Sakset/Fra hofta

Bildet: Vesten har vanskelig for å forstå at autokrater liker hverandre og can do business mye lettere enn med vestlige ledere. Erdogan har vært en hyppig gjest i Moskva. 10. mars legger han ned krans på Den ukjente soldats grav. Foto: Reuters/Scanpix.

Red. har i dag fått en bekymringsmelding fra en kvalifisert leser som lurer på om vi har endret syn på Putin etter to gjesteartikler som viser forståelse for russisk syn.

Vårt svar er: Det er forskjell på strategi og taktikk.

Et land må ha en strategi. Det er vanskelig å få øye på at Norge eller Vest-Europa har en slik for tiden, enten det gjelder Russland eller Midtøsten. Det er i seg selv alarmerende.

Når mediene skriver at Angela Merkel er den frie verdens forsvarer er det patetisk. Merkel har heller ingen strategi.

Men det har Trump og Trump kommer til å utfordre Vest-Europa og det liberale USA og vise at de er nakne.

En supermakt må utvise maktvilje. Obama sto for retrenchment, og det har gitt Putin blod på tann.

Man kan trygt si at Putin aldri ville våget å sette i gang det han har gjort med en president som Trump ved roret.

De liberale medienes fremstilling av ham som en Putin-look-alike sier noe om at de selv ikke ser forskjell på demokratisk autoritet og autokratisk autoritet.

Niall Ferguson lanserte tanken om at Trump betyr en gjenoppliving av alliansen fra annen verdenskrig. Han så for seg at USA, Russland, Kina og India ville danne en allianse for oppdemning og nedkjempelse av radikal islam.

Det ville vært en strategi. Man ville hatt en felles interesse, men ellers vært uenige om mye.

Er noe slikt tenkelig?

Trump og hans mannskaps signaler kan tyde på at man ønsker et bedre forhold – og som Trump sier: Hvem kan tape på det?  – men det betyr ikke at USAs godtar annekteringen av Krim eller invasjonen av Øst-Ukraina.

Det gjør heller ikke Document. Et lite land som Norge må være ytterst forsiktig i sin sikkerhetspolitikk.

Norge gjør nå flere motstridende ting:

Man sier ja til amerikansk utstasjonering av soldater, et beskjedent bidrag på 400 mann ved Værnes. Det er helt i orden. De er garantister for at Norge vil få hjelp nå som vi snart ikke har et forsvar verdt navnet.

Rakettforsvaret vil også integrere oss i amerikansk forsvarsstruktur. At russerne skulle blåse i bartene over dette er forutsigbart. Men det er mest tomtønner.

Det som kan sette norsk sikkerhet i fare er vinglekursen: Hvis man sier ja til utstasjonering må man vise fasthet. Men politikk er overtatt av dialogkultur og terapeutisk forståelse jfr sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, Kristian Åtland, i Aftenposten mandag: NATO og Russland har et historisk dårlig forhold. Kan den negative spiralen stanses?

Etter først å ha berørt strategiske forskjeller, som synet på Kosovo, går Åtland over til å drøfte taktiske spørsmål, som incidenter mellom NATO-land og Russland, ofte som resultat av risikofylt/provoserende russisk oppførsel.

Nå trer terapeuten frem: Man må finne måter å deeskalere situasjonene på. Alt blir et spørsmål om følelser.

Frykten for NATO har også vært en viktig drivkraft bak den storstilte militære moderniseringen som landet har gjennomført siden 2008.

Stormakter lar seg ikke diktere av følelser. Putin og hans indre krets bestemte seg på et eller annet tidspunkt for gjenreising av Russland som supermakt. Det betød opprustning og projisering av makt.

Det første offeret var Georgia. Responsen fra Vesten var slik at Putin fikk blod på tann.

Putin er en gambler. Han så at Obama var en myk mann som ikke forsto realpolitikk. Trolig foraktet han Obama og hans opptatthet av liberale, politisk korrekte verdier. Han så at Obamas politikk splittet USA. Russiske diplomater gjør annet enn å spionere, de rapporterer også hjem.

Obama ble ingen samlende figur hjemme og ute ble hans politikk katastrofal. Kinesiske ledere, saudi-arabiske ledere, ydmyket ham da han kom på besøk. I Beijing var Putin der samtidig. Han fikk ikke flytrappen trukket vekk og erstattet med en ved bakdøren.

Obama innførte sanksjoner mot Russland, men de splitter EU. Putin har fått en fot innenfor døren i EU. Det er alvorlig, for det handler om krisen i det liberale demokratiet.

Putin oppdaget at det multikulturelle samfunnet er en invitt til dets egen ødeleggelse. Defor har russiske medier pøst på med historier som har vist at land som Sverige er i oppløsning. Det multikulturelle fiaskoene kan utnyttes som politiske våpen.

Inntil Vesten forstår å skape orden i sitt eget hus, vil russisk infiltrasjon fortsette.

Se på forholdet til Iran. Obama hadde bestemt seg fra han ble innsatt i 2009 på at han skulle inngå en avtale med Iran. Men hvem er nå alliert med Iran? Russland. Maktpolitikk handler ikke om tro på at alle vil det samme. Det handler ikke om blå øyne. Selv Bush II så inn i Putins øyne og så en sjel.

Amerikanerne har blitt utspilt, ikke bare ved strategisk fremrykning, men også diplomatisk. Vi har ikke tatt inn over oss betydningen av det. Amanpour kommer ingen vei med Sergej Lavrov.

Venus og Mars

Putin står for en maskulin politikk, Obama for en feminin.

Den feminine taper i en mer brutal verden.

I USA har Trump fått en leder som matcher Putin og Kreml er ved å skjønne det. Trump blir ingen walkover.

Norge står utsatt til fordi vi sier ja til utplassering av soldater med har lagt en avstand til Trump som presidenten og hans stab ikke kan unnlate å legge merke til. Trump-administrasjonen er herjet av strid i USA, de er beleiret av fiender. De merker godt hvem som er venner og fiender, og Norge befinner seg ikke blant vennene.

Det kan komme til å koste oss dyrt.

Forskningssjef Åtland går inn for at NATO må senke ambisjonsnivået, uten å spesifisere. Det er nærliggende å tro at han mener utstasjonering av soldater i Baltikum er unødig provoserende.

Men slik virker ikke spillet overfor Russland. Putin bestemmer farten og responsen, og han har gått så langt at NATO må svare.

Problemet er mangel på fasthet i Vest-Europa. Russiske penger penetrerer vestlige finanshovedsteder. Europa er blitt svakt og det kommer til å bly synlig under Trump.

Et fenomen som skygger for utsikten er at Demokratene under Hillary er blitt mer krigersk enn republikanerne overfor Russland. Det er en underlig konstellasjon. Tradisjonelt har rollene vært omvendt.

Også på norsk og europeisk side finner man sammenfall av tilsynelatende motstridene impulser: Appeasement overfor Moskva og antiamerikansk motstand mot Trump, fordi man er mot maskuline verdier.

Resultatet er knefall for en autokrat, bare det ikke er vår egen.

Det er mulig å se for seg at svakheten i det flerkulturelle prosjektet betyr større lydhørhet for autokrater i autoritære stater. Norges knefall overfor Kina er ett eksempel.

Vi er ved å miste vår sunne dømmekraft.