En isbryter lager vei for et lasteskip i nærheten av en havn på Aleksandra land, ikke langt fra Nagurskaja, den 17. mai 2021. Russland har rustet opp kraftig i området de siste årene: «Once a desolate home mostly to polar bears, Russia’s northernmost military outpost is bristling with missiles and radar and its extended runway can handle all types of aircraft, including nuclear-capable strategic bombers, projecting Moscow’s power and influence across the Arctic amid intensifying international competition for the region’s vast resources.» Foto: Alexander Zemlianichenko / AP / NTB.

Konfrontasjonen mellom verdens stormakter har nådd et nivå som ikke har vært sett siden den kalde krigens dager, og gitt at hele verden er arena for det geopolitiske spillert er naturligvis Arktis ikke noe unntak.

Nordpolregionens økte strategiske betydning er hovedtema for et intervju som Die Welt nylig har gjort med Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide, der hun sannsynligvis som følge av inkompetanse blottstiller potensielt svake punkter hos NATO i nordområdene.

Utenriksministeren gjør først et forsøk på å tone ned spenningen i Arktis:

Die Welt: Fru minister, land som USA, Kina og Russland etterstreber av økonomiske og militære grunner større innflytelse i Arktis. Hvordan blir dette også et internasjonalt problem?

Ine Eriksen Søreide: Man bør være klar over at den arktiske regionen vanligvis er preget av stabilitet og lav spenning. Fra utsiden ser det ikke alltid slik ut. Det skyldes delvis de mektige aktørene som er aktive der. Den voksende interessen henger sammen med klimaendringene og de viktige sjørutene som åpner opp som følge av dem. Men det er ingen tvil om at Russland har gjenåpnet flere militærbaser de siste årene. Moskva har en selvbevisst holdning i regionen, og har store planer for fremtiden når de gjelder øvelsenes kompleksitet og kapasitet. Men i det store og hele forblir det en region uten store spenninger, og sånn vil vi beholde det. Vi er oss svært bevisst at dette ikke er noe man bør ta for gitt.

Søreide svarer ikke direkte på avisens spørsmål om hvorvidt hun er bekymret for Norges sikkerhet i lys av den økte russiske aktiviteten, men forklarer i stedet at den militære asymmetrien mellom Norge og Russland motvirkes ved at Norge åpner for flere militære øvelser i nord.

Samtidig minner hun om en av de strategiske ulempene Norge påførte seg selv da NATO ble opprettet i 1949:

Det er viktig å forstå forskjellen mellom et land som Norge og Tyskland: Vi har bestemt at det ikke skal finnes noen militærbaser i landet for utenlandske tropper. Den andre siden av den medaljen er at vi må trene og øve regelmessig med våre allierte. Det var en måte for å finne en balanse mellom å avskrekke og berolige Russland.

Søreide forteller at det ikke er aktuelt å forandre noe grunnleggende i Norges sikkerhetsstrategi:

Norge ønsker seg et større NATO-nærvær i regionen, mens det russiske utenriksdepartementet nylig kritiserte «Oslos kurs mot militarisering av Arktis», og advarte mot et scenario som den kalde krigens. Er det en realistisk bekymring?

Russland er klar over vårt NATO-medlemskap, også om våre øvelser med allierte i regionen. Dette har vært en del av den nasjonale sikkerhetspolitikken i årtier, og slik vil det også forbli. Det ville ikke være i vår interesse å forandre noe på det grunnleggende forsvarskonseptet, og det er grunnen til at vi ikke har gjort det på over 70 år.

Man kan spørre seg hvorfor det er så viktig å forsikre om at det ikke vil komme noen overraskelser fra Norge i en uforutsigbar verden.

Vel så oppsiktsvekkende er det at utenriksministeren forteller åpent om mulige katastrofale konsekvenser av Norges iboende strategiske svakhet:

Forøvrig må vi være klar over den økte russiske aktiviteten og hva den nye utviklingen betyr strategisk. Ikke bare for Norge, men også for NATO, for eksempel når det gjelder de nye russiske militæranleggene på Kola-halvøya. I et worst case-scenario kunne den russise militariseringen av regionen avskjære oss fra forsterkninger fra amerikanske tropper. Det er med andre ord en strategisk utfordring for Norge, men også for NATO.

Hvorfor er det så om å gjøre å snakke ned alliansens egen evne til å fungere?

Søreide bruker resten av intervjuet til å bullshitte om klimaendringer (blant annet ved å fremheve at norsk olje er så miljøvennlig), om nordisk og europeisk samarbeid, samt om Sverige og Finlands strategiske roller.

Men det eneste som er verdt å feste seg ved, er hvordan hun portretterer Norge som et lett militært bytte. Akkurat det vitnet allerede «Helge Ingstad»-havariet om, men hvorfor ikke i det minste gi omverdenen litt grunn til å tvile på om situasjonen vil forbli like håpløs, og hvorfor nedvurdere NATOs kapasiteter offentlig? Skjønner utenriksminister Søreide noe som helst av militær tenkning?

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!