addmiral-huznetsov

VG publiserer bilder av en russisk konvoi som seiler forbi norskekysten på vei til Syria. Norske medier har den senere tid uttrykt bekymring for russisk aktivitet: Fra Iskander-missiler i Kaliningrad til nådeløs krigføring i Syria og hacking av demokratenes valgkamp i USA. Det viser både at Putin behersker flere arenaer og har en evne til å gripe initiativet. Noe Obama mangler. Han er ikke bare en lame duck-president. Han har gjort USA til en lame duck-nasjon.

piotr-velikij-atomdrevet-kirovklassen

                                                                                           Den russiske konvoien består av syv skip, med hangarskipet Admiral Kuznetsov i spissen. Russlands eneste med plass til 41 jagerfly.  Det atomdrevne krigsskipet Piotr Velikij er det neststørst. Foto: Forsvaret

Konvoien er en demonstrasjon av vilje til makt. Syria er ikke et sideshow for Putin. Han skal sikre at Assad vinner.

Bildene gjør inntrykk på norske journalister. De virker skremmende, selv om norske militære forsikrer at de ikke er rettet mot Norge. Denne gang. Men det er liten tvil om at Putins handlekraft vekker bekymring. Putin har ambisjoner – han har en strategi og den er blitt tydeligere. Den er global. Russland var helt ute av Midtøsten. Nå er de tilbake. Samtidig er USA marginalisert. Dette vil også påvirke Norges strategiske posisjon.

ANNONSE

 

I vår demonstrerte Russland at også strategiske bombefly fra nordområdene var i stand til å delta i bombetokt i Syria:

– De fløy fra Kola, ned langs norskekysten, vest for de britiske øyene og inn i Middelhavet, avfyrte missiler over Syria før de returnerte over Det kaspiske hav. Det var også en demonstrasjon av hva de nå har bygget opp av kapasiteter, sier sjefen for E-tjenestenMorten Haga Lunde.

Hvor mange fikk med seg denne nyheten?

Å være supermakt vil si å ha kapasitet/evne til å projisere makt. Det har Russland skaffet seg og Putin viser vilje til å bruke den. USA er nølende og forebyggende.

Amerikanske soldater til Trøndelag

Adresseavisen kunne sist uke fortelle at USA vil stasjonere 300 soldater i Trøndelag. I dag kom meldingen om at det vil skje allerede fra nyttår og har vært forberedt et års tid. Suksessive regjeringer har svekket norsk forsvar ved å underfinansiere og på militært hold må man være takknemlige om at USA stepper inn. Amerikansk nærvær vil styrke båndet og understreke USAs vilje til å forsvare norsk territorium.

Likevel er norsk presse mer opptatt av å se saken fra Moskvas synspunkt. Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten mente russerne vil oppfatte utstasjoneringen som en provokasjon. Er det lurt med tanke på Putins aggressive stil?

Madsen legemliggjør den rådende tankegang: Dialog betyr å se saken fra motpartens standpunkt. Anvendt på sikkerhetspolitikken betyr det underkastelse.

Seismikk

Samme uke som amerikanerne meldte sin ankomst kom nyheten om at norske myndigheter og oljeselskaper vil samarbeide med russerne om seismikk i nordområdene. Nyheten må ha utløst hevede øyenbryn i mange hovedsteder. Den kom på et tidspunkt hvor EU og USA drøfter nye sanksjoner mot Russland.

Hva er logikken i den norske handlemåten? På den ene siden bekymring for en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon, en bekymring som deles av NATO/USA. Bekymringen skyldes ikke bare spillet i Syria og viljen til brutal krigføring, men summen av faktorer som gjør fremtiden uforutsigbar.

I denne situasjonen inngår Norge avtale om oljesamarbeid med Russland.

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Norge har hele tiden drømt om et slikt samarbeid. Den rød-grønne regjeringen gjorde et stort skritt mot realisering da den inngikk avtalen om deling av sokkelen. Norske investorer posisjonerte seg. Jonas Gahr Støres verste medieeksponering var vennskapet med Felix Tschudi og samrøret av politikk, forretninger og olje i nord.

Invasjonen av Krim og Øst-Ukraina beseglet disse planene. John Frederiksen måtte trekke seg ut av et tilsvarende samarbeid. Motvillig.

Anser Norge et oljesamarbeid for fredsskapende? Alt Norge gjør i nordområdene blir lagt merke til internasjonalt. Er samarbeidet klarert med Washington? Tvilsomt.

Hvor er konsekvensen og konsistensen i norsk utenriks og sikkerhetspolitikk? Den er vanskelig å få øye på.

Det er liten tvil om at russiske myndigheter ønsker adgang til norsk oljenæring og teknologi.

Norske aviser skriver om oligarkene rundt Putin som tapper statlige selskaper for enorme summer. Nylig skrev de om statsbanene.

Det er de samme folkene som styrer russiske oljeselskaper. Det kan ingen være uvitende om. Når Norge innlater seg med russerne går de med åpne øyne inn i løvens hule.

Norske myndigheter slapp Mikhail Fridman inn på norsk sokkel. Britene sa nei.

Fridman gjorde Telenors investering i Vimpelcom til et mareritt. Lov og rett er fremmedord i Russland. Putins oligarker gjør som de vil. Det endte med at Telenor solgte seg ut i sommer med et tap på over 3  milliarder.

Hvor er logikken, hvor er fornuften?

Hvor er Norge på vei?

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629