Nytt

Norske aviser det mener var nedsalget i gassnedsalget Golar LNG som gjorde at Tor Olav Trøim og John Fredriksen røk uklar. Aksjen fortsatte å stige etter at Fredriksen hadde solgt, slik at Fredriksen gikk glipp av ytterligere 2, 8 milliarder i fortjeneste.

Men dette er ikke beløp som får to parhester til å ryke uklar. Fredriksen hadde allerede tjent 11,6 milliarder kroner på salget.

Ifølge DN begynte forholdet å kjølne for et år siden. Hva kan ligge bak? Ulikt syn på strategivalg. Det er to robuste karer. De blir ikke uvenner av å skrike til hverandre. Uenigheten må stikke dypt og gå på noe fundamentalt.

F.eks forholdet til Russland?

Fredriksens riggselskap Seadrill signerte en intensjonsavtale med Rosneft i vår. Ut over våren ble det klart for alle med gangsyn at å innlate seg med ett av Putins viktigste selskaper var risikosport.

Men i stedet for å trekke klørne til seg gjorde Fredriksen det motsatte.

Den 29. juli – dagen før den forrige runde med sanksjoner mot Russland ble iverksatt – signerte Seadrill og et annet Fredriksen-selskap North Atlantic Drilling, seks kontrakter med Rosneft, til den nette sum av 27 milliarder kroner. Det var ikke bare en stor og strategisk avtale, det var å gi USA fingeren.

Merkelig nok har ikke denne kontrakten og tidspunktet vakt oppsikt i norske medier. Det har den garantert gjort i USA, både i finansmiljøet og hos myndighetene. Fredriksen har lagt seg ut med USA. Det gjør man ikke ustraffet.

E24 skrev at Fredriksen ville gå klar fordi sanksjonene ikke har tilbakevirkende kraft. Hvis Fredriksen har trodd det har han svært dårlig politisk teft. Det har lenge vært klart at mye står på spill i Ukraina. Putin utfordrer freden og sikkerhetsordningene i Europa. Den som inngår strategiske avtaler med Putin i en slik situasjon, tar en høy risiko.

Anonyme amerikanske tjenestemenn sa til DN lørdag 13. september at Fredriksen ikke vil gå klar av sanksjonene. Sanksjonene gjelder også allerede inngått avtaler. De må avvikles. Da Fredriksen inngikk kjempekontraktene visste han at nye sanksjoner ville tre i kraft dagen etter.

Fredriksen har utfordret USA i et spørsmål om nasjonale interesser. Det er vanskelig å forstå at Fredriksen kunne tro han kunne slippe unna.

Selskapene gis nå 14 dager til å avvikle eventuelt pågående arbeid, bekrefter tjenestemannen på direkte spørsmål fra DN.

Fredriksen er allerede inne på det russiske markedet med Marine Harvest, verdens største oppdrettsselskap. Marine Harvest er ikke blitt blokkert av lunefulle russiske tjenestemenn som gjør funn i prøvene som ingen andre finner.

Varsellampene burde lyst da Putin viste tegn på å utfordre Vesten og internasjonal orden. I stedet gjorde Fredriksen det motsatte: Han satset på Putin.

Et slikt dumdristig valg kan forklare hvorfor en tøffing som Trøim fant det var tid for å forlate skuta.

Fredriksen er tøff, men ikke dum. Hvem har gitt ham råd som fikk ham til å satse på Putin? Kan det ha vært døtrene? Det blir bare spekulasjon, men det ville ikke være merkelig om de også deltar i strategiske vurderinger. Blod er tykkere enn vann.

Kan Fredriksen trosse USA? Nei, han kan ikke det for Seadrill er børsnotert i USA og således underlagt amerikansk lov.

Men det er også et annet stort norsk selskap. Statoil. Også Statoil har samarbeid med Rosneft, og Helge Lund møtte Rosneft-sjefen på Fornebu etter at de første sanksjonene var vedtatt. Det var også politisk tonedøvt. Statoils folk svarte svevende når de fikk spørsmål om ikke sanksjonene Norge skulle følge, også gjaldt dem.

Statoil svarer fortsatt svevende på om de nye sanksjonene som er spesielt gearet mot å ramme rusisisk oljeindustri, også omfatter dem.

Men det gjør de, uten tvil. Også Statoil er børsnotert i New York og underlagt amerikansk lov.

At Statoil er så lite lydhør for signalene fra amerikanske myndigheter er mer enn underlig. Er signalene fra norske myndigheter så svake, eller synes regjeringen at det er greit at Statoil pådrar seg negativ oppmerksomhet både i finansmiljøene og hos amerikanske myndigheter?

Norske medier viser også forunderlig liten interesse for den næringen vår rikdom er bygget på. Kan det være fordi Arbeiderpartiet satset på samarbeid med russerne i nordområdene, og at man i det lengste har trodd at Ukraina ville blåse over?

I så fall har man fulgt dårlig med i timen. De forhåpningene er for lengst gjort til skamme av Putin selv. Den som nå inngår samarbeid må ta følgene. Både Fredriksen og Statoil har opptrådt på en måte som skader norske interesser. I et så høyt spill er ingen hevet over reglene. Amerikanske selskaper lider, så hvorfor ikke norske, som attpåtil er notert på Wall Street?