Den 18. februar meldte The Guardian at Russland fortsatte sin styrkeoppbygging og hadde 190.000 soldater på den ukrainske grensen. Dette høres imponerende ut, men det er ikke i nærheten av hva som trengs for å okkupere Europas nest største land, med nær 44 millioner innbyggere, noe som ville bekymre enhver ærlig militærstrateg. Så hvorfor prøver Russland det matematisk umulige?
For å vinne en okkupasjonskrig, må noen absolutte betingelser på plass: Du må ha motiverte tropper. Du må ha nok tropper til å kontrollere befolkningen, noe som typisk innebærer mer enn 10 soldater pr. 1000 innbyggere, i dette tilfellet altså rundt 450.000 soldater. Du må ha gode og sikre forsyningslinjer for mat, våpen og materiell. Du må sikre luftherredømmet. Du må kunne kutte fiendens forsyningslinjer. Du må ha en slagplan som forholder seg til virkeligheten. Og du må ha en plan for å holde landet hvis du faktisk vinner, så man ikke ender med et evig geriljahelvete som i Vietnam eller Afghanistan.
Et tynt bemannet angrep
Ingenting av dette virker å være på plass fra Russlands side, og dette er ikke synsing, for hovedstaden er fortsatt ikke inntatt, og selv i byen Tsjernihiv pågår det fortsatt harde kamper, en by som ligger bare noen mil fra grensen til både Hviterussland og Russland. At russerne ikke har sikret denne byen, viser at fremrykkingen går svært langsomt, og det betyr igjen at Russland har forregnet seg, slik tallene også indikerte på forhånd.
Ukraina grenser til Polen i vest, mens Russland grenser til Ukraina i vest. Det er over 1200 kilometer fra Donetsk i øst til Lviv i vest. Det innebærer at Russland ikke har noen mulighet å kontrollere fiendens forsyningslinjer i vest, og risikerer å komme i kamp med polske styrker. Dermed blir også luftherredømmet et problem. Mye tyder på at motivasjonen til russiske styrker er dårlig, forsyningslinjer i et så stort land vil alltid være et problem, og hva i alle dager er planen for å kontrollere Ukraina hvis Russland vinner?
Her er det mer vondt blod enn folk i Vesten forstår. Vestlige medier er mer opptatt av å vise ukrainere og russere som klemmer hverandre, men storpolitisk ser det på ingen måte sånn ut: Russernes folkemord på ukrainere, holodomor eller «sulteholocaust», på 1930-tallet er på ingen måte glemt. Diktaturet fra sovjet-tiden er det fortsatt svært mange som husker. Balkankrigen er ikke glemt, og heller ikke annekteringen av Krim og Donetsk. Og Ukrainas overgivelse av atomvåpen i bytte for «garantier» sitter godt i minnet.
I det hele tatt: Til tross for at russere og ukrainere er «broderfolk», lever hatet, frykten og mistroen, og seks år med separatistkrig i Øst-Ukraina hjelper ikke. Vi vestlige puddinger har ingen forutsetning for å forstå dette kulturelle bakteppet.
Er Putins egentlige mål bare Øst-Ukraina?
Det militært logiske å gjøre med styrkeoppbyggingen ville vært å angripe Øst-Ukraina. Landet er i praksis delt av elven Dnipro eller Dnjepr, og det kan være at Russland hele tiden har hatt som strategisk mål å sikre seg denne delen av Ukraina. En grenseelv er som en vollgrav, og da sikrer russerne både Donetsk-regionen, forsyningslinjene til Krim og den delen av Ukraina som er mest Russland-vennlig. Dette ville vært det logiske, strategisk fornuftige og militært kanskje mulige å gjøre. Kanskje er det faktisk dette som er Putins endelige mål, og årsaken til at Vest-Ukraina fortatt er ganske uberørt av krigen. Vi vet ikke. Det eneste vi vet, er at politikere bestemmer når kriger skal starte – men det er alltid militære styrker som bestemmer når og hvordan de skal slutte.
