Kommentar

Oslo Freedom Forum har et potensial. Forumet utfordrer vested interests, dvs. makt, både i Vesten og utenfor. Andrew Feinstein ga et foredrag om dagens Sør-Afrika som var rystende i avsløringen av korrupsjon på toppen.

Så nådeløse avsløringer er utfordrende også for tilhørerne. Forstår de hva som sies? Er de i stand til å ta det inn?

Usminkede avsløringer er ikke hva som passer norsk offentlighet best. Vi liker at ondskapen befinner seg på utsiden. Når Thabo Mbeki og Jacob Zuma fremstår som gjennomkorrupte, skaper det dissonans.

Spørsmålet er om Statoil med den nye avtalen med Rosneft har satt Norge i en posisjon hvor vi ikke tåler å ta inn over oss Putins Russland.

Norsk mentalitet og selvbilde tåler ikke å leve i en tilstand av konstant spenning mellom idealer og virkelighet. Et land som USA har til tider måttet tåle å foreta valg som gir blod på hendene. Den pågående dronekrigen er et aktuelt eksempel.

Men Norge liker ikke slike tilstander, og vil ut av dem. Norge foretrekker den gode samvittighet. Spørsmålet er om det er mulig som stor oljenasjon.

Vi ser at Statoil gjør det Big Oil alltid gjør: det som er best for business. Derfor satset man stort på tjæresand i Canada, og skifergass i USA, selv om skadene på Norges miljøomdømme er katastrofalt. Må man velge må man velge.

Det har Statoil gjort, og Ap følger etter og drar Norge med seg.

Pressen reflekterer bare i liten grad hvor stort dette er, og i hvilken grad det forplikter Norge.

En side av samarbeidet med Rosneft er at man kan bli lurt: Statoil kan bli forpliktet til å investere enorme summer, som når som helst kan være tapt. Det er mulig Helge Lund og Aps selvtillit er så stor at man tror det som gjelder for andre internasjonale selskaper, ikke gjelder dem.

Dette er bare et penere ord for arroganse.

At norske medier og kommentarer brukere andre og penere ord, forandrer ikke på dette. Noen ganger er det lurt å minne seg selv på at Norge er en liten nasjon. Ikke bare finnes det en stor verden der ute, den fortolker i økende grad oss, på sine egne premisser.

Således anmelder den dyktige historiker Henrik Jensen Thor Viksveens bok om Jens Stoltenberg i Jyllands-Posten:

Den er først og fremmest aldeles ukritisk. Allerede i indledningen røber forfatteren, Thor Viksveen, politisk journalist og tidligere chefredaktør, at han under sit arbejde med bogen kun »igen og igen har fået bekræftet, at Stoltenberg er en god mand«. Punktum. Han er »ærlig, dygtig, retskaffen og arbejdsom«, og terrorangrebet har mere end bekræftet dette billede af »styrke, beslutsomhed og evne til at sige og gøre det rigtige«. Osv.

Og så er han pæn på den melankolske måde. Til gengæld er der ikke meget i den stoltenbergske forhistorie, der peger i statsmandsretninger. Det bliver kort sagt kedeligt og uden kant. Spild af tid.

Der er ikke tale om en autoriseret biografi, og hovedpersonen er ikke citeret direkte. Man må også spørge sig, om han står sig ved en sådan helgenkåring. Den er slesk og uvirkelig. Det siger sig selv, at man ikke kommer derhen, hvor Stoltenberg er i dag, uden albuer og dræberinstinkt. Tænk blot på magtkampen med forgængeren som leder af Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, eller på opgøret med den tidligere LO-formand, Gerd-Liv Valla, i 2007.

Vi har lett for å bli fornærmet. Tenke seg til å kalle biografien for hagiografi, og slesk. Men hadde det vært om Tony Blair eller Nicolas Sarkozy hadde vi syntes det var i sin skjønneste orden. Der hersker «killer instinct» i politikken. Men ikke hos oss.

Det dreier seg altså om en spesiell norsk selvforelskelse. Den er bad for business. Fordi den er så lett å gjennomskue. Shimon Peres visste hvordan han skulle smigre nordmennene. Russerne er eksperter på charmering av vestlige og man får inntrykk av at nordmenn faller for det. Man er uimotståelig for kurtise av seg selv.

