Kommentar

Det er ikke vanskelig å se at Erna Solberg har stor sans for Canadas statsminister Justin Trudeau. De har samme verdier, samme syn på hvordan konflikter skal løses og hvem som skaper trøbbel. Foto: Yves Herman/Reuters/Scanpix

Når man er ute og spiser sammen, er det i utgangspunktet rimelig at utgiftene deles: Eter man, så betaler man. Prinsippet kan og bør selvsagt fravikes i mange tilfeller, eksempelvis hvis man har invitert noen på restaurant, dersom man betaler for barna eller hvis på annen måte noen åpenbart har større betalingsevne enn andre. Men stort sett gjelder at man skal gjøre rett og skjell for seg også i oppgjørets time uansett hva man har vært med på, ellers mister man tillit så vel som ære i samkvemet mellom mennesker.

Dette prinsippet gjelder også når man er med i en forsvarsallianse der alle etter musketérprinsippet hefter for alle. En slik allianse er NATO som Norge nå har vært medlem av i 70 år, og som har vært en ubetinget suksess, i alle fall målt ut fra det faktum at ingen ytre fiende, selv ikke engang så mektige Sovjetunionen, har krummet et hår på noe NATO-medlems hode. 

Under de første etterkrigsårene – Norge var da et relativt fattig land som ble hjulpet på bena med alt fra amerikansk Marshall-hjelp til militær- så vel som annen infrastrukturstøtte – bidro vi etter evne og fikk etter behov, sånn omtrent. Vi gjorde så godt vi kunne, hadde en grunnfestet forsvarsvilje («aldri mer!») og mønstret relativt store militære styrker som skulle stå imot et angrep inntil hjelpen fra de allierte kom. Det gikk bra.

I senere år har norsk vilje til å bestride egne forsvarsutgifter ikke holdt tritt med landets økonomiske og politiske utvikling. Én ting er at vi prater høyt og stortrives i rollen som humanitær stormakt, hva nå dét måtte innebære utover å åpne lommeboken i fremmede land og flagre med sedler i tide og utide, en annen at vi ikke bidrar til forsvaret av oss selv og andre i samsvar med vår økonomiske evne. Når regningen for fellesforsvaret skal betales, later vi som om vi fremdeles er et ressursfattig, finansielt spinkelt og dårlig utviklet land fra 50-tallet eller der omkring, men straks andre har lagt pengene på bordet og også stilt soldater i «harm’s way,» så er vi igjen oppesen og belærende. 

Jeg synes holdningen er like vederstyggelig som skammelig, for å være overtydelig, og vil gjerne filleriste våre politikere i sakens anledning. Det nye i situasjonen nå er at USA, NATOs uten sammenligning største bidragsyter, har fått en president som ikke lenger gjør gode miner til slett spill, men sier rett ut til flere medlemsland – Norge er et av de grelleste eksemplene – at de faktisk selv må begynne å betale mer for moroa. Tiden da storebror la ut for alle, er over.

Utgiftstallet som er blitt symbolsk i sammenhengen, er 2,0, det vil si at NATOs krav til alle medlemsland er at hvert eneste ett av dem skal betale minst 2,0 % av bruttonasjonalproduktet til sitt forsvar. Bare da vil USAs forsvarsgaranti fortsatt gjelde uinnskrenket. Jeg har flere ganger tidligere vært inne på det ytterst rimelige i et slikt krav, blant annet i denne artikkelen.  Etter hvert er også norske politikere blitt nødt til å ha en mening om saken, oftest ved at de brydd snur seg vekk og mumler noe unnskyldende mens eventuelle beslutninger om faktisk bedring skyves inn i fremtiden, men det nye nå er at Trump ikke lar dem sprelle unna. Kravet gjentas og gjentas, også overfor Norge, og dét i stadig mer tydelige ordelag: Skal dere ha militær sikkerhet som monner, så må dere begynne å betale for det! Det vil heretter være slutt på «gratis» lunsjbespisning.

