Sakset/Fra hofta

Putin drar på årene. Han er ikke like energisk som før. Demokratene har brukt ham som en busemann, men det var de som samarbeidet med Kreml, ikke Trump. Russerne er bare en skygge av hva de var under KGBs glansdager og Putin vet det. Foto: Mikhail Klimentyev, Sputnik, Kremlin/AP/Scanpix

(Retter utlegning av intervju med Julie Wilhelsen hvor hun feilaktig ble sitert på at Norge har rustet kraftig opp. Hun sa faktisk det motsatte.)

Er det dataangrepet på Stortinget som er enestående, eller det faktum at utenriksministeren anklager Russland i full offentlighet? Ine Eriksen Søreide sier selv det er første gang de «attribuerer» et angrep til et navngitt land offentlig. Kanskje det er det som er enestående, og ikke selve angrepet? Dataangrep er blitt noe viktige institusjoner må regne med. Vi forstår at man lyktes bryte seg inn i noen eposter. Skaden var moderat.

PST var ikke med på leken. De ville ikke utpeke Russland foreløpig og sa de holdt på med etterforskningen. Greit nok, men at PST reserverte seg offentlig bidro til å undergrave Søreides markering. PST kunne nøyd seg med «ingen kommentar» for å gi inntrykk av at de var på samme side. I stedet distanserte PST seg fra UD.

Det var antagelig Russland. Vi har liten grunn til å betvile Søreide. Russiske dementier er ikke verdt noen ting. De benektet også at de forgiftet Navalnyj med novitsjok.

Men når stortingspresidenten kaller det et angrep på demokratiet blåser hun angrepet opp.

Dataangrep er blitt daglig kost. Kineserne stjal for noen år siden personlige opplysninger om flere millioner offentlig ansatte i USA. Det var social security nummer, adresser, familie og det hele. Kina kan bruke den informasjonen til mye.

Det er Kina som er mest aggressiv på cyber crime. Vi hører ikke så mye om Kina i norske medier. Er det fordi de får det som de vil? Nå skal det inngås en ny frihandelsavtale. Er norske myndigheter klar over hvilke metoder kineserne benytter?

Russland derimot er blitt en usexy nasjon. Det virker som den norske eliten har kjøpt Demokratenes fremstilling av Trump og Russland. Vi har ikke registrert en eneste gang en norsk myndighetsperson har distansert seg fra Russland-konspirasjonen. Trump Derangement Syndrome er en farlig sykdom for de som lider av den.

Kald krig-perspektivet er en felle

NUPI-forsker Julie Wilhelmsen forsøker å se det bilaterale forholdet fra Russlands side. Men hun bruker parametre fra den kalde krigen og de er ubrukelige.

Russland utgjør ikke noen seriøs trussel mot NATO og USA. Putin kan lage lokalt bråk, som i Øst-Ukraina. Det er alt. USA er totalt overlegen militært.

Derfor er ikke det beskjedne samarbeidet mellom Norge og USA noe å ta på vei for. Russerne går bare gjennom «the motions». De bruker argumentene fra den kalde krigen.

Hun ramser opp en rekke hendelser som russerne anser som provoserende de siste årene: Stasjonering av amerikanske natosoldater på norsk jord, øvelsesaktivitet med allierte soldater lenger nord enn før og nær svært viktige russiske baser, byggingen av Vardø-radaren, levering av norsk etterretning til USA, avholdelsen av den massive Nato-øvelsen Trident Juncture, og at Norge nylig seilte inn i russisk økonomisk sone med blant annet britiske og amerikanske marinefartøy. (NTB)

Wilhelmsen går langt i å rasjonalisere at russerne har grunn til å oppfattet at de er i krig med Vesten, les: Norge:

– Det Norge ofte omtaler som små endringer, det omtaler Russland som store endringer. Russland har samtidig foretatt seg flere ting for signalisere at de oppfatter at de står i en slags krig med Vesten, og for å vise at de slår tilbake.

– Hackingen av Stortinget må sees i dette lyset. Det er rett og slett ikke noe annen måte å se det på, sier Wilhelmsen.

Dette er en oppsiktsvekkende uttalelse fra en Russland-forsker.

En mer nærliggende tolkning er at hackingen er ledd i Putins hybride krigføring: Cyberkrig etterlater ikke blodspor og er vanskelig å bevise. Putin har vist at han ikke bryr seg om omkonstningene ved bruk av noe så provosserende som dødelige kjemiske våpen i Vesten. Dette er i seg selv alarmerende, men det er ikke «krig».

Både NTB-journalisten og Wilhelmsen tenker ut fra den kalde krigens ramme:

– Norge søker å øke sin sikkerhet ved å samarbeide tettere med Nato. Men fører det også til en større risiko for Norge med tanke på Russlands reaksjoner?

– Ja, det ligger et paradoks der. På den ene siden får du et sterkere forsvar av Norge, som vi kan argumentere for at vi trengte, fordi vi har bygget forsvaret av landet vårt ganske kraftig ned de siste 20 årene. På en annen side, siden Russland står i denne konflikten med USA, så blir vi i større grad et mål og en fiende for dem jo tettere vi assosieres med USA. Vi blir landet mellom to stormakter i konflikt, sier Wilhelmsen.

Fordi styrkeforholdet er så ujevnt er det ikke lenger en reell trussel fra Russland, annet enn lokalt, som på Svalbard. Det er derfor Norge bør sørge for å holde seg inne med USA. Vi gjør det motsatte og det kan komme til å koste oss dyrt.

Wilhelmsen er inne på at Norge har bygget forsvaret ned de siste tyve år og kompenserer ved å lene seg mer på USA. Dette bør uro flere enn Wilhelmsen. Men det gir altså ingen større fallhøyde i forhold til Russland.

Russland fortsetter å rope opp om samarbeid med USA – at Norge er en forlenget arm – fordi Russland har nytte av å spille på at det fortsetter der Sovjetunionen slapp. Militært har ikke Russland de samme muskler, men man kan late som.

Blåser opp russisk trussel

Søreide har også nytte av å blåse opp den russiske trusselen. Det tar øynene vekk fra at Norge utenrikspolitisk har fjernet seg fra USA.

I stedet er Erna opptatt av å dyrke forholdet til Tyskland som heller ikke har noe forsvar.

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Nytt opplag er kommet. Kjøp Kents bok her!