Kommentar

Er avtalen i Geneve om avvæpning av militser, rømming av okkuperte bygninger og amnesti en begynnelse på den de-eskalering av situasjonen i Ukraina som alle har ønsket og talt for? Eller er det bare et hvileskjær, en våpenhvile?

Vigilantegruppene i Donetsk, Kremartorsk og andre byer fnyste av avtalen. De akter ikke å trekke seg ut eller gi seg på noen måte.

USA mener Russland med avtalen indirekte har innrømmet å ha innflytelse eller kontroll med aktivistene. Men betyr det at Moskva akter å følge opp?

Hva Vladimir Putin sa i sin årlige tv-maraton med publikum ga et annet inntrykk; Putin innrømmet at russiske soldater hadde vært på Krim før folkeavstemningen, og at Russland kunne bli nødt for å rykke inn i Øst-Ukraina.

Den tidligere amerikanske viseutenriksministeren under George W. Bush, Strobe Talbott, sa i BBCs Hardtalk: Det er ikke et spørsmål om Putin vil invadere, han har invadert Øst-Ukraina. Dvs. det er Putin som har organisert mobben som angriper bygninger og ordensmakt, og det er Moskva som bestemmer graden av aggresjon. Målet er å destabilisere Ukraina slik at valget på ny nasjonalforsamling 25. mai ikke får den legitimiteten det ellers ville fått.

Så lenge Putin ikke møter motstand vil han storme frem. Hvorvidt han bare er en taktiker som kun utnytter andres svakhet eller har en strategi, strides de lærde om. Man sa det samme om Hitler før 1. september 1939: han improviserte og gamblet.

Men kan det være at disse kategoriene – taktikk og strategi – ikke passer på Putin? Hitler feilkalkulerte. Han trodde ikke Storbritannia ville erklære krig. Men det betyr ikke at han ikke var forberedt på krig, for krig var innebygget i hans strategi.

Kanskje noe av det samme gjelder for Putin? Kan hende han grep sjansen på Krim da han så maktvakuumet i Ukraina, men det betyr ikke at han ikke har langsiktige mål.

Fremfor alt har han en grenseløs forakt for svakhet. Han har luktet Obamas svake sider og han tror han skal kunne være den som detroniserer USA som supermakt.

Av en eller annen grunn er det liten oppmerksomhet rundt Putins sjakktrekk i Syria. Hvis Assad overlever kan han takke Putins våpenleveranser og Irans aktive hjelp for det.

Hvordan tror Obama at han skal kunne kunne forhandle frem en avtale om Iran med Russlands hjelp som «lukker» det iranske atomprogrammet?

For Putin er alt en styrkeprøve og et spørsmål om interesser. Det er lenge siden Putin bestemte seg for å satse på shia-fraksjonen i den sekteriske krigen i Midtøsten. Er det usannsynlig at samarbeidet som Moskva og Teheran har i Syria skal kunne gi uttellinger for Irans atomprogram?

Problemene er ved å vokse Obama over hodet.

For ikke å snakke om EU, som ikke tør å gå inn for annet enn symolske sanksjoner mot Russland. Putin avslører at EU ikke en gang er en papirtiger.

USA ønsker og forbereder en tredje runde med sanksjoner, men selv disse sitter langt inne for EU.

Det som virkelig ville monnet, sanksjoner som omfattet områder som finans og energi, er for omfattende selv for USA.

Putin representerer en form rovdyr-autoritært styre, og et slikt regime lukter svakhet lang vei.

Geneve er bare en hvilepause.