En russisk krigsskip og militære amfibiefartøy under en paradeøvelse ved havnen i Severomorsk i Barentshavet den 29. juli 2011. Foto: Andrei Pronin/ Reuters / Scanpix.

Når russiske sjø- og luftstyrker øver skarpt rett utenfor norskekysten, blir det skremmende tydelig hvor puslete Norges forsvar nå er. Maktesløsheten er til å ta og føle på. Det norske myndigheter kan gjøre, er å «se på med bekymring».  Det setter nok en støkk i russerne.

Russland har varslet at de i perioden 14.-17. august vil gjennomføre en større militærøvelse i internasjonalt farvann utenfor Nordland og Troms.  Ifølge nettstedet Aldrimer.no vil russerne bl.a. trene på landgangsoperasjoner.

«Den russiske Nordflåten har også sendt til havs flere landgangsfartøyer og skal gjennom to måneder gjennomføre landgangsøvelser ulike steder i Barentshavet og Karahavet, skriver nettstedet Aldrimer.no

Utstyr og soldater fra det russiske marineinfanteriet og den arktiske motoriserte infanteribrigaden skal være lastet om bord i fartøyene.

Hvordan responderer Norge på en slik offensiv kapasitet med blant annet  landgangstyrker rett utenfor vår kyst? Så langt har reaksjonen vært følgende uttalelse fra myndighetshold:

«Vi har over tid sett en utvikling der Russland opptrer stadig mer selvhevdende i våre nærområder. Norge ser med bekymring på dette», sier Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen
Jaha, «ser med bekymring»? Det får nok russerne til å bøye seg i respekt.

Hva om det var alvor?

Trolig kunne russerne okkupert sentrale deler av Nord-Norge kun med de styrkene som er involvert i denne øvelsen. Norsk motstand ville vært begrenset og kortvarig, og hadde ikke kunnet gjøre stort fra eller til.

Den videre utvikling ville bli et politisk og militært spill mellom NATO, det øvrige internasjonale samfunn og Russland. Dette ville Russland neppe komme særlig godt ut av. En økonomisk og/eller militær storkonflikt med NATO/Vesten vil være en katastrofe for Russland, noe man langt fra ønsker seg i Kreml per i dag. Dette faktum er Norges fremste sikkerhetsgaranti.

Men situasjonen kan endre seg. Brått kan en aksjon mot Norge fremstå som en politisk og strategisk nødvendighet for vår mektige nabo. Da kan Norges eget forsvar være avgjørende for hvor kostbar og vanskelig en potensiell angriper tror en slik operasjon vil bli. Skal, skal ikke? Vurderingen kan være hårfin.

I dag fremstår Norge som skremmende svakt militært sett. Forsvaret har riktignok enkelte, gode kapasiteter i alle våpengrener. Ikke minst vil Luftforsvaret (og totalforsvaret) forsterkes vesentlig når alle de bestilte F 35-flyene er på plass i 2025. Likevel er realiteten at vi ikke er i stand til å forsvare oss selv. Forsvaret er for lite og for svakt. Vi er 100 % avhengige av hjelp fra andre. Den hjelpen kommer først når en militær konflikt er et etablert faktum, og antagelig ikke før det er gått en viss tid.  Om den da overhodet kommer.

Russerne kan derfor opptre med all den arroganse, selvsikkert og respektløshet de bare vil langs Norskekysten, i visshet om at norske styrker ikke er noen faktor de trenger å bry seg om.

De samme mekanismer mange husker fra skolegården, gjelder også i storpolitikken: Den som viser manglende evne til å bite fra seg, har en tendens til å bli offer for andres bølleadferd og aggresjon.

Regningen vi ikke vil betale

Den tryggheten som ligger i å bygge opp en troverdig militær styrke, har en kostnad. Den synes ikke Norges politikere det er verdt å betale. Det er så mye annet å bruke pengene på, formål som gir mer positiv omtale i presse og internasjonale fora.

NATOs relativt sett kanskje rikeste nasjon er ikke i nærheten av å oppfylle målet om å bruke 2 % av BNP til forsvaret. Det er ikke bare påfallende, det er faktisk ganske pinlig.

Den lunkne holdningen til forsvaret har preget den norske ene regjeringen etter den andre. Heller ikke for Erna Solberg er styrking av forsvaret noen hjertesak. Det er skuffelse og forundring i forsvarskretser over at hun ikke har sørget for å innfri 2-prosentkravet.

Men det må i rettferdighetens navn sies at nåværende regjering tross alt er i ferd med å utbedre tilstanden noe etter tidligere regjeringers uansvarlighet. Både statsministrene Jagland, Bondevik og Stoltenberg, og ikke minst deres ubegripelig inkompetente forsvarsministere, har alle sin del av «æren» for den miserable håndteringen av landets sikkerhet fra 1990-tallet og frem til 2013.

Det ligger en viss ironi i at den NATO-lederen som nå presser på for å få landene til å øke forsvarsbudsjettene, er samme person som i egenskap av norsk statsminister kanskje bidro aller mest til å bygge ned landets forsvarsevne. Snakker om å møte seg selv i døren.

Det avgjørende forholdet til USA

Vi må innse at det som gir Norge sikkerhetspolitisk trygghet i dag, er vårt forhold til NATO, og da primært USA. Derfor er det underlig å se hvordan vår statsminister, andre regjeringsmedlemmer (ikke minst vår utenriksminister) og norske politikere generelt, er så lite opptatt av å ivareta et best mulig forhold til nettopp USA.

Man kritiserer USA i hytt og vær, og stemmer gang på gang imot USA i fillesaker i FN. Våre politikere unnlater rett og slett å gjøre det som er nødvendig for at USA skal se på Norge som en vennligsinnet, nær alliert det er verdt å beskytte.

Det er en svært dårlig oppskrift på å sikre landets trygghet.

Men det kan muligens sikre de aktuelle, norske politikerne en fremtidig jobb i et ikke spesielt USA-vennlig FN-system.

Dessverre ser det ut til at det siste er det viktigste.