Kommentar

På en dag da Putins Russland demonstrerte for all verden at det står for utpressing og maktbrynde, valgte Norges største avis å skrive på lederplass at Norge bør velge vennskap med Russland fremfor å støtte Ukrainas medlemskap i NATO.

Nå er det Ukrainas uavhengighet og vestvennlighet som er truet. Nettopp derfor er tidspunktet for VGs utspill oppsiktsvekkende. Ifølge VG er spørsmålet om ukrainsk medlemskap noe regjeringen må ta stilling til. VG er vanligvis velinformert i innenrikspolitiske saker. Hvis lederartikkelen er en føler eller et varsel om noe det hviskes om på kammerset, er det desto større grunn til å ta det alvorlig.

Ukraina er et av Europas største og viktigste land, strategisk beliggende med sine 40 millioner innbyggere. I samarbeid med Polen utgjør de en betydelig blokk i Europa. Ukrainas folk viste for all verden at det har valgt Vesten. Medlemskap i EU og NATO er bare et spørsmål om tid. Når VG skriver at det ikke er opplagt, er det et brudd med prinsippene for norsk sikkerhetspolitikk.

At VG skulle finne på å flagge at Norge bør velge Russland fremfor Ukraina, er bemerkelsesverdig, av mange grunner. Den mest nærliggende forklaringen er selvsagt at Norge ser store muligheter for samarbeid med Russland i nordområdene. Men den samme staten som forsøker å tukte Ukraina, har fra 1. januar forbudt all import av norsk laks, med en begrunnelse som ikke en gang prøver å være seriøs. VG velger å se bort fra denne «advarselen».

VG har tradisjonelt stått for en «frihetlig» linje i sikkerhetspolitikken. Det er derfor oppsiktsvekkende at man mener Norge skal prioritere forholdet til Russland i noe så prinsipielt som synet på NATO-medlemskap.

Det var på slutten av en leder om «Støre og SV» igår at de oppsiktsvekkende konklusjonene sto:

En sak som kan skape hodebry i utenrikspolitikken i år, er spørsmålet om medlemskap i NATO for Ukraina og kanskje også Georgia. Utenriksministeren sier at Regjeringen ennå ikke har tatt noe eksakt standpunkt til dette. Mye taler for at disse landene bør få oppfylt et ønske om medlemskap, men hensynet til Russland kan komme til å tale imot. Og isolert sett behøver det slett ikke være i Norges interesse at NATO blir ytterligere utvidet, jo flere land og utfordringer alliansen tar opp i seg, jo vanskeligere kan det bli for vårt land å få oppmerksomhet om særlige norske interesser. Uansett blir det viktig også i det nye året at Norge bevarer og utvikler videre det gode forholdet til Russland.

«… bevarer og utvikler videre det gode forholdet til Russland»? Russland har nettopp stanset en handel som betyr milliarder for norske lakseprodusenter. Etter hva vi forstår har russerne vært svært vanskelige å få i tale. Det finnes ingen rasjonelle grunner ut over oppkonstruerte måleresultater som Norge ikke får se. Alt taler for at det er et politisk/økonomisk spill av samme type som overfor Ukraina.

At VG på lederplass kan spørre om det er i Norges interesse at Ukraina blir medlem, er vanskelig å fatte. Hvilken bedre sikkerhet for Norge enn at enn stort og viktig land som Ukraina blir NATO- og EU-medlem. Da tviler man på selve begrunnelsen for alliansen.

At det skulle gi mer arbeid og mindre tid til norske interesser, er en pinlig passus.

Vi har tidligere advart mot å bl omfavnet av dagens Kreml, som er uadskillelig fra Gazprom. Kreml forsøker å kjøpe seg innflytelse, slik eksemplet Gerhard Schröder viser. Men at aksepten for dette skulle komme så fort og enkelt som VGs leder antyder, hadde vi ikke drømt om.

Financial Times hadde en leder 19. desember som advarer mot at russerne kjøper seg innflytelse i Vesten. Det statskontrollerte Rosneft hadde nettopp tilbudt Donald Evans jobb. Han er tidligere handelsminister og en av Bush’ mest fortrolige medarbeidere. FT råder Evans til å takke nei, hvilket han gjorde.

It is no surprise that Russia is trying to buy influence in the west. The Kremlin is acutely aware that western criticism of its record on democracy, human rights and equality before the law tarnishes Russia’s global prestige. And prestige matters hugely to the former superpower. By focusing on energy, Mr Putin is playing a clever game. For it is the west’s dependence on imported energy that mutes criticism of the illiberal regimes that run many energy-exporting states. Who better to argue this point in the US than an American working for Rosneft?

FTs leder tar etikk på alvor. Rosneft profiterte på konfiskeringen og parteringen av Yukos. Når Khodorkovskij sitter i en leir i Sibir, kan ikke en amerikansk eks-statsråd sitte i styret for selskapet som var åtselgribb. Grensene mellom stat og næringliv er borte.

More is at stake than his personal reputation. Russia must see the west practises what it preaches on fundamental questions such as the separation of private and public interests and the rule of law.


First, Rosneft is state-controlled – so a job with Rosneft is a job with the Kremlin, which has made clear it sees energy as an instrument of foreign policy. This could include reducing supplies to countries Russia sees as hostile, such as the pro-west Baltic states.

Next, Rosneft was the 2_kommentar beneficiary of the break-up of the Yukos oil group, which was carried out as a political attack on its founder, Mikhail Khodorkovsky. The US protested loudly at the assault on the human rights of Mr Khodorkovsky, who now languishes in a Siberian labour camp. It would be hypocritical for a prominent American to now preside over a big chunk of his wealth – and benefit from the profits.

Also, Rosneft has played a key role in consolidating the Russian state’s role over the economy, undermining market freedoms. As commerce secretary in 2001-04, Mr Evans should know that the US criticised the process.

Finally, Russia is no ordinary state. It is a nuclear-armed ex-superpower with global interests that often clash with the US’s. Its values are different from the west’s – the rule of law, personal liberty and democracy are less important than the rights of an increasingly authoritarian state.

FT kaller Russland en illiberal stat. Vi tviler på om et tilbud til en norsk størrelse ville utløst samme kritiske og moralske blikk fra norske lederskribenter. I mediekommentarene til striden med Ukraina i går var det vanskelig å få øye på hva dette virkelig står om. Det var objektiv analyse, balansert fremstilling, stort sett på Russlands premisser.