Gjesteskribent

Den russiske ambassaden sender med ulike mellomrom ut pressemeldinger. For Norge er disse viktigere enn pressemeldinger fra våre to andre naboer i den svenske og finske ambassaden. Det kan av og til virke som om norsk offentlighet generelt og norsk presse spesielt, ikke helt tar inn at Russland er en stormakt vi bør bestrebe oss litt ekstra på å ha et ryddig, forutsigbart og fredelig forhold til. De siste åren har både politikere og presse benyttet, nær sagt, enhver anledning til å score retoriske, politiske poenger i sin omtale av vår østlige nabo. Årsaken til denne uvørne holdninger, er ikke vanskelig å forstå.

Det interessant er at folkemeningen ikke helt har fulgt det samme sporet. Informasjon og oppblomstring av nye, raske medier gjør at politikere og presse ikke så lett slipper unna med lettbeint kritikk og tendensiøse gjengivelser av fakta. Folk er blitt mer velorienterte – i alle fall de som ønsker det. I sovjettiden hadde politikere, presse og befolkning stor sett den samme holdningen til Sovjetunionen: De utgjorde en sikkerhetspolitisk trussel for hele verden – med sitt ønske om verdenskommunismen. Politikere og presse hadde lett spill når det gjaldt å peke på den russiske fare – som var reell nok. Dette har nå endret seg. En del av oss har fått en snikende følelse av at Russland trekkes opp av hatten for å rettferdiggjøre vår politikk (les. elitens politikk) i forhold til både EU, NATO og FN.

De siste ukene har det kommet to pressemeldinger som det er interessant å sammenligne. Den ene var pressemeldingen 17.02.17 som blant annet tok for seg visumnekt til to av utenrikskomiteens medlemmer, Trine Skei Grande og Bård Vegar Solhjell. Den andre kom 10.03.17 og dreide seg om Norges bidrag til NATOs missilforsvar.

Det som er slående er hvor mye (berettiget) støy og oppmerksomhet den første saken fikk, både i riksdekkende media og i det politiske miljø. At stortingspolitikere nektes innreise i et naboland er tross alt ikke hverdagskost. Samtidig er det kanskje heller ikke det mest dramatiske som kunne skjedd – den politiske situasjonene mellom EU/NATO/Norge tatt i betraktning. Strengt tatt var det nesten en ikke-sak, i den forstand at russiske myndigheter på forhånd hadde gitt UD en liste over personer som ikke ville få visum til Russland. Vi opplevde to lett fornærmede politikere – fra to små partier – en tilsynelatende overrasket utenriksminister – norsk diplomati har gjennomlevd verre kriser. Saken er også tidligere omtalt på document.no.

Den andre saken er langt mer alvorlig, ikke bare for Norge, men både for NATO og globalt sett. At Norge skal omfattes og brukes av NATO som territorium for missilforsvaret er et dramatisk linjeskifte i norsk forsvarspolitikk. Pressemelding fra ambassaden er svært detaljert og presis, om enn med noe tungt språk, og lett forståelig – selv for journalister. Tausheten i norsk offentlighet og i de fleste norske medier omkring denne saken er ikke bare bemerkelsesverdig, men faretruende. Tilsynelatende er det bare Dagbladet (i første omgang bak betalingsmur –for sikkerhetens skyld?) som drøfter meldingen og budskapet. Tilsynelatende ønsker hverken Solberg, Brende eller Søreide oppmerksomhet om DENNE saken – så next to nothing høres fra den kanten. Norsk presse og norske politiker har de siste årene, etter konflikten i Ukraina og annekteringen av Krim, sjelden vært særlig tilbakeholdende når det gjelder å påpeke russisk aggresjon – om det kunne gjøres uten egne omkostninger. Hvorfor slik trykkende taushet? Svaret er åpenbart – man ønsker ikke omfattende offentlig eller politisk debatt om dette. Politikerne vil ordne på egen hånd, hestehandle og presentere en løsning basert på forhandlinger i mørke bakrom.

Aldrimer.no slipper litt uventet til fredsaktivist Hedda Bryn Langemyr som har interessante synspunkter på hvordan norske myndigheter har tatt i bruk en konfliktskapende retorikk de siste årene. Dette for å rettferdiggjøre den endrede politikken i forholdet til Russland. Er det skjedd endringer?

Norge har hatt som selvpålagt restriksjon ikke å ha atomvåpen eller utenlandske soldater på norsk territorium. Det må derfor betegnes som en betydelig endring når USA/NATO får utplassere nærmere 400 mann med militært utstyr på Værnes. Det er ikke betryggende når forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som svar på russiske reaksjoner svarer at «Det er ingen saklig grunn for russerne til å reagere på dette. Men russerne reagerer for tida på samme måte på stort sett alt Nato-land foretar seg». Om ikke det å utplassere soldater er en «sak», hva er da hennes kriterium for hva som er «saklig»? En forsvarsminister, uansett lett vekt, bør ha mer å komme med, enn å henfalle til enkle floskler – om man tiltenker egen befolkning en viss evne til egen refleksjon.

Når så neste fase i aggresjonen, slik russerne ser det, iverksettes, med oppbygging av radarovervåkning og potensielle rakettbatterier i Vardø, fem norske fregatter utstyrtes med kampsystemet Aegis,  er det svært provoserende overfor Russland. Morten Strand i Dagbladet har en god og kritisk analyse av saken – og gir i store trekk Russland rett i at dette er en uforholdsmessig stor endring i det sikkerhetspolitiske bildet. Det som mangler er at det politiske miljøet utfordres på saken. Forsvarsministeren og utenriksministeren slipper unna – ingen av dem kommer med noen uttalelse. Taushet er det tryggeste – da har man ikke sagt noe galt eller kontroversielt. Er ikke vårt bilaterale forhold til Russland viktigere enn USA og NATO sitt ønske om et rakettskjold? Et rakettskjold som markedsføres som et forsvar mot iranske raketter, men som, med rette, oppfattes av Russland som rettet mot dem. Has been Statsminister Stoltenberg ønsket ikke missilforsvar, mens in NATO –Stoltenberg vil ha det. Forvirret? Det finnes et ordtak for slike.

Russland gir i pressemeldingen, i siste avsnitt, klart utrykk for at de på sin side vil måtte svare med militære endringer som vil gjenopprette balansen, slik de ser den. Dette er kanskje den alvorligste reaksjonen, eller advarsel om man vil, Norge har fått fra Russland på svært lang tid – og den må dessverre oppfattes som vel begrunnet. I denne situasjonen hviler det et stort ansvar på politikerne – men lite tyder på at de vil finne et godt svar på situasjonen de har bragt oss opp i. Røykteppe ser ut til å være strategien som velges. Når det en gang måtte lette– er de selv sannsynligvis borte – og «Norge» vil kanskje bare være navn på et geografisk område som en gang hadde en egenartet befolkning, kultur og selvstendighet.

 

Mest lest

Meyer på jordet