Hvordan ender dette, spør alle seg? Svaret er kort og godt «does not compute». Det er for mange ukjente faktorer i ligningen, og «fog of war» hindrer oss i å se fakta. På papiret skulle Russland kunne vinne nesten på walkover, men kriger fungerer ikke på den måten. Resultatet er aldri gitt, det viser ikke minst araberstatenes stadige angrep på Israel, og krigene i Afghanistan – hvor sauebønder med AK-47 vinner hver gang. Det er bare klimaprofeter som kan se fremtiden med absolutt sikkerhet.
Russland kan neppe vinne, annektere og holde hele Ukraina. Polen, Slovakia, Ungarn, Romania og Moldova kan ikke leve med et sånt utfall. Ikke de baltiske landene heller. Et russiskkontrollert Øst-Ukraina ville vært mer utholdelig. Det ligger også en klar fare i energisituasjonen for Europa: Med dagens ekstreme sanksjoner fra EU mot Russland er det en overhengende fare for at Russland kan iverksette gjengjeld:
En truende energikrig mot et forsvarsløst EU
Russland supplerer ca 20 % av oljen, 40 % av gassen og 20 % av kullet som får hjulene til å gå rundt i Europa – en avhengighet som har økt kraftig det siste tiåret pga. «grønn omstilling». Hvis Putin stopper denne energiflommen over natten, vil resultatet blir fullstendig knusende for EU: Det vil oppstå øyeblikkelig energimangel, for EU er styrt av globalister som mener beredskapslagre er unødvendig, siden «alt er til salgs i vår globaliserte verden». Det var dette Trump advarte Merkel klart og tydelig mot. Hvis dette skjer, vil energiprisene eksplodere for alvor, også i olje- og vannkraftlandet Norge, som har vært så dumme at de har knyttet oss tett til EUs grønne energikaos.
Samtidig tapper denne krigen Russland for penger, styrke, handlingsrom og ressurser, slik kriger alltid gjør. Det kan også innebære et ukrainsk motangrep mot Russland, og det kan igjen styrke stater ingen ønsker skal bli mer mektige:
Uoversiktlige ringvirkninger
Et svekket Russland kan nemlig gjøre de volatile islamistiske statene i øst modigere og sterkere: Dagestan, Tsjetsjenia, Aserbajdsjan, Uzbekistan, Turkmenistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan etc. er ikke akkurat utstillingsvindu for demokrati, fred, frihet og fremgang for vestlige verdier – og disse grenser igjen til Kina, som har fått mer enn nok av islamistisk separatisme. Do the math.
Og bakom synger både Iran og Tyrkia; heller ikke de har verdensfred, klimapolitikk og demokrati som sine fremste mål. Og midt i det kaoset ligger stakkars lille kristne Georgia, med sine tre millioner innbyggere, sin egen kultur, sitt eget språk og endog sitt eget alfabet. Jo, det er nok å bekymre seg for – for helt siden Sovjetunionens fall har Russlands styrke og vilje til maktbruk virket stabiliserende på denne kruttønna. Nå er det ikke mulig å spå fremtiden.
Norske medier er besatt av å påpeke hvordan Ukraina-krigen viser europeisk «samhold», og tar det som bevis for at demokrati og sivilisasjon er i ferd med å seire. Det er nærsynt, og en naiv forenkling av virkeligheten, som alltid fra vestlige føle-medier. Det kan oppstå en intern «energikrig» i EU på grunn av dette, hvor hvert land forsøker å redde seg selv. Men atomkrig? Nei.
Atomvåpen kan i praksis bare brukes til én ting: å hindre at noen angriper deg, så du kan sikre egen makt. Det er en lekse Ukraina har tatt til seg nå. Det er jo derfor «RocketMan» i Nord-Korea og prestestyret i Iran legger så mye innsats i «nukes» –, men et Iran med atomvåpen kan ikke Israel leve med. Og sånn bare fortsetter ringvirkningene.
Så det blir nok ikke «fred i vår tid» denne gangen heller, dessverre, uansett hva NRK forsøker å mane frem.
