Kommentar

Verden befinner seg i dyp krise og Vesten er uten ledelse. Putin invaderer Ukraina og alt Obama kan si er at Putin er ansvarlig. Det er også Obama og han hadde ikke noe svar, ikke noe som var på høyde med utfordringen.

Hun unnvek til og med å si at det var en invasjon med bakkestyrker.

Utenriksminister Brende kunne bare si at invasjonen var «uakseptabel» og at det måtte finnes «en politisk løsning». Det er kodespråk for at man er opprådd og ikke aner hva som kan bli neste skritt.

For det Putin viste med sin innmarsj var at han vil ha en løsning på sine premisser. Og hva består de i?

Første regel i et spill er at man må forstå hva den andre gjør og vite å kalle det ved dens rette navn. Vestlige ledere var i går opptatt med å bortforklare at det var en invasjon. Cameron kalte det «an incursion».

Kan 1.000 mann være en invasjon? Teknisk og isolert sett kan det diskuteres. Men hvis man ser Putins handlemåte over tid er sporene tydelige: Det er bare noen uker siden en av hans raketter skjøt ned et passasjerfly. Verden trodde han skulle bli spak. Nå ruller panservognene hans over grensen til et annet land for å støtte opprørere som er trent, betalt og bevæpnet av Moskva. Gudfaren viser at han er gudfar.

Dette er verre enn en invasjon. Det er undergraving av et annet land. Samtidig destabiliserer Putin den internasjonale orden.

Norske forskere som Julie Wilhelmsen snakker om Putins begrensede mål og stiller seg et stykke på vei forstående til russernes ønske om ikke å ha EU som nabo. De gir Putins motiv, om ikke metoder, et legitimt skjær.

Men Putins mål er ikke bare territorielle, de er mest politiske: Å gi Russland manøvreringsrom, gjøre det ekspansivt. Måten Putin gjør dette på er å knuse den rettsorden som ble etablert i 1945.

Det er fryktelig mye som er i bevegelse når Putin flytter frem sine brikker. Det er mer enn panservogner og artilleri.

Han er mot den kulturelle, politiske, seksuelle, areligiøse vestlige kulturen som siver inn overalt og virker som spydspiss for vestlig business.

Putin forstår ikke helt hvordan det skjer, men han ser at Russland bare eksporterer og samler rikdom. Han vil ha noe mer. Han vil gjøre Russland fryktet og mektig.

Ved å sende stridende inn i Ukraina på opprørernes side har han igjen gått over Rubicon.

Vestlige lederes reaksjon var ikke i nærheten av å være på høyden.

Hva kunne de gjort?

NATO har lovet ikke å stasjonere soldater i de nye medlemsstatene i øst. Det løftet har Putin selv annullert med sin opptreden. Hvis Obama skulle satt seg i respekt skulle han for lengst fremmet et forslag i NATO om at det skal forhåndslagres materiell i øst. Med den siste aksjonen burde svaret vært at man sender soldater.

Dette vakuum er folk og ledere i øst svært opptatt av. De vet at NATO-medlemskapet blir hulere og hulerer jo lenger de står alene. Ukrainas situasjon har allerede skapt ikke bare spenning, men usikkerhet om NATO-garantien gjelder for Baltikum og Polen.

Spesielt Angela Merkel og Tyskland blir testet. Hvis Tyskland ikke viser at det kan aksle ledertrøyen i en så skjebnesvanger stund, vil det forspille en historisk mulighet.

Det synes som om vestlige ledere blir tatt på sengen igjen og igjen. Nå er det to teatre hvor man er håpløst etter: Ukraina og Irak/Syria.

Begge steder har Vesten problemer med å forstå hva konfliktene gjelder. At motstanderen har helt andre definisjoner av virkeligheten, og forfølger mål som Vesten trodde var passé. EU har satset på at freden skulle vare og handelen overta. I Obama har USA fått en president som er mer europeer enn amerikaner. Kombinasjonen er negativ for Vesten.

Europa husker ikke. I USA er det tross alt mange som husker. Hvis man skal forstå Putin skal man studere Slobodan Milosevic. Heller ikke ham klarte EU å hamle opp med. Han kunne starte fire kriger før det ble nok.

Innsatsen er mye høyere denne gangen.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også