fremtiden håpe på lignende vilje til å verne om den egne nasjonen også fra norske politikeres side? Lite tyder i dag på at så vil skje, dertil er den globalistiske liksom-snillheten for grunnfestet innen det norske kremsjiktet, men vi har ikke annet valg enn å prøve å påvirke igjen og igjen for slik å berede grunnen for det meningsmessige væromslag som før eller siden må komme. For Trump hadde helt rett også i et annet av sine hovedpoenger i den ovennevnte talen: Forsvarsvilje, viljen til å kjempe for seg selv og de sine, er en forutsetning for militær styrke. Det nytter ikke hvor godt materiell og hvor fine fly man har, dersom viljen mangler til å bruke den makt som skal til for å forsvare egen nasjon. Viljen kommer først, deretter alt det andre.

Det aller viktigste norske politikere og andre med medial makt i landet kan gjøre for å styrke vårt forsvar, er å verne oss mot storskala omforming av Norge i flerkulturell retning. Politikere som Aps Anniken Huitfeldt kan nok være «kompromissløse forsvarere av flerkultur»og love at «folket skal få flerkultur enten de vil eller ikke,» men det samme folket har makt til å si nei takk på den eneste måten som politikerne forstår: ved å la være å stemme på dem. Det militære forsvaret av Norge henger tett sammen med det kulturelle, demografiske og nasjonale forsvaret av det norske folk, intet mindre.

Vi vet hvilke politikere og partier som har stått bak nedvurderingen og nedbyggingen av den norske nasjonen. Vi vet hvem som har ivret mest for økt mottak av fremmedkulturelle migranter. Vil vi øke norsk forsvarsevne på alle samfunnsområder og måter, så må det skje gjennom politiske endringer. Neste mulighet til å si Makta sin mening om saken kommer 11. september.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også