Kommentar

Torsdag 24. oktober var en svart dag for Norge. Med Shtokman-avtalen beveget Norge seg inn i russisk maktsfære, med alt det innebærer. Dekningen og reaksjonene bekrefter betydningen: mest av alt ved det som ikke sies.

Eksperter og kommentatorer hadde ingen analyse av avtalen ut over å si at den var «viktig», og åpnet muligheter. De lød som et ekko av Jens Stoltenbergs svada om «tusenvis av arbeidsplasser» og «samarbeid». Alle vet at russerne praktiserer et meget selektivt samarbeid: når det passer dem og på deres premisser.

Ikke med ett ord hørte jeg en journalist spørre om det ikke var betenkeligheter ved å innlede et samarbeid med et regime som har kvalt all opposisjon. (Hvis Stoltenberg får et ubehagelig spørsmål, signaliserer han at det er uvennlig ved å forandre tonefall slik at det får et anstrøk av irritasjon. Han kommuniserer at journalisten bør endre kurs. Det er samme metode Putin benytter overfor russiske medier, og de har lært.)

Fra Harald Bø og Morten Ruud i NRK til ekspertene i studio: Ingen reiste spørsmål om ikke Shtokman er hasard: at den økonomiske og politiske fallhøyden er for stor.

Ut fra et rent økonomisk perspektiv: Finanspressen har skrevet at Gazprom er blitt for stor og tung og ineffektiv. Det har vært reist tvil om at Gazprom vil makte å utvikle Shtokman som ligger 30 mil til havs. De satser også for lite på infrastruktur i forhold til alt de gaper over. Kanskje er det russerne som trenger nordmennene og ikke omvendt?

Det er et dårlig tegn at StatoilHydro har betalt 4 milliarder kroner bare for å slippe til.

StatoilHydro har råd til å tape penger, tap av teknologi er verre. Men den største faren er de politiske og sikkerhetspolitiske: Myten om norsk hederlighet er sprukket etter den tredje korrupsjonsaffæren, med Hydro i Libya.

Det er verdt å merke seg at for få dager siden bestemte Hydro seg for å bli tatt av børsen i New York. Så lenge det har vært notert der er Hydro underlagt amerikansk lov. Det risikerer enorme bøter for Libya-affæren.

Moral har sin pris. En supermakt som USA har råd til å holde seg med moral, også i utenrikspolitikken. Men har en liten nasjonal som Norge råd?

Hele vårt selvbilde som godhetens hjemland kan nå rakne.

Aslaug Haga er en dyktig statsråd. Hun signaliserte øyeblikkelig en mer ambisiøs miljøplan da hun tiltrådte som energiminister. Men den avtalen hun nå går god for, risikerer å kompromittere alle gode tiltak. Actions speaks louder than words.

Norge har slått seg sammen en en rovdyr-nasjon, som ser oppvarming og isfritt hav i nord som en gigantisk mulighet til å finne nye ressurser.

Opplysningene om at fire-fem departement har arbeidet intenst for å hale avtalen i land, gjør at vi må se regjeringens uttalelser i nytt lys. Det gjelder utenriksminister Jonas Gahr Støre og NUPI-direktør Jan Egelands ord på TV nylig om at istiningen i nord byr på store muligheter. De synger allerede fra samme blad som Putin.

Norske myndigheter vil bedyre at de har handlefrihet, men hvem tror at russerne vil la seg belære? Det er deres gass. StatoilHydro skal bare delta i utvinningen.

Autoritære regimer har en egen måte å disiplinere sine omgivelser på: Tyrkias reaksjon overfor USA i forbindelse med armener-resolusjonen i Kongressen er et eksempel. Man mobiliserer mediene og mobben i gatene. Politikerne truer.

Putin er ekspert på å true. Han kan spille bad cop – som han gjorde i München i vinter, eller han kan skru på sjarmen. Det holder som regel med noen alvorlige irettesettelser for at man skal forstå alvoret. Det er den type gjenreising av autoritet som faktisk noen i Vesten også drømmer om.

Telenor har gått i skole hos Alfa-group og Mikhail Fridman. Spør Telenors styreformann, Torleif Enger (Yara-admin.dir). Telenor fikk medhold i kampen om Kyvistar av en ukrainsk domstol. Men da ga statsadvokaten ordre om etterforskning av dommerne. – Helt uhørt. Dette går ikke an. Jeg er rystet over frekkheten i dette brevet, sa Telenors styreleder Thorleif Enger til Dagens Næringsliv.

Alt er mulig! er mottoet til gutteklubben til Jens, Jonas og Jan. Det er også mottoet til Putins Russland, men de mener noe ganske annet.

Da Alexander Litvinenko ble drept med polonium 210 var det nesten så forskerne hadde problemer med å fatte det. Det var et drapsvåpen til over 100 millioner kroner, så spesielt at det hørte hjemme i en James Bond-film. Offeret led en meget langrukken og smertefull død.

Samtidig etterlot det spor som var umulig å slette ut. Etterforskerne kunne følge kontamineringen i leiligheter, barer, hotellroom og flyseter. Britene kunne med sikkerhet peke på Lugovoj som drapsmannen. Men da kunne Kreml slå tilbake og si: njet! det er britisk etterretning som forsøkte å verve Lugovoj og Berezovskij som sto bak. Dere må utlevere han.

Drapsmetoden er ikke tilfeldig. Ej heller motbeskyldningene. Noen ville demonstrere makt. Og det er alt Putins regime kan. Alle som kommer i deres nærhet må underkaste seg denne makten.