Nå har man manøvrert seg inn i et favntak det kan bli vanskelig å komme ut av. Det setter det meste på spill: som f.eks forholdet til vår viktigste allierte, USA. Barack Obama har ikke vært heldig med sin reset-politikk. Putin har ikke respondert slik man ønsket, det viser tilfellet Syria. Norge kan risikere å havne i krysspress.

Siden Putin ble gjenvalgt er innsatsen blitt mye større. Putin er mer ærgjerrig, mer hevnlysten, mer ærekjær, og definerer nærmest alt Russland tar i som «sitt». Dermed vil Norges forhold til den russiske sfære betinge at man tilpasser seg Moskvas syn.

Ett eksempel er Ukraina, der president Viktor Janukovitsj viser stadig sterkere autoritære takter. Vi tenker normalt ikke over at Rosneft-avtalen skulle ha slike konsekvenser. Men det er grunn til å spørre om Norge ikke allerede avstemmer sin utenrikspolitikk.

Arnfinn Nordbø, masterstudent ed UiO, har Ukraina som spesiale. Han skrev nylig i VG Debatt:

Norge har derimot vist minimal interesse for landet, som geografisk er Europas største etter Russland. Jonas Gahr Støre gjorde likevel et prisverdig grep ved å kalle den ukrainske ambassadøren inn på teppet 3. mai. Her kritiserte UD fengslingen og behandlingen av Timosjenko, og også andre forhold i Ukraina, som bekymringen for to lovforslag som vil forby all informasjon om homofili i landet.

I helgen utvidet myndighetene anklagen mot Timosjenko ved å implisere henne i drap. Hvorfor dreies tommeskruen til når de internasjonale reaksjonene på Kievs behandling av henne er økende?

Svaret er nærliggende og innlysende: Fordi tsar Putin er gjeninnsatt i Kreml. Janukovitsj har ryggdekning.

Målet er å bringe Ukraina tilbake i folden. Moskva kan ikke leve med et vestvendt Ukraina. Derfor er en grad av undertrykkelse tjenlig. Det demonstrerer makt og hvor Ukraina hører hjemme. Protester, boikotter og sanksjoner vil ikke virke.

Denne kursen har vært synlig lenge. Likevel velger Statoil å gå til sengs med Rosneft.

Under Oslo Freedom Forum var Mikhail Khodorkovskijs sønn, Pavel, til stede og han slapp til i Dagsnytt Atten. Det var Rosneft som slo til seg de mest verdifulle delene av Yukos, Russlands største privateide selskap. Konfiskeringen av Yukos er bare det mest eklatante eksempel på Putins mafiastyrte system. Overtakelsen viste at Russland er et samfunn uten lov og rett. Ved å innlate seg med Rosneft og Putin viser Statoil at man er villig til å spille med på slike premisser.

Man setter sitt gode navn og rykte på spill. Man forsøker å innbille norsk offentlighet at man skal kunne følge anerkjente prinsipper innenfor et slikt system. Det er å kaste blår i øynene på folk.

Det er grunn til å tro at både Statoil og norske myndigheter vet hva man gjør. Man har vært meget tilbakeholden med å kritisere overtakelsen av Yukos og justismordet på Mikhail Khodorkovskij. Man har forberedt grunnen for samarbeid i lang tid. Jonas Gahr Støre har kokettert med sitt gode forhold til Sergej Lavrov.

Men nå har man tatt skrittet fullt ut.

Under den kalde krigen ble samarbeid med Sovjetunionen omtalt som å bli omfavnet av den russiske bjørn. Bjørner er som kjent sterke. Man kan bli kvalt.

Putins Russland er mer utforutsigbart enn Sovjet var. Putin er KGB-mann, storpolitisk kapitalist og kriminell. En merkelig legering som bygger på noe av det verste i russisk historie.

Tror Norge fortsatt at «it can’t happen here»? Hvordan kunne Putin så våge å likvidere Alexander Litvinenko på en så raffinert måte som å bruke et sjeldent radioaktivt stoff, som var det samme som å legge igjen fingeravtrykk? Det var i et Storbritannia som i det minste har en viss internasjonal innflytelse. Tror Statoil, departement og Ap at Putin vil ha større respekt for nordmenn? På grunn av våre blå øyne?

Under Oslo Freedom Forum skrev VGs Hanne Skartveit flere kommentarer om modige mennesker i land som Saudi-Arabia som utfordrer myndighetene.

Men denne gang har ballen havnet på vår banehalvdel. Vil norske medier, eksperter og politikere være på høyden og forstå ansvaret ved å ha inngått et strategisk samarbeid med en mafiastyrt stat?