En ukrainsk politimann søker dekning nær en brennende bygning som ble truffet i et russisk luftangrep i Avdijivka i Donetsk den 17. mars 2023. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Da undertegnede en tid etter utbruddet av Ukraina-krigen møtte noen ukrainske akademikere over 60 år som hadde flyktet til Italia med sine familier, kunne de fortelle mye som sine opplevelser. Men ett spørsmål var det ingen av dem som hadde noe svar på: Hva kan egentlig være veien ut av denne krigen?

Mange måneder senere er dette fremdeles like uklart. Og dermed reises et annet spørsmål: Kan Ukraina-krigen i stedet være starten på noe enda verre?

Den amerikanske historikeren og forfatteren Victor Davis Hanson drøfter akkurat den risikoen i en kronikk hos American Greatness i forbindelse med at ett år er passert siden Russlands invasjon.

Hanson, et fremtredende medlem av den politiske tenketanken Hoover Institution ved Stanford University, er ikke optimist. For å illustrere trekker han en parallell til den spanske borgerkrig:

Ukraina-krigen ligner mer og mer på den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939, en blodig kjøttkvern som tok 500.000 liv. Den tre år lange konflikten ble en barbarisk stedfortrederkrig og en opptakt for de krigførende partene i andre verdenskrig.

Slagmarken i Ukraina er i ferd med å bli et lignende dødslaboratorium. Nye dødelige våpen og taktikker blir innført, modifisert og hele tiden forbedret – fra droner til selvgående missiler og artilleri som opererer ved hjelp av internett.

I dag ser vi også en lignende gruppering av det som kan bli motparter i en mye større og mer skremmende global krig, advarer Hanson, som er spesialist på blant annet militær historie.

Hanson konstaterer at russerne ikke vant på walkover:

Da Russland gikk til definitivt angrep på Ukraina, hadde Ukraina mer enn nok med å overleve i starten.

Men nå som Ukraina er blitt bevæpnet til tennene, og soldatene deres viste seg å være langt mer dyktige og heroiske enn Putins en gang fryktede russiske tropper, forsøker Kyiv å presse russerne tilbake til de ukrainske grensene fra 2014.

Ukraina har snarere ambisjoner om å slå tilbake:

President Volodymyr Zelenskij har kunngjort at den neste fasen vil bli å kaste ut alle russere innenfor Ukrainas 2013-grenser. Han lover å gjenerobre både Krim og Donbas.

Det er et ambisiøst mål som kan kreve militære angrep, både inne i Russland og mot mål i Svartehavet.

Men det blir dyrt for USA, som sliter med sine egne problemer:

For å utføre disse to militære operasjonene trenger Zelenskij en blankosjekk fra et USA som verken evner å kontrollere sine egne grenser, eller vedlikeholde sin kritiske infrastruktur, og som dessuten har en gjeldsbyrde på 33.000 milliarder dollar.

På den måten kan de også forrykke den globale sikkerhetspolitiske balansen:

Amerikanerne må ikke bare bevilge pengene og sende våpnene som er nødvendige for å støtte Zelenskijs motoffensiver. De må også bevege seg inn på en farlig antirussisk agenda som ikke nødvendigvis er ensbetydende med å være i USAs beste interesse.

Putin erkjenner at krigen begynte dårlig, men den russiske presidenten har ikke redusert sine ambisjoner, og de er høye:

Når det gjelder Russland, er Vladimir Putin klar over at angrepet hans var en kostbar feil. Det var basert på antakelsen om at en svak, unnvikende Biden og et amerikansk militære som ble ydmyket i Afghanistan, alltid ville forbli passive.

Likevel tror Putin fortsatt at angrepet på Ukraina ikke vil være en fatal feil, dersom han fortsatt kan ødelegge store deler av Øst-Ukraina, befeste det han oppnådde i 2014, splitte NATO og lykkes med propagandaen om at krigen var essensiell for å redde moder Russland fra et korrupt Vesten, for deretter å danne en ny allianse med Kina, Iran, Nord-Korea, og kanskje Tyrkia og India.

Bidens ambisjoner med krigen er ikke noe mindre:

Biden-administrasjonen på sin side mener en stedfortrederkrig mot Russland for å gjøre Russlands ufarlig, er i USAs interesse. For å sitere forsvarsminister Lloyd Austin, vil USA sende ubegrenset med våpen inn i Ukraina for å svekke Russland så mye at de må holde seg innenfor sine nåværende grenser.

Han frykter tilsynelatende heller ikke de verste konsekvenser:

Washington avviser alle Putins eksistensielle trusler som tom kjernefysisk sabelrasling – basert på Pentagons forsikring om at sårede, knurrende tigre alltid kan antas å forbli forutsigbart føyelige.

Antagelsen synes å mangle historisk forankring, og ignorerer Machiavellis lærdom til tyranner om at det er bedre å være fryktet enn elsket.

For den amerikanske presidenten handler krigen også om innenrikspolitikk:

Biden ser i stedet på det å redde Ukraina og straffe Russland som bragden som skal redde æren hans, og også berge en ellers forfeilet administrasjon på hjemmebane.

Alle forsøker å bruke krigen til sin fordel:

Den en gang pasifistiske amerikanske venstresiden bruker Ukraina-krigen til å si «hva sa jeg?» og som bevis for at Vladimir Putin virkelig var det monsteret de ikke greide å utpeke som skyldig ved hjelp av «Russia collusion»-oppspinn eller desinformasjon om Hunters laptop.

Iran selger droner til Russland. Teheran forventer at en desperat Putin lar dem kjøpe alt det anrikede uranet de trenger for å forhindre mulige angrep på Teheran, og at Moskva får slutt på Syrias tilnærmelsespolitikk til Israel.

India, i likhet med Tyrkia, liker nyutvinnet, billig, russisk olje. De synes åpenbart at et geografisk nærmere Russland og Kina er bedre leverandører enn et fjernere, aggressivt og stadig mer svekket USA, som også er splittet internt.

Tyrkia blomstrer plutselig ved hjelp av billig olje og våpenhandel med Russland.

Nord-Korea ser bare det positive med at vesten er opptatt i Ukraina. Nord-Korea regner med at deres egen skjødesløshet med atomvåpen blir sett på som et verdifullt irritasjonsmoment, både fra Russlands og Kinas side.

Den viktigste geopolitiske konsekvensen er at Kina styrker sin posisjon:

Kina tror at det er de som kan bli den virkelige vinneren av krigen. Kinas rivaler, og deres fiender, svekkes mer og mer jo lenger krigen varer. Vesten tømmer våpenarsenalene sine. Kostnadene dette medfører, er belastende. Russland blør, selger billig olje til Beijing og tigger om våpen fra det kinesiske kommunistregimet.

Dermed øker Beijings appetitt på Taiwan:

Kina tror at verken Europa eller USA vil gå inn i enda en stedfortrederkrig – for eksempel en krig over Taiwan – mot en atommakt som deres, med langt mer innflytelse over Vesten og langt større, tilgjengelige ressurser på slagmarken.

Jo lenger denne forutgående konflikten varer, desto raskere kommer den marerittaktige storkrigen, konkluderer Hanson. Utsiktene er alt annet enn lystelige, men noen fredsforhandlinger er ikke i sikte.

 

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.