Hva gjør så regjeringen Solberg i sakens anledning, dette Høyre-ledete haleheng til EU og Merckels Tyskland som med iver og suksess konkurrerere med sine sosialdemokratiske forgjengere om å være snillest i klassen mot dem av verdens nødstilte det er politisk korrekt å vise omsut, enten de befinner seg på Gaza-stripen eller i enda mer eksotiske egner? Jo, hun vrir seg, ser bort og skraper med foten samtidig som hun og statsrådene – ikke minst tidligere forsvarsminister, nå utenriksminister Eriksen Søreide – kritiserer de samme amerikanerne som hun i neste øyeblikk ber om ytterligere forsvarsstøtte! Det hele er ikke til å tro, men så er det da heller ikke troverdig med mindre man lever i en liksomverden der ting ikke koster og lojalitet er noe som helst avkreves av andre, ikke av en selv.

Førstelinjeargumentasjonen hva norske utilstrekkelige militærutgifter angår var at jo, man skulle øke bevilgningene opp til 2,0 %, men først en eller annen gang i fremtiden slik kompromisset  lød på Høyres landmøte etter at statsministeren hadde brukt all sin tyngde for å unngå en mer bindende formulering. Det er nemlig så usigelig vanskelig å forholde seg til et prosenttall, het det seg – tydeligvis i motsetning til de minst 1 % som årlig skal brukes til utviklingshjelp i følge De Gode – så da må man vel ha medynk med norske beslutningsfattere? Dessuten har man fra politikerhold pekt på at Norge allerede betaler en uproporsjonerlig stor andel av verdens humanitærhjelp – utgifter til vaksineprogrammer og sånt, samt til den alltid trengende regnskogen  – og burde ikke slike utgifter også regnes med i vurderingen av Norges totalinnsats for fred og frihet i verden? Har ikke fremtidsinvesteringer av dette slaget like stor fredsfremmende effekt som bomber, tanks og annen styggedom?

Det ligger en eim av «fornsmåa dar» over argumentasjonen, tiden da Norge typisk bidro med to leger, åtte bårer og et kvart feltkjøkken til internasjonale militære operasjoner (ja da, jeg vet jeg karikerer, men noen ganger blir lysten til å massere satiregenet helt uimotståelig i møtet med norsk politisk dobbeltmoral), men for all del ikke noe som smalt eller var riktig farlig. Dén tid er heldigvis forbi; også Norge bidrar nå til NATO-oppdrag med reell styrkedeployering, om enn selvsagt i beskjeden kvantitativ grad gitt vårt minimalistiske militærvesen. Vi er ingen komplett militær gratispassasjer, men det skulle nå også bare mangle.

La oss se bort fra det tøvete snakket om at «vi gjør så mye humanitært, så derfor bidrar vi allerede tilstrekkelig med kuler og krutt og sånt,» for den slags sammenligninger av inkommensurable størrelser burde virkelig være under verdigheten til enhver politiker som påberoper seg grunnleggende rasjonalitet. La oss videre se bort fra vår generelt ubehjelpelige holdning til forsvaret av den norske nasjon mot fremmedkulturell innvandring og påvirkning, et tema av uendelig betydning, men likevel ikke strengt relevant i vår aktuelle sammenheng der diskusjonen gjelder forsvarsutgiftene til vern om staten Norge.

Når nå det samlede norske politiske lederskapet har utpekt Putins Russland som en farlig og aktuell trussel – selv finner jeg ikke konklusjonen videre troverdig, men skitt la gå; Russland er i alle fall en potensiell militær fiende, dét er utvilsomt – så burde man se til å ha rimelig militær ryggdekning overfor i det minste denne trusselen. I særdeleshet er dette tilfellet når vi har bidratt med styrker – symbolske sådanne, ja vel, men annet har vi uansett ikke å tilby – utplassert i tidligere Warzawapakt-land med felles grense mot Russland, samtidig som Norges offisielle retorikk overfor Moskva er av det høye-og-mørke slaget. Det er åpenbart at vi ikke selv har tilstrekkelige maktmidler til å stå i mot russisk press, om slikt skulle bli gjort gjeldende, eller en alvorlig krenkning av vårt territorium eller nærtliggende øyer og havområder, for ikke å snakke om en eventuell invasjon. Hvem skal vi da støtte oss til om vinden blåser opp?

