Gjesteskribent

Den russiske ambassaden i Oslo sendte ut en pressemelding fredag 17. februar. Denne ble raskt kommentert av de største norske mediene og fra politisk hold.

VG stiller opp med kommentarer fra forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Iver Neumann. Han prøver å dra noen lange, megetsigende linjer: «Dette er den samme klagingen som kom fra Tsar-Russland og fra Sovjetunionen om at russisk aggresjon er Vestens skyld», og forskeren mener åpenbart at dette er riktig presisjonsnivå. Han hevder videre at vi er tilbake til den kalde krigen.

Nei, vi er ikke tilbake der – det meste er forandret. Warszawapakten er bort, kommunistsystemet i Europa (bortsett fra Hviterussland) er borte, Sovjetunionen er blitt til Russland – med gjennomgripende forandring, jernteppet og kommunistdiktaturet er borte og i Russland har den relativt frie næringsvirksomhet, framvekst av politiske partier og Den russisk-ortodokse kirke endret samfunnet gjennomgripende. Den tidligere ateistiske staten har returnert til sine ortodokse røtter har gitt kirken sin tilslutning og fått en statsleder som gir den støtte.

Imidlertid, i VG og i NUPI henter man fram gamle spøkelser for å beskrive situasjonen både i Russland og i forholdet til Norge. Beskrivelser som «lavmål, autoritære, fordreide» benyttes for å hjelpe leserne til å tenke rett.

Ambassaden kritiserer også pressen for ensidighet og fordreining av fakta – noe som VG oppfatter som så åpenbart feil – at man ikke finner det nødvendig med en eneste kommentator – som kan lese pressemeldingen med annet enn ett øye.

Dagbladets Morten Strand har en litt mer edruelig oppfatning av pressemeldingen i sin kommentar. Han peker blant annet på det faktum at UD allerede 29. november hadde gjort det klart at Trine Skei Grande og Bård Vegar Solhjell var uønsket i Russland – som et diplomatisk svar på Norges boikott av navngitte russiske borgere.

Brende sier på TV at visumnekten fra russisk side er «helt urimelig, helt usaklig» – og tror at tilhørerne kjøper den. De fleste lar det ligge, men Strand stopper i det minste opp med en liten kommentar – selv om han unnlater å drøfter den detaljen videre.

Djevelen ligger som kjent gjemt i detaljene – så også her. Og dette er alvorlig: Hvorfor velger Brende og Norge å sette disse to ubetydelige politikerne opp på listen med viten og vilje? Riktignok er ikke Brende hverken vår største eller klokeste utenriksminister – men han har et departement og rådgivere som kan trø til, om nødvendig. Hjelp var ikke nødvendig. Børge Brende og det politiske Norge ville provosere. Russland er et meget forutsigbart land – selv om mange vil påstå det motsatte. Det ville komme en reaksjon – man ville får den visumnekten og ikke minst, den påfølgende mediestøtten man var på jakt etter. Det fikk man til overmål. Mission completed.

Hva ønsket man å oppnå med denne provokasjonen? Målet er like tydelig som det er skremmende: Man prøver å få den norske opinionen (media har man allerede på laget) med seg – mot Russland – fordi man trenger legitimitet i befolkningen for en fremtidig, mulig, alvorlig konfrontasjon.

Det kan nok være en liten uro i det politiske og mediemessige miljøet over at Russland ikke lenger er den store stygge ulven som Sovjetunionen engang var. I den kalde krigens dager støttet befolkningen helhjertet opp på NATOs og Norges side mot Sovjetunionen og Warszawapaktlandene – man stod på rett side av jernteppet. I dag er det ikke like åpenbart at Russland representerer den samme faren. Tvert imot – man registrerer i mange kommentarfelt at mange ser på Russland med delvis positive øyne. Det har vært en periode med undertegning av delelinjen i Barentshavet, Barents-samarbeid, felles militærøvelser og andre begivenheter – som har gjort at mange har trukket et lettelsens sukk. Norge bygget ned sin militære kapasitet og forsvaret har solgt unna materiell, leirer og eiendommer. Fremtiden så lys ut og Russland ble sett som en samarbeidspartner. Befolkningen så at Russland ikke var Sovjetunionen – selv om Putin var president. Nå er den perioden over.