Selvfølgelig USA, fortsatt og fremdeles, for det finnes faktisk ikke noe troverdig alternativ. Europa-hæren som i sin tid, mens Russland lå med brukket rygg etter Sovjetunionens fall og EU ennå var potent og ambisiøst fremoverlenende, ble hausset opp av Brussel-fascinerte føderalister, også noen med rødt pass som siklet etter norsk medlemsskap i det de frekt kaller «Europa,» er lite mer enn et skrivebordsfenomen. Tyskland har ikke stort å fare med militært for å si som sant er, og deres historie hindrer dem dessuten fra å spille noen ledende militær rolle. Endelig kan man trygt gå ut fra at eventuell praktisk-militær støtte i nord fra land som Storbritannia, Frankrike og Polen mot et aggressivt Russland, ville være like ineffektiv i morgen som tilsvarende støtte mot Tyskland var det våren 1940.

Man må helt enkelt fra norsk side stikke fingeren i jorden og finne ut hvem vi er, hvor vi står og hvem som kan hjelpe oss om så skulle bli nødvendig. To forhold fremstår som selvsagte i sammenhengen.

Det første er ikke å gjøre seg til uvenn med dem hvis hjelp vi behøver. Åpenbart var det et sjokk for det norske politiske etablissementet at Hillary Clinton ikke vant valget for halvannet år siden i USA, men den akuttsorgen må man nå – omsider! – komme over. Ikke bare dét, man bør innse at den amerikanske høyredreiningen meget vel kan bli varig. Jeg har fått med meg at politikere som Solberg, Brende, Støre og Eriksen Søreide anser en slik utvikling for å være en tilnærmet uutholdelig historisk anomali, men dere får faktisk bare bite tennene samme og gjøre det som er nyttig for Norge, ikke dét dere synes burde være rett i en global-etisk, Davos-frisert kontekst der pene, alltid-moralske menneskers vurderinger er de eneste som teller. Det finnes nemlig et USA utenom de store byene langs begge kyststriper på samme måte som mange nordmenn ikke bekjenner seg til en NRK/Aftenposten-autorisert virkelighet. Av og til er det de sistnevnte – vi sistnevnte – som har den politiske makten. Så vær så snill, politikere: Hold nå omsider opp med de kroniske fornærmelsene av den amerikanske storebroren som dere vil skal beskytte oss om det kommer noen bøller fra en fremmed gate og ypper bråk! 

Når dette er sagt, og nesten uavhengig av hvilket USA-syn man måtte ha, så ville det vært en velsignelse om man kunne gjøre Norge iallfall noe mer uavhengig av amerikansk velvilje i spørsmål av vital betydning for oss, inklusive slikt som har med sikkerhetspolitikk å gjøre. Styrking av egen forsvarsevne er en forutsetning for mindre avhengighet av USA. Jeg skjønner godt at selv om vi er et rikt land regnet per capita, så er vi fortsatt små og i behov av en kraftfull hjelper om det virkelig skulle bli kritisk, men tenk likevel litt mer over det aktuelle måltallet: Kan det være mulig at 2,0 % (eller helst mer) av BNP til forsvarsutgifter er over grensen for hva vi makter? Er det virkelig så lite og lavt våre øverste politiske sjefer akter norsk frihet og selvstendighet? Hva sier dette i så fall om deres evne til prioritering?

En hel del, er jeg redd. Som alt antydet, verner de ikke i tilstrekkelig grad om nasjonen Norge all den stund at de ikke klarer å sette effektive grenser for den illegale innvandringen vi utsettes for, og de evner heller ikke å gjenopprette et troverdig militært forsvar av våre statlige grenser. Øyensynlig er det først og fremst flaksen de setter sin lit til at ikke skal forlate oss. 

Eventuelt håper de på at deres etterkommere og dommere vil konkludere med at de gjorde så godt de kunne, også vår generasjons politikere, og i denne omstendighet ligger «deres unnskyldning så vel som deres dom.» Det samme har vært sagt før i norsk historie, men da om et styre som i folks bevissthet ble tilkjent liten ære.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-