Norge har i det siste, tilsynelatende på egenhånd, satt noen andre tydelige, politisk spor som Russland skulle se. Vi har brutt en selvpålagt forbud og avspenningstiltak ved nå å tillate amerikanske soldater på Værnes, vi utplassere norske soldater i Baltikum, vi nekter navngitte russiske borgere adgang til Norge – og mer tvilsomt, på Svalbard. Den siste hendelsen nå er en bevisst, framprovosering av diplomatiske og politiske forviklinger.

Hillary Clinton gikk i valgkampen ut og sa at USA og NATO kunne komme til å angripe Russland med konvensjonelle våpen – om USA ble utsatt for alvorlige cyber-angrep. Når nå Stoltenberg gjentar den samme trusselen – er dette meget alvorlig. Han hevder, uten å gi dokumentasjon, at NATO opplever over 500 angrep i måneden, underforstått – mange av disse fra Russland. Andre nasjoner blir ikke nevnt. Han truer med at artikkel fem kan iverksettes. Hvor mange angrep NATO svarer med mot andre nasjoner (Russland) – får vi ingen indikasjon på. Det er verd å merke seg at USA og Obama hadde et eget telefonavlyttingsprogram mot statssjefer i Europa i 2013 – som man feide under teppet. Så det ubehagelig spørsmål man nesten ikke tør stille er dette: Er disse stadige dryppene og provokasjonene – som nå går begge veier – en måte å forberede befolkningen i Norge og Europa på at det kan komme en våpenkonflikt med Russland?

Solberg avfeier pressemeldingen som propaganda og hevder at Russland har et «alternativt virkelighetsbilde». Sannheten er nok dessverre at hun og Norge ikke lenger helt har kontrollen over hva som skjer, hverken i forholdet til Russland, forholdet mellom Norge og NATO, forholdet til EU/Brexit eller hvordan forholdet til USA med Trump som president skal være. Det kan se ut som om våre politikere hverken vet hvor vi er – eller hvor vi skal.

Bakteppet for konflikten mellom Norge og Russland nå, er selvsagt Russlands annektering av Krim – som nok også var både forutsett og kanskje planlagt. Ved et ukrainsk medlemskap i EU eller NATO ville Russlands viktigste marinebase gå tapt – og det visste man Russland ikke kunne gå med på. Det å støtte og fremprovosere opprøret i Ukraina var en tvilsom operasjon. Russernes respons på kravet om at de skulle forlate Krim var lett å forutse. Har ikke USA og NATO verdens beste etterretning? Dette visste man. Imidlertid var det noe man hadde glemt på vestlig side, men som russerne husket: Ukraina, som hadde verdens 3. største atomlager ved jernteppets fall, fikk sikkerhetsgarantier fra både Vesten og fra Russland da disse atomanleggene ble fjernet i 1994. I følge The Budapest Memorandum skulle Ukraina være et område der NATO ikke skulle rykke inn. Dette hadde man på vestlig hold beleilig nok «glemt» – og den ødeleggende konflikten var et faktum –planlagt eller ikke.

Sett på denne bakgrunn er den russiske ambassadens pressemelding og reaksjon ikke bare forståelig og forventet, men den ser ut til å være del av en planlagt, langsiktig strategi. Spørsmålet er av hvem som står for planleggingen? Norge alene? Neppe.

Situasjonen er illevarslende. Norge har greid det som knapt noe vestlig land har klart de siste årene – vi har skaffet kjølige og dårlige relasjoner med både Kina, Russland og nå også USA. Regjeringens oppgave burde bære å ivareta norske interesser først og fremst. «Alt for Norge» het det – men det var før – da Norge var et fritt, selvstendig land.

 

Les også

Red.: Synet på Russland -
Ledersvikt -
Vi har vært der før -
Terror i Russland -